Noen som kjenner seg igjen i å være "fengslet"

[AnonymBruker]

Er i 30-årene og føler at alt har blitt så trist. Har jobbet noen år nå. Da jeg fikk første jobb var det nytt og spennende. Jeg var på en måte stolt. Noen år har gått og jeg er trist og nedstemt. Jeg føler meg fanget selv om jobben er grei. Jeg bor i by og er avhengig av buss. Som de fleste andre, har jeg ikke parkering på jobb, og om jeg så hadde det, hadde jo køene og bompenger samt drivstoff gjort det for tungvint og kostbart. Jeg ser rundt meg på alle de triste arbeiderene på bussen som vender meg et surt blikk hvis jeg kommer i fare for å  komme for nær, knuffe i en sekk eller snakke høyt. Alt er alvor, og selv er jeg sur og lei for samme filleting.

Lei av å måtte nikke og smile når kollegaer forteller i detalj om helgen. Jeg orker ikke, men er fanget i en samtale jeg vil ut av. Samtidig kan jeg ikke, for er et team, så må jo fungere sosialt, så holder kjeft og lytter med et halvt øre.

Jeg ser på de med barn og kjenner på angsten. Enda en tvangstrøye, kanskje jeg bare skal droppe det.

Trøsten er at noen har det verre. Tross alt er jeg frisk, men sliter med å akseptere at dette er livet.

Hvordan finne mening i alt dette?

Er det normalt å føle på dette?

Anonymkode: ff132...8bf

[AnonymBruker]

Les den nye boken til Jim carrie 🖤 Handler om å droppe denne masken og fasaden  

Å kalle det fengsel er dog hensynsløst ovenfor de som lever i fysisk fengsel. Du har hvertfall mulighet til å gjøre hva du vil, du må bare slutte å være falsk 

Anonymkode: 375ba...45d

[AnonymBruker]

Jeg tok meg selv i nakken, og innså det var tidenes i-landsproblem. 

Hele livet hadde jeg jobbet mot noe. Det var skole, karriere, opprykk, egen bolig, bedre bil, ekteskap. Så satt jeg der, gift med verdens beste mann, med drømmejobben, i en flott enebolig, med god økonomi, absolutt alt på stell. Og alt jeg klarte å tenke på var "er det dette jeg skal gjøre de neste 30 årene", jeg så ikke meningen med noe. Jeg klarte å snu det ved å finne nye mål og ambisjoner, utfordre meg selv, ikke stagnere. 

Anonymkode: 6d56c...9a7

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tok meg selv i nakken, og innså det var tidenes i-landsproblem. 

Hele livet hadde jeg jobbet mot noe. Det var skole, karriere, opprykk, egen bolig, bedre bil, ekteskap. Så satt jeg der, gift med verdens beste mann, med drømmejobben, i en flott enebolig, med god økonomi, absolutt alt på stell. Og alt jeg klarte å tenke på var "er det dette jeg skal gjøre de neste 30 årene", jeg så ikke meningen med noe. Jeg klarte å snu det ved å finne nye mål og ambisjoner, utfordre meg selv, ikke stagnere. 

Anonymkode: 6d56c...9a7

Takk. Var det ambisjoner som gikk på karriere, idrett eller det å gjøre noe for andre?  Tror jeg trenger å gjøre noe for andre. Jobbe med mennesker. Føler ikke jeg har fred og ro i kroppen til å ha en hobby som ikke har en direkte verdi for andre. Klarer knapt å samle tankene til å se på tv eller lese. Bare veldig stresset og lei

TS

Anonymkode: ff132...8bf

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk. Var det ambisjoner som gikk på karriere, idrett eller det å gjøre noe for andre?  Tror jeg trenger å gjøre noe for andre. Jobbe med mennesker. Føler ikke jeg har fred og ro i kroppen til å ha en hobby som ikke har en direkte verdi for andre. Klarer knapt å samle tankene til å se på tv eller lese. Bare veldig stresset og lei

TS

Anonymkode: ff132...8bf

Ambisjoner, hele livet. Et driv etter gode karakterer, karriere, opprykk. Dette ga meg mye livsglede, og lykke, så jeg vil absolutt kalle det indre motivert. Og plutselig hadde jeg alt, og så bare tomheten i fortsettelsen. 

Jeg så systematisk på hva jeg ønsket å endre. Det var egentlig lite. Både mannen, jobben og bosituasjonen var egentlig slik jeg ville ha det. Så for meg handlet det om å legge på ting, bryte hverdagen. Som deg - jeg hatet TV, bøker, det som andre kaller avslapping var bare tomme aktiviteter. 

For meg handlet det mer om å gjøre noe nytt, finne nye mål og ønsker. Jeg begynte med en ny treningsform, vi meldte oss på klatrekurs, vi ble enige om å gå ut og spise en gang i uka, vi satt opp en "bucket list" over reisemål, og sørget for å alltid ha en ny ferietur i kalenderen, et spennende oppussingsprosjekt. Ikke alt på en gang, selvfølgelig, men det er grep jeg har tatt over de siste årene som gjør at jeg igjen føler at hverdagen gir meg noe. 

Anonymkode: 6d56c...9a7

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Takk. Var det ambisjoner som gikk på karriere, idrett eller det å gjøre noe for andre?  Tror jeg trenger å gjøre noe for andre. Jobbe med mennesker. Føler ikke jeg har fred og ro i kroppen til å ha en hobby som ikke har en direkte verdi for andre. Klarer knapt å samle tankene til å se på tv eller lese. Bare veldig stresset og lei

Hvis du ønsker å gjøre noe for andre så se om du finner noe her: https://frivillig.no/

Anonymkode: c672d...c89

[Silva Pluvialis]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Les den nye boken til Jim carrie 🖤 Handler om å droppe denne masken og fasaden  

Å kalle det fengsel er dog hensynsløst ovenfor de som lever i fysisk fengsel. Du har hvertfall mulighet til å gjøre hva du vil, du må bare slutte å være falsk 

Anonymkode: 375ba...45d

Hensynsløst? Om man strever psykisk er det ikke uvanlig at man føler seg fanget. Det er en veldig kjent følelse for mange å føle at de sitter fast og ikke kommer seg noen vei. 

[AnonymBruker]

Der jeg jobber forteller vi åpent om dårlige dager, stille helger og livets utfordringer. Vi er spredt i alder, men alle støtter alle. Jeg er så glad for å ha denne arbeidsplassen, utrolig at vi bare er kvinner og klarer å holde en så god tone. Har noen hatt en skikkelig drittdag og latt det gå utover en annen så unnskylder den seg og det er godtatt. Jeg har ikke en eneste gang merket at noen baksnakker en annen. Hvis en blir sykemeldt over lengre tid hører jeg bare "huff, håper hun har det bra." 

Anonymkode: 8ffbd...c11

[AnonymBruker]

Føler meg helt fastlåst selv, men det er fordi jeg ikke har jobb. Enten er jeg overkvalifisert, eller så har de 200 søkere med mer erfaring. Vil flytte, men kan ikke, har ikke økonomi til det. Vil ha kjæreste, men ingen vil ha en som er arbeidsledig. Kan knapt ta noen valg selv, må stå med lua i hånda enten hos NAV eller arbeidsgiver.

Holder på å gå på veggene. Skulle gjerne studert igjen, det hadde i det minste vært konstruktivt på et vis, men får ikke mer studielån. Må vel bare fortsette å søke, og la livet være på vent på ubestemt tid.

Anonymkode: aa422...a57