Jeg er ufør

[AnonymBruker]

Jeg har nesten bare lyst å gi opp. Livet mitt slik det er er utrolig mørkt og dystert. Ingen sosialt liv utenom familien. Aldri råd til noe fint jeg ønsker meg. Bærer på enorm skam og føler på stigmaet. Føler også på det store hatet når jeg ofte leser om folk sin uttalelser her inne om uføre og andre nettsamfunn. 

Å spare penger kan jeg bare glemme. Ofte inviterer familien min meg med på koselige sosiale aktiviteter, men jeg sier jeg ikke kan fordi jeg ikke har råd. Så vippser min far meg 500kr, og jeg får dårlig samvittighet. Jeg er jo en av de «heldige», fordi familien min ser i meg hvor vondt jeg har det og ønsker å hjelpe meg når ting er ekstra ille eller urettferdig. 
Å få meg kjæreste kan jeg vell bare glemme fordi ingen som er ufør og/eller syk blir særlig attraktive på markedet. 
Å få venner kan jeg også glemme fordi når jeg har prøvd har folk uansett fadet meg ut etterhvert og jeg forblir igjen ensom. Å være ufør er et sosialt selvmord! 
Ikke har jeg råd til ordentlig mat heller og ukeshandelen må jeg være svært påpasselig på hva jeg kjøper. Hele tiden måtte telle penger. 

Så her er jeg ja, i en alder av 21 år. Hva er dette for et liv? Ingen fortjener å leve slik. Lurer på hva jeg har gjort for å fortjene dette. Synes det er synd at fordi noen har dårligere forutsetninger og har noe med seg man ikke kan noe for så skal man altså straffes for det. Det er slik jeg føler det. 
 

Om jeg fikk et mirakel her nå er det eneste jeg ville endret å få vekk den kroniske psykiske lidelsen min vekk for godt. Jeg kunne begynt å jobbe eller evt utdanne meg for å få en bedre betalt jobb og et enormt bedre liv. 

Anonymkode: ed33b...058

[AnonymBruker]

Tror ikke du får mange vettuge svar nå, de fleste er ganske lei uføre-trådene akkurat nå. Det er veldig mange for tiden. Kommer ofte i bølger av en eller annen grunn.

Ellers vil jeg si at jeg forstår at det er kjipt for deg, og jeg kan ikke gi andre tips enn at du burde finne deg noe å holde på med som gir deg glede og ikke koster noe særlig. Lær deg å spille et instrument f.eks. Hva som helst som kan gi deg glede aleine. 

Anonymkode: fc07f...993

[AnonymBruker]

Glemte å legge til at man blir mistenkeliggjort også og det virker som folk ikke unner oss et verdig liv. Typiske som går igjen er jo «klarer du det der klarer du også jobbe». 
Er meningen at vi bare skal rotne hjemme?

- TS

Anonymkode: ed33b...058

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Tror ikke du får mange vettuge svar nå, de fleste er ganske lei uføre-trådene akkurat nå. Det er veldig mange for tiden. Kommer ofte i bølger av en eller annen grunn.

Ellers vil jeg si at jeg forstår at det er kjipt for deg, og jeg kan ikke gi andre tips enn at du burde finne deg noe å holde på med som gir deg glede og ikke koster noe særlig. Lær deg å spille et instrument f.eks. Hva som helst som kan gi deg glede aleine. 

Anonymkode: fc07f...993

Det er svært vanskelig å finne glede i noe som helst lenger.... 

- TS

Anonymkode: ed33b...058

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har nesten bare lyst å gi opp. Livet mitt slik det er er utrolig mørkt og dystert. Ingen sosialt liv utenom familien. Aldri råd til noe fint jeg ønsker meg. Bærer på enorm skam og føler på stigmaet. Føler også på det store hatet når jeg ofte leser om folk sin uttalelser her inne om uføre og andre nettsamfunn. 

Å spare penger kan jeg bare glemme. Ofte inviterer familien min meg med på koselige sosiale aktiviteter, men jeg sier jeg ikke kan fordi jeg ikke har råd. Så vippser min far meg 500kr, og jeg får dårlig samvittighet. Jeg er jo en av de «heldige», fordi familien min ser i meg hvor vondt jeg har det og ønsker å hjelpe meg når ting er ekstra ille eller urettferdig. 
Å få meg kjæreste kan jeg vell bare glemme fordi ingen som er ufør og/eller syk blir særlig attraktive på markedet. 
Å få venner kan jeg også glemme fordi når jeg har prøvd har folk uansett fadet meg ut etterhvert og jeg forblir igjen ensom. Å være ufør er et sosialt selvmord! 
Ikke har jeg råd til ordentlig mat heller og ukeshandelen må jeg være svært påpasselig på hva jeg kjøper. Hele tiden måtte telle penger. 

Så her er jeg ja, i en alder av 21 år. Hva er dette for et liv? Ingen fortjener å leve slik. Lurer på hva jeg har gjort for å fortjene dette. Synes det er synd at fordi noen har dårligere forutsetninger og har noe med seg man ikke kan noe for så skal man altså straffes for det. Det er slik jeg føler det. 
 

Om jeg fikk et mirakel her nå er det eneste jeg ville endret å få vekk den kroniske psykiske lidelsen min vekk for godt. Jeg kunne begynt å jobbe eller evt utdanne meg for å få en bedre betalt jobb og et enormt bedre liv. 

Anonymkode: ed33b...058

Kan jeg spørre hva diagnose du har? og hvor lang tid du ble fortalt at behandlingstiden var? og hvor lang den faktisk var? 

Anonymkode: 925a6...65f

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Kan jeg spørre hva diagnose du har? og hvor lang tid du ble fortalt at behandlingstiden var? og hvor lang den faktisk var? 

Anonymkode: 925a6...65f

Tør jeg ikke å svare på siden jeg er redd for å gjenkjennes, men det tok noen år. Vært i NAV fra den dagen jeg fylte 18. Først fikk jeg AAP. Klarte ikke å fullføre VGs. Fikk tilslutt uføretrygd, tok ca 2 år.....

- TS

Anonymkode: ed33b...058

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tør jeg ikke å svare på siden jeg er redd for å gjenkjennes, men det tok noen år. Vært i NAV fra den dagen jeg fylte 18. Først fikk jeg AAP. Klarte ikke å fullføre VGs. Fikk tilslutt uføretrygd, tok ca 2 år.....

- TS

Anonymkode: ed33b...058

Det samme med meg.. trenger noen å snakke med på min alder som har det likt.. tørr ikke fortelle venner eller noe. bor i Trondheim. Kan jeg legge ut en post som ikke er anonym så kan du sende meg en melding så kan vi snakke privat?

Anonymkode: 925a6...65f

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er svært vanskelig å finne glede i noe som helst lenger.... 

- TS

Anonymkode: ed33b...058

Da anbefaler jeg deg å snakke med psykologen om hjelp til å endre tankemønster og sånt. Det har hjulpet meg i lignende situasjon. Finne lys i mørket liksom, og lære seg å gire seg opp på småting som kanskje blir litt fint. Plantestell er en sånn ting for meg. Elsker å lage stiklinger og se røttene bli til osv. Nå har for eksempel aloe veraen min fått blomster(noe jeg ikke visste var mulig), og det gir meg masse smågleder i hverdagen. Det er et av mine lys!

Anonymkode: fc07f...993

[AnonymBruker]

Finnes det noe frivilig du kunne vært med på? Eventuelt  tur grupper hvis du orker? Godt å komme seg ut litt. «Alle» ser ikke ned på de som er ufør. Tenker du vanker i feil miljø for deg. 

Anonymkode: bebb9...82e

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da anbefaler jeg deg å snakke med psykologen om hjelp til å endre tankemønster og sånt. Det har hjulpet meg i lignende situasjon. Finne lys i mørket liksom, og lære seg å gire seg opp på småting som kanskje blir litt fint. Plantestell er en sånn ting for meg. Elsker å lage stiklinger og se røttene bli til osv. Nå har for eksempel aloe veraen min fått blomster(noe jeg ikke visste var mulig), og det gir meg masse smågleder i hverdagen. Det er et av mine lys!

Anonymkode: fc07f...993

Gikk en stund til psykolog, men sluttet med det fordi jeg ikke hadde kjemi og fikk ingen utbytte av å gå der.

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det samme med meg.. trenger noen å snakke med på min alder som har det likt.. tørr ikke fortelle venner eller noe. bor i Trondheim. Kan jeg legge ut en post som ikke er anonym så kan du sende meg en melding så kan vi snakke privat?

Anonymkode: 925a6...65f

Ja det kan du gjerne gjøre  

- ts

Anonymkode: ed33b...058

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Finnes det noe frivilig du kunne vært med på? Eventuelt  tur grupper hvis du orker? Godt å komme seg ut litt. «Alle» ser ikke ned på de som er ufør. Tenker du vanker i feil miljø for deg. 

Anonymkode: bebb9...82e

Hvor finner jeg de i såfall? Jeg har prøvd å vært på frivilligsentralen og hatt kontakt med ei psykiater som en slags «støttekontakt», men jeg følte det ikke var noe for meg. På en måte blir jeg dårligere av å være rundt andre folk som er uføre om jeg kan si det sånn? Høres litt rart ut, men jeg føler meg sykere liksom. Føler meg bedre av å omgås normale folk fordi da får jeg ingen påminnelse om at jeg er slik og slik osv. Jeg har jo en drøm om å prøve til sommer å kontakte NAV og kanskje begynne å jobbe og ta det oppover... Er ikke gunstig å leve på ufør

- TS

Anonymkode: ed33b...058

[AnonymBruker]

Hvor i landet bor du?😊

Anonymkode: 5cf44...f9d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Gikk en stund til psykolog, men sluttet med det fordi jeg ikke hadde kjemi og fikk ingen utbytte av å gå der.

Ja det kan du gjerne gjøre  

- ts

Anonymkode: ed33b...058

Sjøl måtte jeg gjennom 4 psykologer før det klaffa. Hadde ikke utbytte før vi hadde kjemi. Det er mulig for deg å finne noen som kan gjøre ting lettere for deg også, det er jeg helt sikker på. Du er ingen lost cause, det er det ingen som er. Spesielt ikke når du er 21 år gammel, det er for tidlig å gi opp på det. 

Anonymkode: fc07f...993

[Ganni]

På 18.2.2020 den 1.20, AnonymBruker skrev:

Gikk en stund til psykolog, men sluttet med det fordi jeg ikke hadde kjemi og fikk ingen utbytte av å gå der.

Ja det kan du gjerne gjøre  

- ts

Anonymkode: ed33b...058

tenker du å begynne hos psykolog igjen?

Endret 28. februar 2020 av Ganni
mer riktig svar

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Ganni skrev:

Sånn

Kontakt meg kik om du har eller last ned, er litt redd for å avsløre mitt navn 🙈 uforetrygd heter jeg der

- TS

Anonymkode: ed33b...058

[AnonymBruker]

Her må du bare ta skikkelig tak i dine egne ører, gi deg et spark bak og ta grep! Og før du sier noe - ja, jeg er selv ufør og ja, jeg har selv vært der du er nå bare for fire år siden!

Først, skaff deg en ny psykolog, gjerne privat med avtale, for du trenger hjelp til å komme deg ut av denne spiralen! Eventuelt gå til fastlegen jevnlig slik at du kan få hjelp der!

Så finner du noe å gjøre på, om det så er kun en time en gang i måneden! Bli f.eks frivillig gjennom frivillighetssentralen eller andre organisasjoner. Det er ikke sånn at du MÅ stille opp på alt mulig, det holder med en gang i blant! Mange frivillighetssentraler har hobbyklubber, så driver du med noe håndarbeid kan dette være noe. Og jeg kan nesten garantere at dette blir et mål hos en psykolog, så da er det jo like greit å bare komme i gang med det med en gang!😉

Neste steg er å lære deg økonomi! Du har sannsynligvis ung-tillegget noe som vil si at du iallfall har rundt 18.000 utbetalt. Det er nok til å klare seg greit etter at husleien og de faste utgiftene er betalt, så lenge du ikke har husleie på 12.tusen da, har du det bør du flytte! Du kan, om du er lur, skvise inn litt sparing også!

Og så må du bare glemme alt det du tenker at andre tenker om deg, eller det du tror de tenker om deg! Smil og ta i mot pengene fra pappaen din! Han gjør det fordi han vil ha deg med, han vil at du skal få være med på det de andre finner på, er ikke det kjekt da? 

Og så sender jeg deg en stor klem og håper av hele mitt hjerte at hverdagen din vil se lysere ut!

Anonymkode: 0c080...63b

[AnonymBruker]

På 18.2.2020 den 1.03, AnonymBruker skrev:

Glemte å legge til at man blir mistenkeliggjort også og det virker som folk ikke unner oss et verdig liv. Typiske som går igjen er jo «klarer du det der klarer du også jobbe». 
Er meningen at vi bare skal rotne hjemme?

- TS

Anonymkode: ed33b...058

Du skal komme deg ut i sola (eller regnet) så mye som du orker, det er godt for kropp og sjel, og spesielt når man er syk.

Og du skal tenke at de fjolsene som tror hverdagen din er en dans på roser, de er ikke verd å skjenke en tanke. Tenk på deg selv! Og at foreldre gir deg litt penger, det er noe vi foreldre gjør med glede. Ikke føl dårlig samvittighet for det.

Anonymkode: 62aa5...7d7

[AnonymBruker]

Snu på situasjonen. Det er mulig å komme seg ut av ufør. Det trenger ikke være noe for alltid.

Anonymkode: 9ffbf...12a

[AnonymBruker]

På 18.2.2020 den 1.08, AnonymBruker skrev:

Tør jeg ikke å svare på siden jeg er redd for å gjenkjennes, men det tok noen år. Vært i NAV fra den dagen jeg fylte 18. Først fikk jeg AAP. Klarte ikke å fullføre VGs. Fikk tilslutt uføretrygd, tok ca 2 år.....

- TS

Anonymkode: ed33b...058

Hvordan skal du kunne gjenkjennes om du sier diagnosen? Det er da mange tusen som har de aller fleste typer diagnoser her i landet.

Og hvis du som du sier ikke har noe venner eller sosialt nettverk hvorfor bryr du deg om "å bli gjenkjennt" da?

Anonymkode: 70294...656

[Søgni]

Tråden er ryddet for nedsettende innlegg. 

Søgni, mod.