venninne med spiseforstyrelse (langt)

[mari]

jeg har en veldig god venninne som jeg har vist at har spiseforstyrelse i mange (snart 10) år. Hun er veldig tynn og i det siste har hun blitt så tynn at det stråler hva som feiler henne. Jeg har prøvd å ta tak i det for veldig mange år siden, men kom ikke gjennom, hverken til henne eller foreldrene henne.

I går var vi ute å spiste og ut på kvelden så fortalte hun meg fortrolig at hun hadde problemer med mat. Så sa jeg at det har jeg da vist lenge. Hun sa at hun var klar over det, men nå var det blitt så seriøst at hun hadde fått hjerteproblemer. Hun hadde snakket med fastlegen og hun hadde vært på et sykehus, men da hun hadde sett menskene som var der hadde hun ikke klart å fulføre. Hun hadde sagt til legen at det bare var pga. kjærlighetssorg at hun hadde gått ned mye og at det ville forbedre seg veldig snart. Han trodde på henne og ville bare at hun skulle gå til psykolog.

Problemet for henne nå er at hun ikke klarer å ta det skrittet. Hun er ikke i stand til å ringe og bestille den timen (jeg vet at det er vanskelig, for da inser man at man har et problem). Jeg sa at jeg kunne ringe for henne eller være der når hun ringte, men hun klarte ikke å bestemme seg. Tror ikke hun er klar til å gjøre det selv. Hun har en veldig hyggelig kjæreste som jeg tror ser det til en hvis grad, men jeg tror ikke at han helt skjønner omfange av det.

Jeg er så tvil om hva jeg skal gjøre. Jeg sendte henne en melding i dag hvor jeg ba om at hun skulle ringe, men jeg tror ikke det har noe for seg. Er det noen som vet hva jeg kan gjøre? Jeg vil så veldig gjerne hjelpe henne å få livet sitt i orden!

[Gjest Bhsiltsk]

Hadde det vært min venninne, ville jeg prøvd:

* Å snakke med legen hennes selv.

* Å fortelle kjæresten hvor alvorlig det er.

* Finne fram bilder og artikler om folk som VIRKELIG

er syke av spiseforstyrrelser og spørre henne om

det er slik hun har lyst til å ende opp.

* Fortelle henne i KLARE ORD at hun faktisk kan DØ

av sykdommen sin!!!! Ja, DØ!!

* Mase og mase og mase på henne til hun tok telefonen

og ringte til psykologen.

Jeg ville i allefall vurdert disse punktene, og hvis to av dem ikke hjalp, ville jeg forsøkt alle.

[mari]

"problemet" er at hun er veldig oppegående og vet veldig mye om spiseforstørelser fordi hun er sykepleier. Hun vet at hun kan DØ, hun vet konsekvensene av det hun gjør. Jeg kan ikke snakke med legen hennes. Han har taushetsplikt og det jeg sier til han kan han vel da ikke fortelle henne. Jeg kan ikke gå bak ryggen hennes, det vil jeg ikke gjøre mot henne når hun stoler på meg nok til at hun forteller det.

Jeg kjenner ikke kjæresten hennes så veldig godt, så jeg føler ikke at jeg har noe tilitsforhold til han, men jeg kommer til å snakke med han hvis jeg får muligheten.

jeg har sagt til henne at jeg skal mase på henne til hun ringer psykolog, og da jeg begynte i dag var hun taknemelig, men jeg tror ikke hun ringer av den grunn.

[Gjest Melk]

Jeg kan ikke snakke med legen hennes. Han har taushetsplikt og det jeg sier til han kan han vel da ikke fortelle henne.

Du er ikke legens pasient, legen har ikke taushetsplikt mht hva du sier. Så om du vil, kan du ringe legen. Vet om flere som har gjort det slik, når de har hatt familiemedlemmer som ikke har innsett alvoret i sin situasjon.

Men jeg skjønner at du ikke vil gå nak ryggen hennes. Ville bare tipse deg om at det er mulig (såfremt legen vil snakke med deg. Antakelig vil ikke legen snakke så mye, for DA bryter h*n jo sin taushetsplikt. Men mulig h*n vil lytte).

[Gjest pusla ikke pålogga]

Sånn har alltid jeg vært også i forhold til denne sykdommen, så utrolig klar over problemet og hvor farlig det er, men når det kommer til en selv så er det ikke så lett å faktisk gjøre noe. At hun har prata med deg om dette er et stort skritt, men det å gå til psykolog er veldig skummelt ja, for da må man jo faktisk ta taki ting uten å vite hva man har i vente. Å ha spiseproblemer handler for mange om å ha kontroll, og når man starter en prosess ut av det, så betyr jo det for den syke at man gir fra seg kontrollen.

Jeg ville ikke mast på henne, tror ikke det har noen hensikt. Du bør prate i klartekst til henne om dette når du føler hun er åpen for det, men ellers tror jeg ikke du bør forsøke å tvinge fram noe, for dette er noe hun først og fremst må klare selv. Det er dog kjempeviktig at hun har noen som støtter henne, og at hun vet det.

Jeg ville absolutt forsøkt å pratet med kjæresten hennes om dette, evt andre hun står nær som du kjenner.

[mari]

tusen takk for svar, tar gjerne i mot flere også!

Et annet problem hun har er at veldig mange av de vennen hun har hatt og beholdt opp gjennom også har denne sykdommen. Hun fortalte at de sammenligner seg med hverandre og at det er en form for konkuranse dem i mellom. "Alle" vet at de har det, men ingen gjør noe med det.

Jeg er så redd for at det skal være forsent for henne når hun til slutt klarer å be om hjelp, og jeg føler meg så hjelpesløs oppi dette. Tror at hun vet hun kan snakke med meg, men det er jo ikke et lett tema for noen av oss å ta opp!