Sorgdiagnose

[AnonymBruker]

For noen år siden døde en jeg hadde en nær realsjon til, jeg ble sykemeldt og på sykemeldingen jeg fikk skrev legen «psykisk ustabil krisesituasjon» som sykemeldingsgrunn.
Nå har jeg fått diagnose ptsd og «forlenget sorglidelse» Fordi jeg har miste mange i min innerste og næreste familie etter alvorlige ulykker. 
Syns det er bra at sorg kan være sykemeldingsgrunnlag, og at dette blir tatt på alvor. 
Flere som har fått denne sorgdiagnosen? Noen råd og tips for å komme videre i prossessen. Jeg selv får hjelp av psykolog, men syns fremdeles hverdagene er triste og slitsomme 

velger å være poste innlegget som anonym

Anonymkode: bbe10...e9a

[AnonymBruker]

Enig i at det er bra det blir tatt på alvor ❤️ Likevel tror jeg gradert sykemelding på sikt er bedre, for å unngå at man isolerer seg med sorgen. Men så sterke traumer tar tid å bearbeide og det er godt man får pauser. I noen fall slår det også ut på visse hjertemålinger. Usikker på hva som er den rette betegnelsen, men noe sånn som "broken heart syndrome", hvor de ser hèlt konkrete endringer. Det kommer gjerne først litt ute i undersøkelsen at det dreier seg om sorg/traumer. 

Klemmer til deg og håper livet steller godt med deg, herfra og ut! ❤️ 

Anonymkode: 7c7df...2a6

[paulinemor]

Jeg fikk ikke diagnose, siden det det er en ny diagnose. Men tror det i epikrise fra psykolog sto komplisert sorgprosess. For min del tok det 10 år før jeg hadde akseptert og bearbeidet min bror sin død. Men jeg har en annen diagnose som bidro til at det ble veldig vanskelig. Jeg var også i slutten av tenårene og han døde hagen før bursdagen min. Jeg gikk til psykolog lenge, men det som jeg syntes hjalp mest var å først skifte fokus fra å tenke på at han var død og alt det vonde til å tenke på og skrive ned de morsomme små episodene jeg husket. Og gjøre små ting hver dag som går meg gode følelser. Dette begynte jeg med 5 år etter han døde, og først da begynte jeg å se at jeg kunne gå videre. Etter jeg begynte med det ble også samtalene med psykologen mer konstruktive. Men det gikk flere år til for jeg ikke lengre hadde mareritt og hadde dårlig samvittighet for at jeg ikke besøkte han på sykehuset før han døde, klare å feire bursdagen min og klarte å høre enkelte sanger uten å knekke sammen. Og prøv å ikke grue deg til merkedager lang tid i forveien, det gjorde jeg og det førte bare til at jeg ikke bare hadde det ekstra tøft på hans bursdag og dagen han døde, men også flere uker i forveien. 

Masse klemmer fra en som tilslutt kom seg videre❤ 

[AnonymBruker]

Takk for gode svar. Jeg jobber 50%, og er på aap for resten.
Får så dårlig samvittighet for at jeg en dag skal finne ut at "i dag tenkte jeg ikke på deg», jeg vil ikke at han skal bli glemt. Så tror det er derfor jeg ikke kommer videre i prossessen. 
Jeg begynte å skrive ned gode hendelser og minner, men i den prossessen ble jeg bare lei meg for at det ikke blir nye minner og opplevelser som vi skal ha. 
Livet er jo en gang sånn at vi alle skal dø, men skulle ønske de jeg er glad i kunne levd til de er gamle... 

Anonymkode: bbe10...e9a