Du med Bipolar 2 lidelse - trenger dine erfaringer

[AnonymBruker]

Dere som har diagnosen. Hvor lenge slet dere før dere fant ut hva det var? Hvordan kan ett år i livet ditt se ut? Er du i behandling, jobber du? Hva kan trigge depresjon/hypomani hos deg? Hvordan har du det med venner/kjæreste/familie?

Fortell  

Jeg har slitt i mange år og er under utredning, har begynt å innse at jeg kanskje har diagnosen. Det vil være en lettelse, slik at jeg får noen svar, kan forstå meg selv bedre og jobbe mot å bli friskere. 

Anonymkode: 8a3d4...068

[AnonymBruker]

6 år... men har pf også.. men bipolare svingene er større og depresjonene er dype.. hypomaniene er gøye, men krevende og utmattende..

er i behandling. Har fast jobb 100%, men jobber redusert nå. Studerer fulltid. 
 

triggere: vansker i relasjoner, søvnmangel, matmangel, stress..

Har et «vanlig» familieliv med barn og er gift. Rammene i livet er stabilt, men jeg er dårlig inni meg. Men mobiliserer i hverdagen... 

Anonymkode: 505ed...645

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dere som har diagnosen. Hvor lenge slet dere før dere fant ut hva det var? Hvordan kan ett år i livet ditt se ut? Er du i behandling, jobber du? Hva kan trigge depresjon/hypomani hos deg? Hvordan har du det med venner/kjæreste/familie?

Fortell  

Jeg har slitt i mange år og er under utredning, har begynt å innse at jeg kanskje har diagnosen. Det vil være en lettelse, slik at jeg får noen svar, kan forstå meg selv bedre og jobbe mot å bli friskere. 

Anonymkode: 8a3d4...068

Begynte å slite da jeg var 15/16. Er 22 år, og fikk diagnosen i fjor. Har ikke hatt en hypoman episode siden jeg var 18, så jeg sliter hovedsakelig med depresjoner. Det siste året har jeg vært konstant deprimert i varierende grad. Et par dager med lite søvn kan utløse, eller betraktelig forverre en pågående depresjon. Det samme med mye stress, vanskelige livssituasjoner etc. Jeg kan også bli deprimert uten at jeg kan peke på en utløsende faktor. Mine depresjoner begynner svært brått, og kan være såpass alvorlige at jeg blir sengeliggende. Når jeg er alvorlig deprimert ligger jeg stort sett i senga hele tiden, kroppen føles som bly, gjør ting mye tregere og kan f.eks bruke 15 minutter på å kle på meg. Blir veldig treg i hodet, og føler meg mye forvirret. Blir apatisk og svært nedstemt, samtidig som jeg får mye angst. Depresjonene starter ofte veldig brått, og kan slutte like brått. 
 

Jeg verken jobber eller studerer, da jeg er for deprimert til å klare det. Jeg er lite med venner av samme grunn. Likevel har jeg gode og stabile relasjoner. Jeg går på medisiner og i samtaleterapi, så jeg håper at jeg snart blir bedre, slik at jeg kan studere. Jeg har heldigvis klart å fullføre VGS, men det var bare så vidt. 

Anonymkode: 2b46b...928

[sommerfugl154]

27 minutter siden, AnonymBruker said:

Dere som har diagnosen. Hvor lenge slet dere før dere fant ut hva det var? Hvordan kan ett år i livet ditt se ut? Er du i behandling, jobber du? Hva kan trigge depresjon/hypomani hos deg? Hvordan har du det med venner/kjæreste/familie?

Fortell  

Jeg har slitt i mange år og er under utredning, har begynt å innse at jeg kanskje har diagnosen. Det vil være en lettelse, slik at jeg får noen svar, kan forstå meg selv bedre og jobbe mot å bli friskere. 

Anonymkode: 8a3d4...068

Slitt med det siden 16-års alderen når jeg ser tilbake.

Fikk diagnosen for nesten tre år siden. Før det slet jeg veldig med depresjoner i vinterhalvåret. Lite sollys og triste omgivelser er triggere i tillegg til at mye av det vonde jeg har opplevd har skjedd i jula. 

Andre triggere er/var stressende perioder, som eksamensperioder. Opplevde ofte påfølgende depresjon/ekstrem apatisk tilstand i flere måneder etter en tøff eksamenstid. Kunne fint ødelegge en hel sommer.

Nå går jeg på lamictal, som har stabilisert depresjonene og gjort meg roligere. Har mye lettere for å takle aggresjon og følelsene mine er ikke like påtrengende som før. Har ikke så mye tankekjør og bekymringene mine "banker ikke like ofte på døra" for å si unødvendig mye "Heisann! Husk at du er håpløs og bekymret for a,b,c,d, osv, kos og klem fra depresjonen og angsten din"

Sliter fortsatt med ekstrem slitenhet/ fatigue vinterhalvåret, men føler ikke like sterkt på tristheten og håpløsheten som følger depresjonen. Har mye angst/uro hele året så blir behandlet for dette med medisiner i de verste periodene. Utenom prøver jeg bare så godt jeg kan å leve med det og ikke legge for mye planer og press på meg selv. Har en veldig støttende samboer.

Har kroniske søvnproblemer også som jeg løser delvis med at jeg står på Quetiapine, men i dårlige perioder sover jeg ikke godt uansett så livet litt handler i stor grad om å kjenne meg selv og tilpasse aktivitetsnivået så godt jeg kan.

Er av og til hypoman, gjerne en dag av gangen i ny og ne (før kunne det være uker). Da føler jeg at det bobler over av energi, entusiasme, inspirasjon, kribler i hele kroppen, får økt selvtillit og føler jeg er verdens best, tankene kjører avgårde i full fart og jeg legger masse planer og sier ja til ting fremover som jeg glemmer at jeg vanligvis ikke orker. #FOMO

Liker jo den følelsen, problemet er bare at jeg ikke får sove når kvelden kommer og klarer ikke gire ned. Dette gjør meg stresset fordi hverdagen ikke gir rom for det og påfølgende dag er jeg som regel helt utslitt. Dette skjer sjeldent nå som jeg går på lamictal da. 

Akkurat nå er ikke livet så greit. Har et prosjekt gående med deadline i disse dager som jeg har måttet utsette på grunn av helsa og det er ikke en god følelse når man har en sykdom som ikke syns for andre. Har vanskeligheter med å forklare og rettferdiggjøre tilpasningene mine fordi det er vanskelig både for meg og andre å skille på "latskap" og orker ikke pga. psykisk sykdom. Hvor mye skal jeg presse meg? 

Jeg vet jo ikke hvordan livet er for andre og hvor sliten det er vanlig å føle seg, men har hatt en god psykiater som har fortalt meg at det er greit og med mitt liv og min bakgrunn er det ikke rart at jeg sliter. (Ganske mye traumatiske ting i oppveksten) 

Er stolt av å ha fått til et krevende studie med jobb ved siden av, men det har kostet tårer, utsettelser og slit. Men også glede!

"Ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lenger tid" er mitt motto. 

[AnonymBruker]

Har hatt diagnosen siden jeg var 19. Etter mange år med feiling på studier, diverse jobber og perioder med arbeidsledighet og depresjon, fant jeg yrkesveien for meg. Og det er det jeg trenger for å holde meg frisk! Har nylig vært arbeidsledig i 2 måneder, og jeg merker at det virkelig har tært på. Nå gleder jeg meg til å starte i ny stilling! Jobb på resept, liksom.

Anonymkode: bd6e3...1c3

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Begynte å slite da jeg var 15/16. Er 22 år, og fikk diagnosen i fjor. Har ikke hatt en hypoman episode siden jeg var 18, så jeg sliter hovedsakelig med depresjoner. Det siste året har jeg vært konstant deprimert i varierende grad. Et par dager med lite søvn kan utløse, eller betraktelig forverre en pågående depresjon. Det samme med mye stress, vanskelige livssituasjoner etc. Jeg kan også bli deprimert uten at jeg kan peke på en utløsende faktor. Mine depresjoner begynner svært brått, og kan være såpass alvorlige at jeg blir sengeliggende. Når jeg er alvorlig deprimert ligger jeg stort sett i senga hele tiden, kroppen føles som bly, gjør ting mye tregere og kan f.eks bruke 15 minutter på å kle på meg. Blir veldig treg i hodet, og føler meg mye forvirret. Blir apatisk og svært nedstemt, samtidig som jeg får mye angst. Depresjonene starter ofte veldig brått, og kan slutte like brått. 
 

Jeg verken jobber eller studerer, da jeg er for deprimert til å klare det. Jeg er lite med venner av samme grunn. Likevel har jeg gode og stabile relasjoner. Jeg går på medisiner og i samtaleterapi, så jeg håper at jeg snart blir bedre, slik at jeg kan studere. Jeg har heldigvis klart å fullføre VGS, men det var bare så vidt. 

Anonymkode: 2b46b...928

Takk for svar! Så utrolig flott at du ble ferdig med vgs! Sikkert bra du legger litt planer for hva som kan være aktuelt å gjøre når depresjonen letter  Hva vil du studere?

ts

Anonymkode: 8a3d4...068

[AnonymBruker]

5 timer siden, sommerfugl154 skrev:

Slitt med det siden 16-års alderen når jeg ser tilbake.

Fikk diagnosen for nesten tre år siden. Før det slet jeg veldig med depresjoner i vinterhalvåret. Lite sollys og triste omgivelser er triggere i tillegg til at mye av det vonde jeg har opplevd har skjedd i jula. 

Andre triggere er/var stressende perioder, som eksamensperioder. Opplevde ofte påfølgende depresjon/ekstrem apatisk tilstand i flere måneder etter en tøff eksamenstid. Kunne fint ødelegge en hel sommer.

Nå går jeg på lamictal, som har stabilisert depresjonene og gjort meg roligere. Har mye lettere for å takle aggresjon og følelsene mine er ikke like påtrengende som før. Har ikke så mye tankekjør og bekymringene mine "banker ikke like ofte på døra" for å si unødvendig mye "Heisann! Husk at du er håpløs og bekymret for a,b,c,d, osv, kos og klem fra depresjonen og angsten din"

Sliter fortsatt med ekstrem slitenhet/ fatigue vinterhalvåret, men føler ikke like sterkt på tristheten og håpløsheten som følger depresjonen. Har mye angst/uro hele året så blir behandlet for dette med medisiner i de verste periodene. Utenom prøver jeg bare så godt jeg kan å leve med det og ikke legge for mye planer og press på meg selv. Har en veldig støttende samboer.

Har kroniske søvnproblemer også som jeg løser delvis med at jeg står på Quetiapine, men i dårlige perioder sover jeg ikke godt uansett så livet litt handler i stor grad om å kjenne meg selv og tilpasse aktivitetsnivået så godt jeg kan.

Er av og til hypoman, gjerne en dag av gangen i ny og ne (før kunne det være uker). Da føler jeg at det bobler over av energi, entusiasme, inspirasjon, kribler i hele kroppen, får økt selvtillit og føler jeg er verdens best, tankene kjører avgårde i full fart og jeg legger masse planer og sier ja til ting fremover som jeg glemmer at jeg vanligvis ikke orker. #FOMO

Liker jo den følelsen, problemet er bare at jeg ikke får sove når kvelden kommer og klarer ikke gire ned. Dette gjør meg stresset fordi hverdagen ikke gir rom for det og påfølgende dag er jeg som regel helt utslitt. Dette skjer sjeldent nå som jeg går på lamictal da. 

Akkurat nå er ikke livet så greit. Har et prosjekt gående med deadline i disse dager som jeg har måttet utsette på grunn av helsa og det er ikke en god følelse når man har en sykdom som ikke syns for andre. Har vanskeligheter med å forklare og rettferdiggjøre tilpasningene mine fordi det er vanskelig både for meg og andre å skille på "latskap" og orker ikke pga. psykisk sykdom. Hvor mye skal jeg presse meg? 

Jeg vet jo ikke hvordan livet er for andre og hvor sliten det er vanlig å føle seg, men har hatt en god psykiater som har fortalt meg at det er greit og med mitt liv og min bakgrunn er det ikke rart at jeg sliter. (Ganske mye traumatiske ting i oppveksten) 

Er stolt av å ha fått til et krevende studie med jobb ved siden av, men det har kostet tårer, utsettelser og slit. Men også glede!

"Ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lenger tid" er mitt motto. 

Tusen takk for fyldig svar! Kjenner meg veldig igjen i det meste du beskriver. Hvor gammel er du? Jeg er 30. Også sykt stolt over å ha klart å ta en utdanning, men sliter veldig med å få balanse nå når jeg er i jobb. Klarer meg noen mnd også blir jeg sykemeldt noen mnd. Ekstremt opp og ned på alt, humør og energi. Sånn går no dagan! Hadde en veldig ubehagelig opplevelse for noen år siden. Har blitt veldig dårlig etter dette, så tror det har trigget eller utløst sykdommen. Sleit fra før, men langt i fra på denne måten. Depresjonen jeg er i nå er slik jeg aldri har kjent på før. 

Ts

Anonymkode: 8a3d4...068

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har hatt diagnosen siden jeg var 19. Etter mange år med feiling på studier, diverse jobber og perioder med arbeidsledighet og depresjon, fant jeg yrkesveien for meg. Og det er det jeg trenger for å holde meg frisk! Har nylig vært arbeidsledig i 2 måneder, og jeg merker at det virkelig har tært på. Nå gleder jeg meg til å starte i ny stilling! Jobb på resept, liksom.

Anonymkode: bd6e3...1c3

Så utrolig bra å høre!! Jeg har en veldig givende jobb som jeg trives i. Bare vanskelig å finne balansen, blir ofte sykemeldt. Så er bekymret for hvor lenge det går.. Er liksom enten alt eller ingenting med meg  

ts

Anonymkode: 8a3d4...068

[AnonymBruker]

Jeg har EUPF pluss noen andre diagnoser på papiret nå, men jeg har nok bipolar også. Har bare ikke blitt utredet for det enda. 

Jeg har slitt med depresjoner fra jeg var 9 år. Da jeg var 25 kom jeg i en livskrise med min mest alvorlige depresjon noen sinne. Min første hypomane episode kom først da jeg var 27. Er 29 nå og har vært hypoman tre ganger. 

Sist gang var før jul. Ren eufori, energi som ikke tar slutt, jeg som vanligvis sliter mye med meg selv følte alt var i orden. Bortsett fra at jeg skjønte det var hypomani og etter hypomani kommer den tunge depresjonen. Så det stresset meg og jeg forsøkte å forebygge ved å holde meg mer i ro enn jeg ønsket. Jeg som vanligvis ikke orker tanken på sex kunne ha tatt inn hvem som helst på gata. Tilfeldigvis var jeg midt i flytting da (var nok alt stresset rundt det som utløste hypomanien) så jeg fikk bundet energien min opp til det og klarte å ikke gjøre noe eller planlegge noe overilt. Har tatt mer av med både shopping og bestilling av hund blant annet tidligere. Ene gangen følte jeg ALT var i orden og ordnet meg arbeidspraksis. Jeg som egentlig er arbeidsufør. Da jeg landet måtte jeg avlyse både hund og arbeidspraksis. 

Likevel er det depresjonene som er verst. Da tar også de emosjonelt ustabile trekkene mer over. Siden romjulen har jeg vært i alvorlig depresjon og hatt tilbakefall på mye. På mandag skrives jeg ut etter innleggelse nr. To i år. 

Nå har jeg akkurat startet på Lamictal da så jeg håper dette vil stabilisere meg litt. Det tar jo tid da og jeg er redd for å gå enda mer på trynet fram til da. 

Anonymkode: 303e9...356

[AnonymBruker]

Jeg fikk diagnosen bipolar 2 da jeg var 36 år gammel, er 40 år nå. Har slitt med depresjoner og div siden jeg gikk på ungdomsskolen men det ble aldri gjort noe med. Gikk på en kjempesmell hvor fastlegen anbefalte utredning et privat sted for at det skulle gå raskere. For at jeg ikke skulle bli tvangsinnlagt så bodde jeg hos foreldrene mine en mnd mens jeg begynte på behandling hos psykiater. Har prøvd ut mye forskjellige medisiner og bruker nå Lamictal og Wellbutrin. Er flatere i humøret og bryr meg mindre, er jeg sliten så går skravla og energinivået er på topp. Så lenge jeg passer på at jeg har litt A4 dager med nok søvn så har jeg det relativt bra. Da jeg fikk diagnosen var jeg så langt nede at jeg ble sykemeldt, endte på 60% AAP og da vedtaket begynte å nærme seg slutten så sa NAV konsulenten at jeg ganske så sikkert ville få innvilget 60% ufør. Jobbet da 40% men gikk opp til 80% siden økonomien ikke tålte det. Gikk så opp til 100% fordi økonomien fortsatt ikke tålte så lite jobbing og hverdagene mine nå er stort sett jobb og hjem for å slappe av så jeg takler all jobbingen. Jobber i en IA bedrift og har en forståelsesfull sjef så trenger jeg en eller to dager hjemme så kan jeg ta det. Har mitt eget kontor så jeg kan stenge alle ute ved behov på jobb også:)

Anonymkode: 7ce34...575

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Så utrolig bra å høre!! Jeg har en veldig givende jobb som jeg trives i. Bare vanskelig å finne balansen, blir ofte sykemeldt. Så er bekymret for hvor lenge det går.. Er liksom enten alt eller ingenting med meg  

ts

Anonymkode: 8a3d4...068

Kan du snakke med arbeidsgiver, og eventuelt NAV og/eller behandler om tilrettelegging? Tilrettelegging trenger ikke være stort og skummelt, det kan være så enkelt som større muligheter for å ta pauser og trekke seg tilbake, eller fleksitid (om du ikke har det fra før av - og kommer selvsagt an på hva du jobber med). Ellers finnes det ordninger som feks lønnstilskudd for å kompensere for lavere produktivitet - kanskje du kan slippe å bli sykmeldt?

Anonymkode: bd6e3...1c3

[sommerfugl154]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Tusen takk for fyldig svar! Kjenner meg veldig igjen i det meste du beskriver. Hvor gammel er du? Jeg er 30. Også sykt stolt over å ha klart å ta en utdanning, men sliter veldig med å få balanse nå når jeg er i jobb. Klarer meg noen mnd også blir jeg sykemeldt noen mnd. Ekstremt opp og ned på alt, humør og energi. Sånn går no dagan! Hadde en veldig ubehagelig opplevelse for noen år siden. Har blitt veldig dårlig etter dette, så tror det har trigget eller utløst sykdommen. Sleit fra før, men langt i fra på denne måten. Depresjonen jeg er i nå er slik jeg aldri har kjent på før. 

Ts

Anonymkode: 8a3d4...068

Jeg er 27, så har blitt noen år med sykdom ja!

Så fint at du allerede er i helsevesenet og under utredning. For min del hjalp det å få en diagnose så jeg på en måte slapp å lure på "hva som var galt". Diagnosen forandrer jo ikke deg, du har jo levd med dette i mange år allerede.

Ja, psykisk traume kan nok trigge sykdommen! Var nok det som gjorde utslaget for min del i tenårene også.

Håper du har noen gode mennesker rundt deg og at du tar vare på deg selv i denne tiden som er vanskelig, fokuser på at det blir bedre ❤ 

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan du snakke med arbeidsgiver, og eventuelt NAV og/eller behandler om tilrettelegging? Tilrettelegging trenger ikke være stort og skummelt, det kan være så enkelt som større muligheter for å ta pauser og trekke seg tilbake, eller fleksitid (om du ikke har det fra før av - og kommer selvsagt an på hva du jobber med). Ellers finnes det ordninger som feks lønnstilskudd for å kompensere for lavere produktivitet - kanskje du kan slippe å bli sykmeldt?

Anonymkode: bd6e3...1c3

Har vært litt vanskelig å være åpen om helsa med sjefen. Jobber med saken  har mest skyldt på fysiske plager..som jeg også har. Er kanskje litt vanskelig med tilrettelegging siden jeg er mye alene om jobben, på en måte. Men skal prøve å ta tak i det. Må søke AAP.

ts

Anonymkode: 8a3d4...068

[AnonymBruker]

3 timer siden, sommerfugl154 skrev:

Jeg er 27, så har blitt noen år med sykdom ja!

Så fint at du allerede er i helsevesenet og under utredning. For min del hjalp det å få en diagnose så jeg på en måte slapp å lure på "hva som var galt". Diagnosen forandrer jo ikke deg, du har jo levd med dette i mange år allerede.

Ja, psykisk traume kan nok trigge sykdommen! Var nok det som gjorde utslaget for min del i tenårene også.

Håper du har noen gode mennesker rundt deg og at du tar vare på deg selv i denne tiden som er vanskelig, fokuser på at det blir bedre ❤ 

Ja, har jo det.. og har vært og er utslitt i perioder pga. berg og dalbane kjøret. Pluss at depresjonene også gjør kroppen helt rar.

Er heldig som har samboer og noen gode venner. Men føler meg jo ofte som en plage.. og at jeg behandler folk dårlig.

Takk igjen for svar  Også ønsker jeg deg masse lykke til med prosjekt og deadline, håper du får det til. 

Kan jo hende jeg skriver her igjen hvis jeg får flere spørsmål etterhvert  

 

Anonymkode: 8a3d4...068

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har EUPF pluss noen andre diagnoser på papiret nå, men jeg har nok bipolar også. Har bare ikke blitt utredet for det enda. 

Jeg har slitt med depresjoner fra jeg var 9 år. Da jeg var 25 kom jeg i en livskrise med min mest alvorlige depresjon noen sinne. Min første hypomane episode kom først da jeg var 27. Er 29 nå og har vært hypoman tre ganger. 

Sist gang var før jul. Ren eufori, energi som ikke tar slutt, jeg som vanligvis sliter mye med meg selv følte alt var i orden. Bortsett fra at jeg skjønte det var hypomani og etter hypomani kommer den tunge depresjonen. Så det stresset meg og jeg forsøkte å forebygge ved å holde meg mer i ro enn jeg ønsket. Jeg som vanligvis ikke orker tanken på sex kunne ha tatt inn hvem som helst på gata. Tilfeldigvis var jeg midt i flytting da (var nok alt stresset rundt det som utløste hypomanien) så jeg fikk bundet energien min opp til det og klarte å ikke gjøre noe eller planlegge noe overilt. Har tatt mer av med både shopping og bestilling av hund blant annet tidligere. Ene gangen følte jeg ALT var i orden og ordnet meg arbeidspraksis. Jeg som egentlig er arbeidsufør. Da jeg landet måtte jeg avlyse både hund og arbeidspraksis. 

Likevel er det depresjonene som er verst. Da tar også de emosjonelt ustabile trekkene mer over. Siden romjulen har jeg vært i alvorlig depresjon og hatt tilbakefall på mye. På mandag skrives jeg ut etter innleggelse nr. To i år. 

Nå har jeg akkurat startet på Lamictal da så jeg håper dette vil stabilisere meg litt. Det tar jo tid da og jeg er redd for å gå enda mer på trynet fram til da. 

Anonymkode: 303e9...356

Takk for at du deler! Håper du finner riktig dose medisin og får det roligere/bedre fremover. Jeg har ikke diagnosen på papiret, men ser mønstrene når jeg går inn i det hos psykologen. Har du noen hobbyer eller ting du liker å gjøre?

ts

Anonymkode: 8a3d4...068

[AnonymBruker]

På 20.2.2020 den 10.39, AnonymBruker skrev:

Hvor lenge slet dere før dere fant ut hva det var? Hvordan kan ett år i livet ditt se ut? Er du i behandling, jobber du? Hva kan trigge depresjon/hypomani hos deg? Hvordan har du det med venner/kjæreste/familie?

Jeg fikk diagnosen som 30-åring, men har slitt med depresjoner og oppstemte perioder helt siden tenårene. Jeg har vanligvis cirka 3-4 depresjoner i året, og cirka like mange hypomanier. Søvnmangel, stress og mindre mat kan trigge. 

Jeg går i behandling og tar Lamictal. Når jeg var i jobb var jeg sykemeldt med ujevne mellomrom, da jeg aldri klarte å fungere i jobb når depresjonene kom. Nå studerer jeg og kan til en viss grad bestemme selv hvordan jeg legger opp dagene, men det er tøffe tak og jeg er ikke sikker på om jeg klarer å bestå alt av eksamener i år. Mye stress trigger ofte frem depresjon, og nå før jul ble jeg veldig deprimert i eksamensperioden, så jeg er spent på hvordan det blir mot våren. Har allerede strøket på en eksamen dette semesteret...

Når jeg er hypoman derimot, da er livet som en lek 😅 Melder meg på diverse kurs, bestiller ferietur, kjøper unødvendige ting, er supersosial (jeg er ganske innadvendt og isolert til vanlig) og rydder og vasker hjemme til den store gullmedaljen. Elsker det mens det står på, men blir også sliten etterhvert som dagene går. Det ender som oftest med at jeg kjører meg selv helt i grøfta og går over i en depresjon. 

Anonymkode: 87fc1...359