Har noen her vokst opp med mor med kompleks ptsd?

[AnonymBruker]

Visste du om diagnosen/var hun åpen om den eller fant du det ut senere? Hvordan var det? 

Anonymkode: abd51...421

[AnonymBruker]

Min mor hadde ikke diagnotisert PTSD, men hun hadde angst og depresjoner og levde i frykt etter flere voldelige forhold. Det var komplisert.

Anonymkode: c14a2...c43

[AnonymBruker]

Jeg fikk vite det som tenåring. Det var en tøff oppvekst. Jeg har mye godt å si om moren min, og tross i alt prøvde hun så godt hun kunne. Jeg følte jeg gikk på eggeskall hjemme. Visste aldri hva hun kunne eksplodere av. Samtidig var hun meget engstelig for alt mulig, hvilket førte til at jeg også blir redd for diverse. Jeg var ofte flau over moren min fordi hennes atferd ofte var meget bizarre. Ting ble gradvis bedre når hun startet i behandling og ble ufør. Barnevernet burde vært på banen lenge før den tid. 

Anonymkode: 31aa3...8ab

[AnonymBruker]

Nei, men sønnen min blir å gjøre det. 

Anonymkode: 084c5...8a0

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk vite det som tenåring. Det var en tøff oppvekst. Jeg har mye godt å si om moren min, og tross i alt prøvde hun så godt hun kunne. Jeg følte jeg gikk på eggeskall hjemme. Visste aldri hva hun kunne eksplodere av. Samtidig var hun meget engstelig for alt mulig, hvilket førte til at jeg også blir redd for diverse. Jeg var ofte flau over moren min fordi hennes atferd ofte var meget bizarre. Ting ble gradvis bedre når hun startet i behandling og ble ufør. Barnevernet burde vært på banen lenge før den tid. 

Anonymkode: 31aa3...8ab

Dette var skremmende likt slik det var for meg! Nesten som om jeg skulle skrevet det selv! Min mor har ikke offisielt diagnosen, men etter på ha lest mye om den og hørt på en del av hennes forsnakkelser gjennom årene, tillegg til å snakke med en psykolog om hennes symptomer, som bekreftet at hun hadde mange av symptomene og at det godt kunne være dette, føler jeg meg ganske sikker. Jeg forstår at det må ha vært vanskelig for henne, men jeg kunne ønske at hun hadde vært mer åpen om at hun hadde det tøft i oppveksten min, og fått hjelp. 

TS

Anonymkode: abd51...421

[AnonymBruker]

Dytt

Anonymkode: abd51...421

[AnonymBruker]

På 14.2.2020 den 9.04, AnonymBruker skrev:

Dette var skremmende likt slik det var for meg! Nesten som om jeg skulle skrevet det selv! Min mor har ikke offisielt diagnosen, men etter på ha lest mye om den og hørt på en del av hennes forsnakkelser gjennom årene, tillegg til å snakke med en psykolog om hennes symptomer, som bekreftet at hun hadde mange av symptomene og at det godt kunne være dette, føler jeg meg ganske sikker. Jeg forstår at det må ha vært vanskelig for henne, men jeg kunne ønske at hun hadde vært mer åpen om at hun hadde det tøft i oppveksten min, og fått hjelp. 

TS

Anonymkode: abd51...421

Veldig leit å høre. Unner ingen å oppleve en slik oppvekst. Håper du har fått bearbeidet mye av det du opplevde. Selv om min mor en i bedre «stand» nå enn i oppveksten føler jeg fremdeles at jeg må veie ordene mine når jeg snakker med henne. Hun eksploderer ikke lengre på meg, men er godt merkbart at hun fort blir fornærmet og gretten om jeg ikke svarer det hun ønsker eller forventer. 

Anonymkode: 31aa3...8ab

[AnonymBruker]

Jeg vet at denne tråden er gammel men deler min erfaring her, så kanskje noen flere vil følge etter 🙂

Min mor fikk diagnosen kompleks ptsd som godt voksen, men det kom ikke som noe sjokk på noen av oss. Jeg og søstren min gikk alltid på eggeskall hjemme og visste aldri hva hun kunne finne på å eksplodere av. Jeg har fått enormt mye (uberettiget) kjeft, blitt ropt til, kaldt stygge ting og blitt nedverdiget. Jeg var alltid veldig flau over oppførselen hennes og ville helst ikke ha folk med meg hjem.

Min mor kommer fra hjem med omsorgssvikt og alkoholmissbruk og har på ingen måte hatt det lett. Hun har aldri lært seg å regulere følelsen og sliter veldig med nærhet. Jeg kan for eksempel aldri huske å ha fått klem, gode ord eller høre henne si at hun var glad i meg. 

Når jeg ble tenåring ble jeg, som typisk tenåring, veldig opprørskt og begynte å gjøre stor oppstandelse hjemme. Det tålte min mor dårlig og det var veldig dårlig stemning mellom oss to. Jeg flyttet hjemmefra så snart jeg ble 18 og det var absolutt til det beste for oss begge. 

Vi har i dag ett ok forhold. Ikke spesielt nært men vi er hyggelig med hverandre og har det fint de få gangene vi samles. Jeg sliter til tider med bitterhet, men samtidig vet jeg at hun har hatt det veldig tungt. Hadde dette vært i dag så tror jeg (og håper) at hun hadde fått hjelp og veiledning fra barnevernet eller lignende instanser. 

Dessverre for meg har jeg dratt med meg videre sinneutbrudd. Ikke like ille som min mor, men nok til at jeg har vært nødt til å jobbe med meg selv. Jeg har hatt store fremskritt og er veldig bevisst på hvordan jeg forholder meg til egne barn. Jeg sliter til tider meg angst og er veldig redd for å dumme meg ut forran andre, å ikke bli likt. Jeg føler meg ofte som en outsider og at jeg ikke passer inn med noen andre. Jeg synes egentlig at psyken bare blir verre og verre jo eldre jeg blir 🥺

Anonymkode: 53832...625