Negativt stress rundt graviditeten.

[tussi84]

Føler at ingen forstår meg. Selv ikke mannen min. Han ber meg prøve å tenke positivt men jeg klarer ikke lenger. Har tidligere slitt med å bli gravid, men det ser ikke ut til å være problem lenger. Jeg har derimot alltid mistet før uke 12, så noen egne barn har jeg ikke. 

Litt forhistorie om meg..

Er 35 år, og har 3 spontan aborter + 1 MA bak meg. spontanabort uke 11 med xen i 2008. Ble ikke gravid igjen på nytt med han. Fikk diagnosen pcos. Forhold over 2012. Ble sammen med min mann i 2013, og har blitt gravid 4 ganger siden 2018. Årsaken til at jeg blir enklere gravid nå er fordi jeg har tatt av en rundt 20 kg. Men før å snakke om de gangene vi har mistet så ser det sånn her ut..

Gravid våren 2018, spontan abort i uke 7

Gravid høsten 2018, mistet i uke 5

Gravid sommer 2019, var til ultralyd i uke 10, og det ble oppdaget MA. Fosteret hadde sluttet å utvikle seg 8+2

Etter dette ble vi registret på sykehuset om at vi skulle få utredning for habitell abort. De sa de skulle kontakte oss etter noen mnd, slik at ting kunne stabilisere seg i mellom tiden. Det har nå gått over 5 mnd og vi har ikke hørt noe.

Resultat er nå at jeg er gravid igjen. Og jeg har ingen positive tanker rundt det. Det er akkurat som jeg vet eller tror det kommer til å gå galt uansett. Jeg har heller ikke kommet over tapet som var i sommer. Det å bli gravid på nytt fikk meg bare til å minnes både den fysiske og psykiske smerten ved å miste. Jeg vil egentlig ikke gjøre forandringer som jeg må burde gjøre heller. Ser ikke vitsen med det, når det går galt uansett. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal bli gravid og bare pines. Akkurat som jeg bare venter på at jeg skal få vondt å blø ut.. Gleden jeg hadde engang, er blitt byttet ut med fortvilelse.

Hvis noen av dere lurer så ønsker jeg barn. Jeg har bare så mye fortvilelse og frustrasjon pga mine tidligere erfaringer. Legen mente at det kunne være en risiko at jeg ikke har lavt nok blodsukker hver gang jeg har vært gravid, og at det kan være årsaken til at jeg mister hver gang. Jeg kan ikke påstå at blodsukkeret mitt har blitt noe bedre siden forrige gang jeg var gravid, selv om jeg prøver mye forskjell for å få det ned.. Oddsene er derfor ikke med meg.

Jeg kunne ønske jeg var i 20 årene så hadde mange år på å få barn. Men det har jeg ikke. Tar bare sjanser hele veien, fordi vi ønsker jo så sårt et barn før det er for sent. Vi får det bare ikke..

Er det noen der ute som kan kjenne seg igjen i disse tankene som jeg beskriver? Er det noen som har mistet mange, men så ha lykkes?

Hilsen fortvilet 

[AnonymBruker]

Kjære deg, dette høres ikke lett ut. Ja, jeg har mistet flere enn jeg har klart å bære frem. Den ene gangen var jeg halvveis i svangerskapet da babyen døde. Jeg vet at det er fryktelig vondt, og man slutter å glede seg over å være gravid. 

Jeg ble grundig utredet etter dødfødselen, men de finner ingenting. Jeg får likevel bruke progesteron og blodfortynnende medisin. Fordi det kan hjelpe, og kan ikke skade. Synes du skal ta det opp med legen din så fort som mulig, evt. en gynekolog. Forrige svangerskap gikk kjempefint, da brukte jeg albyl-e. Denne gangen tar jeg Lutinus i tillegg. 

Håper virkelig det ordner seg for deg! 

Anonymkode: fc22b...746

[Vestalinn]

Blir nesten irritert på at du ikke fikk den utredningen innen rimelig tid når du helt klart har krav på det (Kan hende det er lange køer, men likevel). Skjønner veldig godt den følelsen du sitter med nå. Man har helgardert seg fordi man har statistikken "mot seg".

Det som slår meg nå er jo at selv om du ble gravid før du kom i gang med utredning for habituell abort så har du jo vel kanskje rett på litt tettere oppfølging som oftere TUL? Dette er jo en del av utredningen - typisk finner de ingen forklaring på hvorfor man mister gjentatte ganger, men tettere oppfølging ved ny graviditet er typisk en del av løsningen - og det er bevist at det fungerer - uten at man helt vet hvorfor. Nå vet jeg ikke hvor langt du er på vei, men det skader ikke å f.eks begynne med progesteronstøtte nå?

Ville nok gjort som AB over foreslår, kontaktet lege eller gynekolog. 

Håper det ordner seg ❤️ 

[tussi84]

15 timer siden, Vestalinn skrev:

Blir nesten irritert på at du ikke fikk den utredningen innen rimelig tid når du helt klart har krav på det (Kan hende det er lange køer, men likevel). Skjønner veldig godt den følelsen du sitter med nå. Man har helgardert seg fordi man har statistikken "mot seg".

Det som slår meg nå er jo at selv om du ble gravid før du kom i gang med utredning for habituell abort så har du jo vel kanskje rett på litt tettere oppfølging som oftere TUL? Dette er jo en del av utredningen - typisk finner de ingen forklaring på hvorfor man mister gjentatte ganger, men tettere oppfølging ved ny graviditet er typisk en del av løsningen - og det er bevist at det fungerer - uten at man helt vet hvorfor. Nå vet jeg ikke hvor langt du er på vei, men det skader ikke å f.eks begynne med progesteronstøtte nå?

Ville nok gjort som AB over foreslår, kontaktet lege eller gynekolog. 

Håper det ordner seg ❤️ 

Jeg tenkte jeg skulle ta kontakt med legen i løpet av uka. Dette fordi jeg nå gå henvisning til sykehuset pga risiko svangerskap. 

Jeg vil bare ta en test til først med uke indikasjon på. Jeg får nemlig ikke den testen jeg tok om lørdagen til å stemme. Den viste 1 til 2 uker siden unnfangelse. Jeg får ikke det til å stemme med når jeg skulle hatt mensen, og heller ikke med syklusen som jeg har hatt. Er derfor redd det egentlig har stoppet å utvikle seg.

Hadde siste mens 26 des, og har hatt syklus på rundt 39 dager. Så mensen skulle senest ha kommet forrige søndag. Da skulle egge løsning ha vært rundt midten av januar, siden det er midt i perioden. Så skulle vært en uke mer enn det testen viser.  Skulle testen stemme kan jeg ha blitt gravid 28 jan ca, men jeg finner dette merkelig, siden jeg skulle hatt mensen noen dager senere bare.

Derfor tenkte jeg å ta ny test på onsdag. Om den fortsatt da viser det samme så er jeg redd for at det har gått til grunne. 

Endret 10. februar 2020 av tussi84