Tar du plassen din?

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært sjenert av natur og har vært redd for å ta min plass i grupper. I år har jeg bestemt meg for at jeg ikke lenger vil være den stille og tilbaketrukne. Så jeg har begynt å gi uttrykk for mine meninger under lunsjen med kollegaer for eksempel. 

Men jeg opplever at de blir litt stille, og ikke er alt for ivrige på å svare på mine utsagn. I tillegg stiller de meg private spørsmål om privatlivet mitt som jeg ikke liker så godt. 

Er det noen tidligere sjenerte her som har lært seg å kreve sin plass? Føler du at du blir motarbeidet? 

Anonymkode: 2c7ea...14f

[AnonymBruker]

Hei! 

Jeg kan relatere mye til det du skriver. I fra mine erfaringer så er det en prosess. I fjor følte jeg at jeg var helt ferdig med å være sjenert, men det har sklidd tilbake. Nå jobber jeg hver dag igjen for å bli bedre i sosiale situasjoner. 

 

Det som ofte skjer er at folk dømmer deg ved første møtet. Når man blir satt i kategorien som "sjenert", så er det vanskelig å snu. Men om du fortsetter å "bevise" for kollegaene dine at du er en alright person å snakke med, så vil det endre seg. 

 

Om noen stiller deg spørsmål angående privatlivet ditt som du ikke liker, så trenger du ikke å svare. Det kan godt hende de bare vil bli bedre kjent med deg. Still kollegaene dine spørsmål, og ha et mål om å bli bedre kjent med dem. Da blir det lettere. 

 

Fortsett å ta initiativ, fortsett med å utvikle deg selv. Dette kan og vil snu. Lykke til! 

Anonymkode: 5799e...60e

[AnonymBruker]

Var tidligere ekstremt sjenert og så redd for å være til bry for andre at jeg alltid endte opp med å nesten tisse på meg fordi jeg lot folk som snek i dokø gå foran, stå i over en time i strekk på buss og tog fordi jeg lot alle komme på og ta ledige seter før meg og liknende.

Slet med sosial fobi som barn, så jeg lot folk snakke over meg og lærte aldri å ta ordet i en gruppe og sånne ting fordi jeg var så redd. Det som hjalp meg (annet enn psykolog, selvfølgelig) var å bli tvunget til å måtte ta plass. Sammen med psykologen lagde mamma og pappa en plan over oppgaver jeg skulle få, også måtte jeg gjøre dem og utsette meg for det som var ekkelt. Egentlig innebar alt vi gjorde eksponering, det var bare ikke så tydelig og ble gjort på en veldig naturlig måte.

Den ene oppgaven var at mamma og pappa inviterte folk på besøk, også måtte jeg svare besøket med hele setninger og ikke bare enstavelsesord. Hvis det var et "ja/nei"-spørsmål, måtte jeg enten forklare litt mer eller komme med et mot-spørsmål. Andre oppgaver var at jeg måtte spørre en butikkansatt om de hadde en spesifikk vare, dra på kino og si hvilken film vi skulle på når vi kjøpte billetter, rekke opp hånda i klasserommet én gang hver time i løpet av en dag (om jeg ikke kunne svaret skulle jeg spørre om å gå på do) og ringe frisøren selv.

Det høres sikkert skikkelig teit ut, men det hjalp utrolig mye. Er fremdeles veldig reservert når jeg er med fremmede, og ser fortsatt an både personer og stemningen i rommet før jeg åpner munnen, men det har blitt mye lettere å ta litt plass etter å bare måtte gjøre det. Foreldrene mine fikk bakoversveis og tårer i øynene da de fant ut at jeg hadde vært på fest alene (!!!!) og at på til storkost meg rett før jul. Å være 22 år og får foreldrene til å sippe over å dra ut alene er nok ganske sært, men de var veldig stolte og glad for at alt arbeidet som i årevis ble lagt ned i eksponeringsterapi hjalp. 😂

Anonymkode: f22a4...193

[AnonymBruker]

Jeg har lært meg å ta min plass! Jeg måtte til slutt bite i det sure eple, å ta noen timer med en psykolog, for å bearbeide litt tanker og følelser, men det hjalp! 

Anonymkode: bad87...13b

[AnonymBruker]

Følger denne

Anonymkode: d6bf9...39a

[Apis]

Det å bli stilt spørsmål om privatlivet kan også være en del av prosessen med å finne og ta din plass da kollegaene ønsker å bli bedre kjent med deg, trenger ikke nødvendigvis å være en dårlig form for nysgjerrighet.