Hvordan vite om man er en ubrukelig forelder?

[AnonymBruker]

Inspirert av noen tråder om BV her inne, så lurer jeg på følgende:

Hvordan vet man om man er en god forelder? 

I følge disse trådene så er det slik at foreldre som tydeligvis er helt grusomme ikke vet om det selv. Men de som er gode foreldre vil vel heller ikke tenke at de er grusomme. Så hvordan vet man det da? 

Og ikke si at det "bare" er å se på oppførselen til barnet om man har gjort en god jobb eller ei. Du kan ha de flinkeste foreldre til et utagerende eller overfølsomt barn, men som klarer å møte barnet der det er, og barnet føler at de i det minste har en god og støttende familie selv om få andre kanskje forstår det. 

Men du kan også ha elendige foreldre som har de mest velopdragne barna fordi de vet at det vanker bank om de ikke "oppfører seg". Her vil ingen fatte mistanke fordi alt ser ut som det er på stell, men man sitter igjen med et voksent barn som sliter etterpå. 

 

Så hvordan vite selv om man er en god forelder OM man skal følge den logikken at verken elendige foreldre vet at de er elendige, mens de gode foreldrene vet med seg selv at de heller ikke er det. Vet liksom ingen det da? 

Og kan folk være så snill å ha dette i bakhodet når de stempler foreldre til såkalt "ville" unger som helt ubrukelige? Folk melder til BV, eller vurderer det, over en lav sko virker det som. Mens de "snilleste" barna med de mest "perfekte" foreldrene som har gjort det til en livstil å fake for å dekke over misbruk og omsorgssvikt går under radaren. Det er ikke så svart /hvitt så klart, men det virker som om folk tror det... 

Anonymkode: 53d05...716

[wahaj]

Jeg tror selvinnsikt er nøkkelen til å vite om man er en god forelder, ok forelder, gjør så godt en kan forelder, eller burde aldri blitt forelder.

[AnonymBruker]

6 minutter siden, wahaj said:

Jeg tror selvinnsikt er nøkkelen til å vite om man er en god forelder, ok forelder, gjør så godt en kan forelder, eller burde aldri blitt forelder.

Helt enig. Men nå er det blitt poengtert i andre tråder at elendige foreldre ofte tror de gjør det helt fint, og derfor viser mangel på selvinnsikt. 

Så spm blir vel kanskje da hvordan man vet at man har selvinnsikt? 

Anonymkode: 53d05...716

[AnonymBruker]

De fleste er jo klar over hvor gode eller dårlige foreldre de er. Men det er vel det å ta det inn, og innrømme det til andre. Det er vel mye lettere å lyve om det, si at barnevernet har tatt feil. 

Jeg ble regelmessig voldtatt av min far, moren min ga meg juling på grunn av det. Men de har jo alltid nektet for at det har skjedd. Og de vil jo virkelig ikke bli kjent for de som voldtar og mishandler barnet sitt. Men jeg er sikker på, at de er fullstendig klare over hva de har gjort. 

Anonymkode: 550d8...704

[AnonymBruker]

Man kan se på måten foreldre møter barnet sitt (i flere situasjoner over tid) og hvordan de kommuniserer generelt, hvordan hverdagen er hos dem osv.

Personlig blir jeg veldig lite imponert over foreldre som sover bort hele dagen, gir ungene en iPad som underholdning. Mye banning og diskutering foran barna, uttrykke andre dårlige holdninger ovenfor barna rundt økonomi, samfunnsgrupper, yrker osv osv. Manglende grensesetting ovenfor barn som utagerer og oppfører seg rett og slett dårlig. Dårlig kosthold som hovedregel. Ja, det er mange ting man kan se på.. Og det er jo summen av ting som teller.

Anonymkode: 7cb11...22a

[AnonymBruker]

Tenket gode foreldre vet når de sliter, og da setter barnet først. I mitt tilfelle var det foreldrene mine som kontaktet barnevernet for å få hjelp. Syns at det veier opp for mye jeg måtte gå igjennom hjemme før det skjedde. 

Anonymkode: 51f98...dd5

[AnonymBruker]

Det er jo ikke svart/hvitt, enten er man svært gode foreldre uten forbedringsmuligheter fordi alt er til enhver tid optimalt, eller så er man dårlige, så dårlige at man bedriver omsorgssvikt og ikke burde hatt foreldreansvar. 99%er helt sikkert mellom disse ytterpunktene. Og 99% reflekterer sikkert over dette underveis. Jeg tipper at de fleste som ligger i midten et sted (jeg sier ikke at det finns noen normalfordeling eller ok gjennomsnitt her, bare at det er en sekk), er rimelig sikre på at de er gode nok, at de gjør sitt beste og at det er ok bra, at det er visse ting som kanskje ikke er optimalt, men man bestreber å være så god som mulig, og tenker mye på og forsøker endre det som ikke fungerer. Man vet at man ikke er helt UBRUKELIG. Man lever jo i familien og ser hvordan barna utvikler seg og har det, hvordan andre har det, man leser og lærer og får tilbakemeldinger fra partner og familie, skole og helsevesen. Hvordan barna egentlig har det, er jo selve lakmustesten.

Så er det vel noen som mener at slik de er, er "godt nok", når det ikke er det. Eller de gjør virkelig sitt beste, men resultatet blir elendig. Enten av uvitenhet, eller ytre belastninger som de ikke greier skjerme barna fra, eller skjønner de bør skjerme barna fra. De som skjønner de er "ubrukelige", vil nok søke hjelp. 

De jevne, vanlige foreldrene vet om noen har reagert på oppdragelsen deres, om barna faktisk har det like bra som andre barn barndommen sett under ett, om det er noe i familien som ikke er ideelt. Jeg tror de fleste elendige foreldre har hatt elendige foreldre selv, derfor tror de det er normalt og "godt nok", når det ikke er det. De kjenner ikke til alternativet. 

Hvis du tror du er en god nok forelder, og forsøker å endre det som ikke er optimalt, og det er ting som kan endres, så tror jeg nok du ikke er helt elendig. 

Anonymkode: ed6f8...ff3

[AnonymBruker]

Folk som jobber med barn vil jo reagere om barn ikke utvikler seg "aldersadekvat" fysisk, psykisk, sosialt, emosjonelt og kognitivt. Et barn som har det bra vil som regel fungere bra på alle områder (med mindre det ellers har diagnose el.lign).

Anonymkode: 0de0c...e2c