Nettvenn var ikke den han ga seg ut for

[Finnmarking]

I mange år har jeg hatt en nettvenn. Vi planla å møtes flere ganger, men vi kom aldri så langt. Nå i ettertid er det ting som burde advart meg, men jeg tok ikke hintene. I høst døde han, å hans såkalte søster som er på min alder ringte meg å fortalte at hennes far var gått bort. Å hun ville bare gi meg beskjed. Jeg tenkte ikke da over det hun sa. Sorgen min var for stor. Etter at hodet klarte å samle seg klarte jeg tenke over hva hun hadde sakt, og sannheten ramlet som en tung Stein i meg. Jeg saumfart mailene mine etter sannheten, men jeg fant ikke noe. Jeg måtte be om bilde av faren hennes. Og det var en mann jeg ikke «kjente», som faktisk var 30 år eldre enn meg. Jeg følte meg helt tom innvendig, alt raste rundt meg. Samtidig som savnet overveldet meg. Jeg kjente han jo som en annen, og det vi delte av tanker og ord var jo virkelig. I månedene som er gått så har savnet vært der, men jeg er sint for at jeg ikke kan konfrontere han med sannheten. Å jeg har ikke noen å prate med om mine tanker og opplevelser.

Hans søster som viser seg å være hans datter har sakt jeg kan ringe om jeg vil snakke. Men dem vet jo faktisk ikke hvordan dette egentlig er. Jeg har ikke sakt det til noen. Nå sliter jeg litt for jeg føler at dette er tungt å bære alene. Hva burde jeg gjøre…

 

[AnonymBruker]

22 minutter siden, Finnmarking skrev:

I mange år har jeg hatt en nettvenn. Vi planla å møtes flere ganger, men vi kom aldri så langt. Nå i ettertid er det ting som burde advart meg, men jeg tok ikke hintene. I høst døde han, å hans såkalte søster som er på min alder ringte meg å fortalte at hennes far var gått bort. Å hun ville bare gi meg beskjed. Jeg tenkte ikke da over det hun sa. Sorgen min var for stor. Etter at hodet klarte å samle seg klarte jeg tenke over hva hun hadde sakt, og sannheten ramlet som en tung Stein i meg. Jeg saumfart mailene mine etter sannheten, men jeg fant ikke noe. Jeg måtte be om bilde av faren hennes. Og det var en mann jeg ikke «kjente», som faktisk var 30 år eldre enn meg. Jeg følte meg helt tom innvendig, alt raste rundt meg. Samtidig som savnet overveldet meg. Jeg kjente han jo som en annen, og det vi delte av tanker og ord var jo virkelig. I månedene som er gått så har savnet vært der, men jeg er sint for at jeg ikke kan konfrontere han med sannheten. Å jeg har ikke noen å prate med om mine tanker og opplevelser.

Hans søster som viser seg å være hans datter har sakt jeg kan ringe om jeg vil snakke. Men dem vet jo faktisk ikke hvordan dette egentlig er. Jeg har ikke sakt det til noen. Nå sliter jeg litt for jeg føler at dette er tungt å bære alene. Hva burde jeg gjøre…

 

Jeg vet ikke helt hva som er best å gjøre her, da jeg aldri har opplevd noe lignende. Men jeg ville i alle fall bare gi deg en stor klem ❤ jeg kan forstå at dette er tøft for deg, alt man har følt og tenkt og trodd, er basert på en løgn.. 

Kanskje det kan være en idé å snakke med en terapaut eller psykolog om dette? De er jo gode på dette med å håndtere en sorg, og kan kanskje komme med noen tips og triks til deg. 

Anonymkode: f6de0...07e

[Finnmarking]

Tusen takk, den klemmen varmer. Ja er vel kanskje en ide å snakke med noen om dette. For jeg føler at jeg ikke klarer å komme over dette. 

[AnonymBruker]

Det var veldig trist å høre, TS. Men føler du at han bevisst har lurt deg?

Man vet aldri hvem man snakker med på andre siden, og hvis man kun kommuniserer med tekst, vil man ofte konstruere seg en karakter hvor man fyller inn det som mangler for å se hele bildet av en person. Hodet dikter opp en person på antagelser og idealer av hvordan man tror personen er. Så det er mulig at du egenlig har "lurt deg selv" mer enn han egentlig har forsøkt å lure deg. 

Jeg har spilt en del med ukjente fra nettet, og ofte blitt overrasket hvis de viser et bilde av seg selv, siden man er vant til å kommunisere med "avataret" til den personen.

Anonymkode: c8b1e...c52

[Finnmarking]

Jo desverre har han bevist lurt meg. Utgitt seg for å være bare noen år eldre enn meg, sent bilder av seg, som viser seg at det ikke er han. Og hans 4 søsken viser seg å være hans barn. Så jeg føler ikke at jeg har lurt meg selv. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, Finnmarking skrev:

I mange år har jeg hatt en nettvenn. Vi planla å møtes flere ganger, men vi kom aldri så langt. Nå i ettertid er det ting som burde advart meg, men jeg tok ikke hintene. I høst døde han, å hans såkalte søster som er på min alder ringte meg å fortalte at hennes far var gått bort. Å hun ville bare gi meg beskjed. Jeg tenkte ikke da over det hun sa. Sorgen min var for stor. Etter at hodet klarte å samle seg klarte jeg tenke over hva hun hadde sakt, og sannheten ramlet som en tung Stein i meg. Jeg saumfart mailene mine etter sannheten, men jeg fant ikke noe. Jeg måtte be om bilde av faren hennes. Og det var en mann jeg ikke «kjente», som faktisk var 30 år eldre enn meg. Jeg følte meg helt tom innvendig, alt raste rundt meg. Samtidig som savnet overveldet meg. Jeg kjente han jo som en annen, og det vi delte av tanker og ord var jo virkelig. I månedene som er gått så har savnet vært der, men jeg er sint for at jeg ikke kan konfrontere han med sannheten. Å jeg har ikke noen å prate med om mine tanker og opplevelser.

Hans søster som viser seg å være hans datter har sakt jeg kan ringe om jeg vil snakke. Men dem vet jo faktisk ikke hvordan dette egentlig er. Jeg har ikke sakt det til noen. Nå sliter jeg litt for jeg føler at dette er tungt å bære alene. Hva burde jeg gjøre…

 

Så merkelig.. men altså datteren hans vet tydeligvis ikke at han har løyet? Var de norske? 

Anonymkode: 8a66e...79d

[AnonymBruker]

Dette ble litt rart for meg. Visste du ikke en gang navnet hans? Det er veldig enkelt å søke seg frem til en person når du har navn, og også all den informasjonen som du sikkert har fått gjennom kontakten med ham. Du har vel hatt navn på de som du nå har funnet ut er barna hans, hvor han kom fra, jobbet med, og lignende. Dere må da ha skrevet om personlige ting gjennom de årene dere har hatt kontakt med hverandre.

Dere har ikke møttes, og han har ikke gjort deg noen skade utenom at han viste seg å være mye eldre enn deg, så jeg ville ikke tatt dette så tungt. En må ta høyde for at fremmede mennesker kan være noe annet enn det de utgir seg for på nettet. Han satte nok stor pris på vennskapet deres selv om dere aldri møtte hverandre, visste nok at du kom til å kutte kontakten med ham om du ble klar over aldersforskjellen, så derfor holdt han det skjult.

Det er ikke noe du kan gjøre med dette, kanskje snakke med barna hans og forklare situasjonen. Hvis det kun er alderen som er bøygen her, ville jeg heller fokusert på at dere har hatt et godt vennskap gjennom flere år, og sett det positive i det.

Anonymkode: f0778...24a

[AnonymBruker]

Han har nok kun jugd om alderen... Ja og barna sine da, fordi han var så stolt av dem at han bare måtte vise dem tenker jeg.

Ring opp dattera og prat med henne! Si det som det er at du trodde han var yngre og at barna var søsken og at du ikke skjønner hvorfor han skulle luge om noe slikt.
Men det jeg tror og føler er at han mest sannsynlig fikk tilbake livsgnisten pga deg. Han følte og var nok alt det du følte han var. Siden hans datter tok kontakt med deg, så var du nok langt ifra en skam for han. Se på kontakten med dattera som en måte å komme deg videre på, og brått kan du fortelle noe som hun vil sette pris på også. Du kjente hans indre.

Sender deg en stor klem..!

Anonymkode: 0762b...149

[AnonymBruker]

Hvordan er det med deg ts ?

Anonymkode: f6de0...07e