Er det vanlig for adoptivmor å være sjalu på biologisk mor, og omvendt?

[AnonymBruker]

Etter å ha sett på Ängelby på Netflix, sitter jeg og føler på dette å bli dradd mellom to mødre der begge skal påberope seg å være moren din.

Adoptivmoren har nok alltid vært bekymret for hva som kom til å skje når og hvis jeg fikk kontakt med min biologiske mor, og det virker på meg som om hun hadde et slags eieforhold til meg. Jeg husker faktisk at hun sa at hun hadde betalt for meg (saksomkostninger), derfor var jeg hennes, tror hun sa det på spøk, men det var litt slik hun oppførte seg også. Hun ville ikke treffe min biologiske mor når jeg fikk kontakt med henne, og dette føltes så betent at jeg aldri mer snakket om min biologiske familie med henne etter jeg fikk kontakt med dem.

Og min biologiske mor tror hun vet hva som er best for meg selv om hun adopterte meg bort ved fødsel og jeg ikke har vokst opp med henne. Det er en vits. Jeg bor langt fra tettbygd strøk, og foretrekker å bo slik, men hun har stadig kommentert at det er rart, og sa ved en anledning at hun ikke trodde det var bra for meg. Hun spurte også hvem jeg så på som mor, henne eller adoptivmoren min? Dette gjorde hun en gang hun var litt brisen. Hvordan og hvorfor skal jeg liksom bestemme det?

Jeg føler ikke at jeg har hatt noen mor, jeg har bare hatt noen som skal ha noe av meg. Hva er det med denne eiesyken?

Anonymkode: 7af9a...3ff

[AnonymBruker]

Du kan ikke bruke din opplevelse til å generalisere.

Jeg er adoptivmor, og har aldri følt noen sjalusi overfor biologisk mor. I stedet tenker jeg på henne med takknemlighet (samtidig som jeg synes synd i henne for den situasjonen hun var i) fordi vi har fått et så fantastisk barn. Har ofte tenkt: "Nå skulle du sett ham!" Gjennom hele oppveksten har vi snakket om den biologiske moren hans og familien ellers, og hva som ligger bak at hun måtte gi ham fra seg. Fortalt om hvordan forholdene er i landet der han ble hentet. Sønnen vår er derfor veldig stolt av sitt opprinnelige hjemland, og vi sier alltid fra om det vises innslag fra landet. Vi har masse bilder og fine minner fra oppholdet og menneskene vi møtte. De få personlige eiendelene som han hadde da han møtte oss, de har vi passet på å bevare.

Hvis han i fremtiden skulle møte sin biologiske mor, ville jeg syntes det var en fantastisk opplevelse. Må bare være oppmerksom på at alt ikke er som i de "rosa" reportasjene som man ofte blir vist i mediene, det er tøffe kår mange av disse menneskene lever under. Til nå har sønnen vår ikke hatt noen interesse av å finne tilbake til familie, men hvis han skulle ønske det i fremtiden, har vi absolutt ingen motforestillinger.

Hvordan biologisk mor ville taklet dette kan selvsagt ikke jeg uttale meg om, men man må ha forståelse for at det kan ligge en del grums, kanskje dårlig samvittighet, følelse av utilstrekkelighet, håpløshet, og lignende, bak enkelte uttalelser.

Anonymkode: 78187...68c

[Biloba]

Det er ganske vanlig med såre følelser om "morskap/farskap" og posisjon som forelder utfordres. 

Bare se alle steforelder/bioforelder-trådene her. 

Sjalusi er ganske vanlig i nære relasjoner generelt. 

De fleste adoptivbarn i Norge er kommet fra utlandet og har mindre sannsynlighet for gjenforening med bioforeldre enn norskadopterte. 

[AnonymBruker]

^ Men når det gjelder såre følelser rundt steforeldre, så handler det ofte om at det har vært utroskap, den ene forelderen har blitt sviktet osv., det kan ikke helt sammenlignes med adoptivmødre. Jeg tror de aller fleste adoptivmødre har en god forståelse for hun som har måttet gi fra seg barnet sitt. Jeg tenker ofte på at den biologiske moren til barnet mitt skulle fått ta del i alle begivenheter rundt sønnen vår/hennes. Jeg har på en måte dannet meg et bilde av henne ut fra den fantastiske sønnen jeg har. Ville ikke hatt noe imot å ha henne i livet vårt, og jeg håper jo at hun ville tenkt det samme om hun så hvordan sønnen hennes/vår har utviklet seg, og det gode mennesket han er.

Anonymkode: 78187...68c

[AnonymBruker]

Sånn er det for meg også. Min adoptivmor har nektet meg opplysninger om min biologiske familie. Da jeg ble 18 fikk jeg de utlevert selv. Adoptivmor er redd for at jeg skal få kontakt med biologisk familie og støtter meg ikke i min kamp for å finne dem. 

Anonymkode: beb60...73a