Å være storebror! Søsken vs enebarn- erfaringer?

[AnonymBruker]

Hei! Jeg har en sønn og vurderer å «ordne» en lillebror eller søster. Er selv storesøster og broren min er noe av det beste og viktigste jeg har i livet! MEN så ser jeg jo at det er ikke alle søsken som har denne gode nære kontakten. Også har jeg fått et inntrykk av at søskenforhold der det er en storebror blir ikke alltid så bra. Vil lage søsken først og fremst for sønnen min, men om de ikke får nær kontakt er det meningsløst😂 Men vanskelig å forutsi fremtiden. Siden jeg har søsken selv føler jeg på at det er så viktig med søsken, men det er det kanskje ikke?

Noen tanker?  

Anonymkode: c4538...c9f

[AnonymBruker]

Jeg hadde akkurat samme tanken som deg, min motivasjon til å få en til var for at storebror ikke skulle være alene, hadde nesten dårlig samvittighet for det fremtidige barnet... Det er fire år mellom dem (bror og søster), begge er etablerte så de ser hverandre ikke sånn veldig ofte nå som begge er voksne. Men at de har, og alltid har hatt, en helt spesiell kontakt er tydelig! Vi kan sitte og prate sammen en hel gjeng, så ser en av dem på hverandre og så begynner de å le! De minnene og opplevelsene de har fra barndommen vil alltid være der tror jeg.

Anonymkode: 167e7...dc0

[altflyter]

Jeg tenker at du skal få et barn til fordi du har kapasitet, økonomi og ønske om et barn til. Hvis du har det, så er det bare å kjøre på. 

Hvis målet er at barnet ditt skal ha en lekekamerat tenker jeg at du får barn av feil grunn

[AnonymBruker]

Søskenkjærligheten er vel kanskje noe av det fineste å se som mamma synes jeg (har tre barn) 😍

Men så er jo tilværelsen med bare et barn veldig mye enklere, i hvert fall mens barna er små... Når de blir litt større synes jeg søsken er praktisk siden de kan leke sammen, hjelpe hverandre, største kan passe litt på de mindre. Tenker også det er fint at de har hverandre når vi foreldre blir gamle og syke og dør ❤️ Har selv søsken, så vet ikke hvordan det er å være enebarn.

Anonymkode: fa120...4cd

[Meowe]

Å lese om deg er som beskrivelsen av meg for snart 6 år siden. Jeg vurderert «bare» å ha Storebror. Vi hadde det så fint med han. Han var det viktigste for meg og jeg trodde heller ikke at jeg kunne bli glad i et annet barn så mye som han. Likevel bestemte vi oss for et barn til. Jeg tenkte at hvis vi døde eller no skjedde med oss. Så har søsknene alltid hverandre... Og jeg håpet jo at de skulle få kjemi... at de skulle ha glede av hverandre.

Så kom lillebror... og de første 2 årene levde søsknene nærmest separate liv 😂 Ikke så glad i hverandre med andre ord. 
Men, så begynte det å skje noe... De blei mer og mer avhengig av hverandre. Det er 4 år mellom dem. Og jeg trodde også at det kanskje blei litt for stor forskjell. Men, nei. De er bestevenner! Og Gud å deilig det er for oss vokse også. De har alltid en lekekamerat. De krangler jo også innimellom så busta fyker. Men, de er viktige for hverandre og jeg ser at de betyr mye for hverandre. I ettertid har jeg tenkt på det. Hva hvis vi ikke hadde fått lillebror?

Jeg tror storebror har hatt godt å tilpasse seg et søsken. (Han var ganske bortskjemt 😬) Og det gleder et mammahjerte at de har hverandre hele livet. 
 

Glemte å skrive at en angrer aldri på et barn. Begge barna er det viktigste jeg har! Og det beste som har skjedd meg. Elsker de uendelig høyt begge to.
 

Min erfaring altså...

 

Endret 12. februar 2020 av Meowe

[AnonymBruker]

Jeg og mannen har tre søsken hver. Mine søsken er mine beste venner, selv om det er stor aldersforskjell mellom oss. Vi er mye sammen og har et sterkt bånd. Mannen og hans søsken er tettere i alder, men kranglet hele oppveksten og har ingen kontakt i dag. Datteren vår er 10 år og enebarn (vi kan ikke få flere), og hun trives kjempegodt med det. Er veldig sosial og har mange venner, men hun synes det er godt å kunne trekke seg helt tilbake når hun vil og ikke ha andre barn rundt seg. Men vi vet jo ikke hvordan det blir når hun blir voksen.

Man vet aldri hvordan ting blir og hva som er best for hver enkelt. Man må vel nesten bare få barn ut fra hva man selv ønsker og har mulighet til.

Anonymkode: cd7cc...8e0

[Leeloo]

Jeg har på en måte opplevd begge deler ettersom jeg vokste opp som enebarn, men fikk en halvsøster da jeg var 13. Man vet jo ikke hva man går glipp av, så jeg husker ikke at søsken var et intenst savn da jeg vokste opp; likevel var det stas å få en lillesøster. Vi vokste ikke opp sammen, jeg flyttet hjemmefra da hun var liten, så begge har egentlig vært enebarn. Likevel var jeg bevisst på at hun er mitt eneste søsken, og det var viktig for meg å få et søskenforhold. Nå som vi  begge er voksne har vi et ganske nært forhold, vi er heldige som er ganske like av type. Hun er supertante for ungene og en av mine beste venner. Uansett er det viktigste om dere ønsker et barn til, det er det som må være motivasjonen, søsken til eksisterende barn er sekundært.

[AnonymBruker]

jeg kjenner på min datter at hun elsket å være enebarn, og at jeg har fått vite fra min mamma at jeg elsket å være enebarn. Ingen av oss ville ha søsken eller følte det som en berikelse når det skjedde.

jeg har nesten ikke kontakt med mine 4 brødre (yngre), og jeg savner det ikke heller. Ingen berikelse å ha dem i livet. Ene har fått barn, men hans prat om at de er «overmennesker» og et eksperiment, som stimulerer evolusjonen til et sterkere og mer robust menneske med alien blod... er ikke helt meg. Og siden han har så tynn hud blir det fort konflikter, så siste 10 årene har jeg vært veggpynt slik våre foreldre får ha familien samlet.

tynn hud= Klikker i vinkel når jeg sier at gode foreldre vaksinerer barna sine. Og når slik svada er de eneste som kommer ut er jeg heller tyst, og lufter til ei venninne når jeg kommer hjem.

Anonymkode: 68355...939

[AnonymBruker]

Jeg har en eldre søster, men vi har aldri vært nære og har ingen kontakt i dag. Jeg kjenner på et enormt savn etter en søsken, og en enorm sjalusi. Jeg føler meg som enebarn på alle måter og savner ikke henne, men noen. Mannen min har ekstremt nært forhold til sine søsken, det er helt unikt, og jeg er veldig sjalu. Det er min motivasjon (min eneste) til å få flere barn. Det båndet de har kan ikke måles, veies eller beskrives. Men det er ingen selvfølge. Mine foreldre gjorde jo alt riktig, vi ble bare aldri venner. 

Anonymkode: de734...2a4

[AnonymBruker]

Hvis du ønsker flere barn så kjører du på😁 Det er stor forskjell på å ha ett og to barn, og det blir derfor feil hvis den eneste grunnen er at du ønsker en lekekamerat for sønnen din. 

Jeg elsket den tiden jeg bare hadde ett barn. Jeg hadde mye energi og gav alt av meg selv. Jeg var så opphengt i gutten min at det nesten ble usunt. Jeg kjente på angst for at noe skulle skje med han. Hvis jeg hadde mistet han hadde jeg tatt livet mitt uten å nøle. Jeg følte at jeg hadde godt av å fordele kjærligheten og oppmerksomheten med et barn til. Han ble storebror når han var ca 2,5 år og verden ble snudd på hodet😅 Plutselig måtte han dele meg med lillesøster.. Jeg syntes så synd på han, men herregud så godt vi hadde av det. 

De er verdens beste venner❤️ De er kanskje litt for avhengige av hverandre, men det er godt å tenke på at de alltid vil ha hverandre. Og jeg som mor slapper litt mer av. 

Anonymkode: 6944b...e61

[AnonymBruker]

Jeg har 3 søsken. 1 storesøster og 2 storebrødre. Så jeg er minst i flokken 😊 

Selv om det er nesten 12 år mellom meg og søsteren min så har vi et enormt sterkt bånd. Hun passet mye på meg og var som mamma nr 2. Vi har tilogmed jevngamle barn 🤭 så vi ser hverandre ofte da vi bor i nærheten av hverandre. Alltid god støtte hos henne med gutteproblemer i oppveksten og med spørsmål om barna. Reiser ofte på ferie sammen med henne, mannen og barna.  

Har et godt forhold til min eldste bror, men ser han ikke så ofte da han bor langt unna. Men han passet godt på meg i oppveksten slik en storebror skal. Jeg var minste søster og han holdt alltid et godt øye med meg. 8 år mellom oss. 

Yngste storebror er 1 år eldre enn meg. Vi var gode lekekamerater og bitre fiender samtidig. Vi sloss og lo om hverandre. Da vi ble tenåringer så kranglet vi mye, ble vel aldri helt venner før han flyttet ut. Ikke så god kontakt, men koselig når vi møtes. 

Gutten min har en halvbror som er 2,5 år eldre. De leker godt sammen, men det merkes godt at de er alenebarn på hver sin kant (samme far). 
 

Regner med at gutten min får flere søsken etterhvert om jeg møter en mann som ønsker barn. Men tenker også det er greit om ikke. 

Forhold mellom søsken kan man aldri forutse. Det er hva vi legger opp til selv. Alle barn har forskjellige personligheter og forutsetninger. Vi foreldre kan guide de på veien. 

Anonymkode: 457f2...a47

[AnonymBruker]

Har aldri kommet overens med søsteren min. Foreldrene våre vurderte seriøst å flytte fra hverandre på grunn av oss så vi kunne få hvert vårt bosted for vi kunne knapt nok være i samme hus uten at det ble slossing og krangling. Barnevernet ble blandet inn for å hjelpe og for å berolige skolen med at det var ikke foreldrene våre som misbrukte oss. Jeg endte opp med å flytte hjemmefra da jeg var 15, da orket jeg ikke mere. Nå er vi voksne og vi sees kanskje noen timer i året. Hadde moren min fortalt meg at hun fikk søsteren min for min skyld så hadde jeg fått sammenbrudd tror jeg. Ville blitt mye gladere for en hund.

Anonymkode: a5542...1c3

[AnonymBruker]

Hei! Takk for svar! Bare så det er sagt ønsker jeg ikke bare at han skal få en lekekamerat  Men vil at han skal få oppleve den genuine søskenkjærligheten og alltid vite at noen er der utenom oss foreldre. Om man får et skikkelig bra søsken-bånd så har man en som kjenner en mer enn noen andre, evig med kjærlighet, og vil alltid være der for deg😊 Men som mange andre skriver så bør vi vel ønske oss er barn til og jeg tenker å gi det litt mer tid. Tviler ikke et sekund på at jeg kommer til å bli like glad i barn to, om det blir slik. 😊 Takk for at dere delte deres erfaringer og tanker. 

ts 

Anonymkode: c4538...c9f

[AnonymBruker]

Selv om de ikke blir så nære når de blir voksen så tror jeg det er en stor berikelse å få et søsken. Man lærer å ta hensyn til andre, man lærer at verden ikke bare kretser rundt seg selv og man har en å «skape allianse» med mot foreldre og resten av verden.

Anonymkode: 577c7...172