Søsken går ikke overens.

[AnonymBruker]

Jeg har en gutt på 12 år fra tidligere forhold, jeg og bf skilte lag når han var 1 år. Jeg møtte min nåværende samboer når gutten min var 5 år. Samboer tok rollen som bonuspappa veldig bra. For 5 år siden fikk jeg og samboer en sønn sammen. Allerede som gravid startet problemene, eldstemann begynte å bli utagerende, vi tok kontakt med HS og skole, var tydelig at han ikke helt likte at han skulle få en lillebror. Lillebror kom til verden, og ting eskalerte. Han var sur, lei, trist, hørte ikke etter ++ Vi prøvde å finne på ting alene med han, dro på ferie alene med han og dro på ferie sammen. Men storebror tåler ikke lillebror. Jeg og sambo får hele tiden høre at vi aldri skulle fått lillebror. Jeg og bonuspappa stiller opp på alle treninger, kamper og turneringer. For noen år siden ville ikke storebror bo med oss lenger pga lillebror, han ville flytte til pappaen. Vi har hele veien hatt samarbeid med helsestasjonen ifht råd og veiledning underveis. Så da prøvde vi en periode med at han bodde fast hos pappaen, men åpen retur her hjemme. (Bor bare 500 meter unna hverandre). Men ting ble ikke bra da heller. Det skal sies at han har ikke hatt den oppførselen som han har hatt hos oss, hjemme med far. Helt frem til ett år siden, bf til eldste fikk seg samboer med 2 unger på lasset. Nå vil gutten vår flytte til bestefar! 😭 Vi er helt fortvilte alle tre...Vi har en lillebror som forguder storebroren sin, men storebror vil ikke ha noe med han å gjør. Vi satte jo på vent det å få ett barn til, for at storebror reagerte slik.. Å nå er vi rådløse, vi vil at lillebror skal ha ett søsken til, men vi vil ikke at storebror skal føle seg overkjørt enda en gang. Vi har vært på pmto-kurs, Cos-kurs og storebror har vært i grupper på helsestasjonen med andre barn som er i samme situasjon med mine/dine/våre barn... 

Noen tips? Det har pågått nå i snart 6 år, og vi begynner å bli utslitt. 

Anonymkode: ab8f2...e48

[Carrot]

Jepp, drit i å legge tilrette for han. Det at han på en indirekte måte for lov til å gjøre livet til alle andre surt i sin egoisme er ugreit. Han er gammel nok til å skjønne at å oppføre seg dårlig får konsekvenser. Greien med å tilrettelegge er fin, men den funker tydeligvis ikke så bra så da vill ejeg forsøkt en annen måte - si det som det er til gutten, at det er ugreit å forvente at verden danser etter hans pipe. Han har familie som er glad i han men han skyver dem bort ved å være avvisende og hvis han ønsker leve et liv alene uten noen å være nær er det garantert hvordan livet vil bli om han ikke spiller ball sammen med resten av familien. Dagens samfunn er på vei bort fra tanken på annet enn ens eget ve og vel, det fungerer dårlig i lengden. Gjør gutten en tjeneste og sett grenser - kjærlighet og omsorg er ikke bare positiv, den er også å skape rammer, lære dem at de må yte like mye som de får og at andre mennesker har krav på respekt og omtanke de også i like stor grad som man selv ønsker det.

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Carrot skrev:

Jepp, drit i å legge tilrette for han. Det at han på en indirekte måte for lov til å gjøre livet til alle andre surt i sin egoisme er ugreit. Han er gammel nok til å skjønne at å oppføre seg dårlig får konsekvenser. Greien med å tilrettelegge er fin, men den funker tydeligvis ikke så bra så da vill ejeg forsøkt en annen måte - si det som det er til gutten, at det er ugreit å forvente at verden danser etter hans pipe. Han har familie som er glad i han men han skyver dem bort ved å være avvisende og hvis han ønsker leve et liv alene uten noen å være nær er det garantert hvordan livet vil bli om han ikke spiller ball sammen med resten av familien. Dagens samfunn er på vei bort fra tanken på annet enn ens eget ve og vel, det fungerer dårlig i lengden. Gjør gutten en tjeneste og sett grenser - kjærlighet og omsorg er ikke bare positiv, den er også å skape rammer, lære dem at de må yte like mye som de får og at andre mennesker har krav på respekt og omtanke de også i like stor grad som man selv ønsker det.

Vi setter tydelige grenser. Har selvsagt sagt at slik oppførsel ikke er greit, og vi er en familie og slik blir det. Men han blir bare mer og mer innesluttet, deprimert og irritabel. 

Anonymkode: ab8f2...e48

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det er det at gutten har fått søsken som egentlig er problemet her. Det er en tøff overgang for mange barn, men når det vedvarer flere år ville jeg heller tenkt i retning av at dere bør få noe profesjonell hjelp på banen. Helsestasjonen har ikke nødvendigvis den beste kompetansen når det gjelder barn som sliter med følelseslivet. Jeg ville tatt tak i dette nå, før gutten entrer tenårene. Ikke la barnet flytte til bestefar, ihvertfall. Du og far, eventuelt også bonusfar, kan ta kontakt med fastlegen og fortelle hvordan ståa er og at dere er bekymret for utviklingen. 

Anonymkode: c6401...216

[AnonymBruker]

Enig i at her virker det som problemene er større enn nye søsken. Hva med bup? Har dere fått noe hjelp der? 

Anonymkode: ff369...950

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vi setter tydelige grenser. Har selvsagt sagt at slik oppførsel ikke er greit, og vi er en familie og slik blir det. Men han blir bare mer og mer innesluttet, deprimert og irritabel. 

Anonymkode: ab8f2...e48

Har dere spurt han hvorfor han synes det er så kipt med småunger? Sånn helt på alvor og uten å argumentere mot at han føler det slik? Altså la han si at lillebror er kip og kjedelig og hvordan alt var bedre før - uten å si "men han er jo så morsom og etc" (som helt forståelig både provoserer og ikke leder til tillit - følelser er per definisjon irrasjonelle)

Forsøk det. La han snakke om hvor kipt det er. Godta at han føler at det er kipt heller enn å kjempe mot det. Å godta at noen føler det de føler er ikke det samme som å tilrettelegge for at de skal få viljen sin. Dere kan godt si "vi respekterer at du ikke vil ha småsøsken, men vi synes vårt ønske om flere barn er viktigere". Det er jo nettopp det dere gjør. Å anerkjenne fakta funker ofte fint.  

Anonymkode: 630e3...b27

[AnonymBruker]

Det er ikke lett å være halvsøsken i en familie når de andre barna er helsøsken. Det kan lett oppstå sjalusi og følelser av forkastelse, når mor har fått barn med en mann hun elsker, istedet for far. Da tenker han at han ikke er like høyt elsket som den yngre broren som både har den biologiske mor og far hos seg. Og når far itillegg får samboer med barn på kjøpet så igjenopplever han på nytt de samme følelsene av å være forkastet. Hvorfor han opplever det slik kan skyldes uheldige opplevelser eller noe han har hørt sagt som har såret ham dypt. I min familie så har vi hatt lignende problemer. Min mor hadde min søster før hun traff min far. Min søster har også vært mye sjalu og kjent på følelsen av å ikke være like høyt elsker av vår mor som oss to andre. Hun har følt seg mye forkastet og hadde heller ikke kontakt med sin biologiske far under oppveksten.

Anonymkode: 711ef...623

[Carrot]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi setter tydelige grenser. Har selvsagt sagt at slik oppførsel ikke er greit, og vi er en familie og slik blir det. Men han blir bare mer og mer innesluttet, deprimert og irritabel. 

Anonymkode: ab8f2...e48

Hva med å be HS / Fastlege involvere BUP eller videre utredning? 

Når det gjelder hel vs halv diskusjonen er det et tema som ikke burde være tilstede engang, man er søsken. Ikke hel eller halv.. I vår familie er også fosterbarn søsken så lenge de bor her (og etterpå dersom de selv ønsker det) å være søsken, familie og nære er noe man skaper også ut over "blodsbånd" så den disuksjonen er for meg helt unødvendig. Som foreldre gjør man ikke forskjell på barn, så enkelt er det, alle får den samme kjærligheten, oppfølgingen og omsorgen. 

[AnonymBruker]

21 timer siden, Carrot skrev:

Hva med å be HS / Fastlege involvere BUP eller videre utredning? 

Når det gjelder hel vs halv diskusjonen er det et tema som ikke burde være tilstede engang, man er søsken. Ikke hel eller halv.. I vår familie er også fosterbarn søsken så lenge de bor her (og etterpå dersom de selv ønsker det) å være søsken, familie og nære er noe man skaper også ut over "blodsbånd" så den disuksjonen er for meg helt unødvendig. Som foreldre gjør man ikke forskjell på barn, så enkelt er det, alle får den samme kjærligheten, oppfølgingen og omsorgen. 

Jeg er helt enig med deg i at man som forelder bør tenke på alle søsken som søsken, uten å dele det i hele og halve. Likevel kan hel eller halv være en viktig del av forklaringen på hvorfor ting er som de er. Selv om foreldrene behandler så likt de kan, vil det være forskjeller så lenge et/noen av barna har samvær mens et/noen bor fast i hjemmet, fordi hverdagen ikke stopper opp selv om barnet er i det andre hjemmet. Når det kommer søskan til blir dette tydeligere for barnet, fordi foreldrene da ikke bare gjør "voksenting" mens barnet er hos motsat foreldre, de gjør også "familieting" med det nye søskenet. Man må selvsagt kunne gjøre "familieting" også når et søsken er på samvær, men det er lurt å være oppmerksom på at dette kan føles vanskelig for den/de som er på samvær.

 

Anonymkode: 340f6...a45

[AnonymBruker]

Det høres ut som dere gjør mye riktig. Rådet over her om å la han få snakke om disse følelsene uten at dere argumenterer imot er veldig godt. På den måten kan det også hende at det dukker opp noe som gir dere en ide for hvordan dere kan gjøre dette enklere for ham.

Ellers ville jeg lagt meg på en blanding av grensesetting og forståelse. Jeg ville sagt at han selvfølgelig har lov til å føle det ham vil, men at jag forventet at han likevel oppførte seg akseptabelt. Jeg hadde vært helt konkret i forhold til hva som er akseptabelt, for eksempel hadde jeg sagt at det var helt greit å snakke om disse vonde følelsene til meg, far eller bonusfar, men at det ikke var greit å snakke om dem så lillebror hørte det, fordi det vil gjøre lillebror lei seg.

Har lillebror spreke besteforeldre, eller andre slektninger han har god kontakt med, helst på hans farsside? Hadde det væt mulig å få laget en avtake om at han reiste på "sammvær" f.eks. fast en helg i uken til farmor o farfat, eller tante eller noe? Lillebror har dere for seg selv hver gang storebror er på samvær. Kanskje det hadde julpet om storebror hadde en helg alene med dere på regelmessig basis.

Anonymkode: 340f6...a45

[AnonymBruker]

I dette tilfellet ville jeg fått han inn i BUP. Dette er ikke normalt. Dere foreldre har forsøkt lenge, og dere har nok gjort veldig mye som er "etter boka". Men når dette ikke fører frem, hjelpa dere får ikke gjør ting bedre, og det i tillegg har gått mange år, da må man nesten ta det ett steg videre. Han er også så stor at han selv burde forstå at dette er noe han trenger hjelp med.

Anonymkode: 00221...404

[AnonymBruker]

Dere som roper BUP, hvilken diagnose tror dere barnet har? 

Anonymkode: 049e1...a84

[AnonymBruker]

Jeg ville gitt lillebror et til søsken. 

Anonymkode: ce951...993

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dere som roper BUP, hvilken diagnose tror dere barnet har? 

Anonymkode: 049e1...a84

Man må da ikke ha en diagnose for å snakke litt med en psykolog om hvordan man har det?

Anonymkode: ff369...950

[AnonymBruker]

Nei, det er virkelig ikke sikkert at søsken går godt overens bare fordi man har de samme foreldrene. 

Jeg kjenner til flere eksempler på søsken som over hodet ikke omgås, selv om de er voksne, på grunn av ting som har skjedd.

Dette er jo ord til ettertanke for de som hele tiden insisterer på at barn MÅ få søsken. 

Det er absolutt ikke gitt at man liker det søskenet man får. 

Dessuten kan livet gi en store utfordringer underveis som gjør at man står på helt ulike sider, som gjør at man ikke makter hverandre. 

Anonymkode: bc042...e72

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Man må da ikke ha en diagnose for å snakke litt med en psykolog om hvordan man har det?

Anonymkode: ff369...950

Jo, for å få behandling i Spesialisthelsetjenesten så må man ha en diagnose. Man blir ikke henvist til BUP for søskensjalusi.

Anonymkode: 049e1...a84

[Bonito]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jo, for å få behandling i Spesialisthelsetjenesten så må man ha en diagnose. Man blir ikke henvist til BUP for søskensjalusi.

Anonymkode: 049e1...a84

Feil. Man må ikke ha en diagnose for å bli henvist til BUP. Det er dit det henvises til for utredning, for å finne det ut. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det er virkelig ikke sikkert at søsken går godt overens bare fordi man har de samme foreldrene. 

Jeg kjenner til flere eksempler på søsken som over hodet ikke omgås, selv om de er voksne, på grunn av ting som har skjedd.

Dette er jo ord til ettertanke for de som hele tiden insisterer på at barn MÅ få søsken. 

Det er absolutt ikke gitt at man liker det søskenet man får. 

Dessuten kan livet gi en store utfordringer underveis som gjør at man står på helt ulike sider, som gjør at man ikke makter hverandre. 

Anonymkode: bc042...e72

Høres ikke ut som om problemet er at han ikke liker broren, men at han ikke likte å få et søsken. Virker som om problemet hans er at broren eksisterer, ikke hvordan han er.

For å være helt ærlig synes jeg guttungen høres ut som en (kommende) psykopat. Dette er ikke normalt. Det er på tide å sette ned foten og slutte å danse etter hans pipe. 

Anonymkode: a51cf...0bd

[AnonymBruker]

Det er liksom noe av risikoen man tar når man får flere enn ett barn. Ikke alle går overens. Han ble ikke konsultert eller spurt om han ville ha et søsken, det ble han bare påtvunget, han har ikke lyst til å være med søsknen, det blir han tvunget til, han liker ikke søsknen sin, så da skal han tvinges med i terapi for å lære å skjule følelsene sine. 

Ikke få flere barn. 

Anonymkode: 5447a...7fa

[AnonymBruker]

7 timer siden, Bonito skrev:

Feil. Man må ikke ha en diagnose for å bli henvist til BUP. Det er dit det henvises til for utredning, for å finne det ut. 

Det har jeg heller ikke skrevet. Lær deg å lese da!

Anonymkode: 049e1...a84