Greier ikke å knekke vennekoden

[AnonymBruker]

Jeg har så langt i mitt 33-årige liv alltid hatt venner, men aldri det jeg vil betrakte som gode venner. Jeg er introvert og trenger mye alenetid, så noe må jeg ta på min egen kappe, da jeg ikke er den som tar mest kontakt. Likevel har jeg som de fleste andre behov for å være sosial, og har mange ulike interesser og er glad i å ta meg en fest en gang i blant. Selv ser jeg på meg selv som ganske normal; Jeg har høy utdanning og en bra jobb, mener selv jeg ser helt normal ut, har mange "trendy" (om det er lov å si) interesser, og har humor (også selvironi) og mye godt humør, selv om jeg kan bli litt innesluttet i store grupper og hvis jeg må være sosial over lengre tid. Jeg er ikke verdens beste på small talk, og kan fort begynne å kjede meg litt når det blir for mye av det, men sammen med folk jeg kjenner kan jeg godt snakke mye og fremstå som engasjert og utadvendt. 

Jeg har flyttet en del i løpet av mitt voksne litt og merker at jeg har vanskeligheter med å gå fra den "bekjent-fasen" til å bli venner med folk. Jeg har som nevnt flere interesser og forsøker å bli kjent med folk gjennom disse, men synes det virker som alle andre har så mye lettere for å bli venner med hverandre, mens jeg bare blir værende på bekjentskapsnivå. De få gangene jeg opplever at andre tar initiativ til å bli bedre kjent ender det som regel med at jeg blir en reserve de henger med når de ikke har noen andre, også mister vi kontakten med en gang det dukker opp noen bedre. Eller jeg blir en venn de kan komme til når de har det vanskelig, for så å forsvinne som dugg for solen hvis jeg "krever" noe tilbake. Jeg har aldri opplevd at noen har ofret noe eller virkelig stilt opp for meg hvis jeg har hatt det vanskelig slik som jeg selv har gjort, og har inntrykk av at mange andre gjør, for venner. 

Disse vanskene med å knytte relasjoner har de siste årene blitt så tydelig for meg at jeg har lurt på om jeg har asperger. Samtidig føler jeg jo at jeg er god til å lese andre mennesker, og jeg skjønner jo ironi og sarkasme. Jeg vet det er vanskelig å bedømme på et nettforum, men jeg skulle så gjerne hatt noen tips om hva det kan være som gjør at andre ikke gidder å bli kjent med meg. Jeg vet at det å være introvert kan være en ulempe i sosiale sammenhenger, men jeg observerer jo at mange andre introverte lykkes bra på vennefronten. Jeg har også begynt å lure på om jeg kan ha havnet i en ond sirkel; Siden jeg ikke har hatt så mange venner de siste par årene har jeg blitt stadig mindre sosial, som igjen kan ha gjort at jeg har mindre spennende ting å fortelle, og som gjør at jeg kanskje også fremstår som mer usikker og sosialt klønete? Eller har jeg bare en type personlighet som gjør at jeg fremstår som kjedelig? Er jeg for snill? Jeg skulle også gjerne hatt noen tips til hvordan jeg kan gå frem for å gå fra bekjent til venn, og hvordan jeg blir en attraktiv venn som folk ønsker å henge med, og ikke bare en de kan komme til med problemene sine. 

Anonymkode: e7f32...946

[AnonymBruker]

TS: Er du overvektig?

Anonymkode: ae2f1...1db

[AnonymBruker]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS: Er du overvektig?

Anonymkode: ae2f1...1db

Nei, jeg er slank og godt trent.

TS

Anonymkode: e7f32...946

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS: Er du overvektig?

Anonymkode: ae2f1...1db

Er det vanskeligere å få venner om man er overvektig ?

Anonymkode: 75c02...bc8

[Castor Troy]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har så langt i mitt 33-årige liv alltid hatt venner, men aldri det jeg vil betrakte som gode venner. Jeg er introvert og trenger mye alenetid, så noe må jeg ta på min egen kappe, da jeg ikke er den som tar mest kontakt. Likevel har jeg som de fleste andre behov for å være sosial, og har mange ulike interesser og er glad i å ta meg en fest en gang i blant. Selv ser jeg på meg selv som ganske normal; Jeg har høy utdanning og en bra jobb, mener selv jeg ser helt normal ut, har mange "trendy" (om det er lov å si) interesser, og har humor (også selvironi) og mye godt humør, selv om jeg kan bli litt innesluttet i store grupper og hvis jeg må være sosial over lengre tid. Jeg er ikke verdens beste på small talk, og kan fort begynne å kjede meg litt når det blir for mye av det, men sammen med folk jeg kjenner kan jeg godt snakke mye og fremstå som engasjert og utadvendt. 

Jeg har flyttet en del i løpet av mitt voksne litt og merker at jeg har vanskeligheter med å gå fra den "bekjent-fasen" til å bli venner med folk. Jeg har som nevnt flere interesser og forsøker å bli kjent med folk gjennom disse, men synes det virker som alle andre har så mye lettere for å bli venner med hverandre, mens jeg bare blir værende på bekjentskapsnivå. De få gangene jeg opplever at andre tar initiativ til å bli bedre kjent ender det som regel med at jeg blir en reserve de henger med når de ikke har noen andre, også mister vi kontakten med en gang det dukker opp noen bedre. Eller jeg blir en venn de kan komme til når de har det vanskelig, for så å forsvinne som dugg for solen hvis jeg "krever" noe tilbake. Jeg har aldri opplevd at noen har ofret noe eller virkelig stilt opp for meg hvis jeg har hatt det vanskelig slik som jeg selv har gjort, og har inntrykk av at mange andre gjør, for venner. 

Disse vanskene med å knytte relasjoner har de siste årene blitt så tydelig for meg at jeg har lurt på om jeg har asperger. Samtidig føler jeg jo at jeg er god til å lese andre mennesker, og jeg skjønner jo ironi og sarkasme. Jeg vet det er vanskelig å bedømme på et nettforum, men jeg skulle så gjerne hatt noen tips om hva det kan være som gjør at andre ikke gidder å bli kjent med meg. Jeg vet at det å være introvert kan være en ulempe i sosiale sammenhenger, men jeg observerer jo at mange andre introverte lykkes bra på vennefronten. Jeg har også begynt å lure på om jeg kan ha havnet i en ond sirkel; Siden jeg ikke har hatt så mange venner de siste par årene har jeg blitt stadig mindre sosial, som igjen kan ha gjort at jeg har mindre spennende ting å fortelle, og som gjør at jeg kanskje også fremstår som mer usikker og sosialt klønete? Eller har jeg bare en type personlighet som gjør at jeg fremstår som kjedelig? Er jeg for snill? Jeg skulle også gjerne hatt noen tips til hvordan jeg kan gå frem for å gå fra bekjent til venn, og hvordan jeg blir en attraktiv venn som folk ønsker å henge med, og ikke bare en de kan komme til med problemene sine. 

Anonymkode: e7f32...946

Du virker veldig normal og hyggelig. 

[AnonymBruker]

Hadde du venner i oppveksten og ungdommen eller hadde du litt vansker med venner da også? Det er ofte noe som kan henge igjen når man blir voksen, kanskje fordi man er blitt usikker på seg selv og fått dårlig selvtillit når det gjelder det sosiale og venner. Det kan ta lang tid å komme over det. Jeg var litt sånn som dette som barn og ungdom, men jeg har etterhvert klart å få gode venner i voksen alder. Det er en prosess som har vært vanskelig og tatt lang tid, og jeg har opplevd endel av det samme som deg. Har ikke noe svar på det du spør om egentlig, men for min del har det vært usikkerhet og dårlig selvtillit som har ødelagt mye for meg. Det beste rådet er vel å prøve flere ganger med ulike mennesker, og så se hvordan det går. Viktig å være hyggelig og imøtekommende, men ikke desperat og masete. Her er det man må balansere litt. Ellers være åpen og personlig når du blir mer kjent, men ikke fortelle masse personlig for tidlig heller. Også viktig å merke deg hvem du virkelig liker og hvem som virker som de liker deg tilbake. Det er her du kan finne venner. Jeg fant meg i alt for mye fra "venner" som ikke var bra for meg og hang endel med folk jeg ikke egentlig likte. Det sluttet jeg helt med for det går aldri bra. Ellers høres du ressurssterk og hyggelig ut etter min mening. 

Anonymkode: c8aca...074

[outkast]

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver, bare at jeg er 10 år yngre. Redd for at jeg ikke greier å bryte ut av den onde sirkelen. Men som anonym bruker 074 skriver over, så handler det nok mye om dårlige erfaringer som lager regler for hvordan vi oppfører oss og hvilke signaler vi sender ut. Tror også det handler om uflaks, og at vi havner på feil sted til feil tid og ikke møter personer vi liker og speiler oss i. 
 

Jeg har også lurt på om jeg har aspberger, selv om jeg føler meg dyktig til å lese andre. Har tidligere vært utredet for det uten noen funn, men det begynner å bli noen år siden. Mulig jeg tar opp tråden der en gang til, bare for å være sikker. Ellers håper jeg det vil hjelpe med en skikkelig periode med fokus på selvtillit, og at jeg bruker energi på de jeg faktisk liker å være med. Supplert med psykolog tror jeg det kan hjelpe oss begge!