Syk av prestasjonsangst

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg ble ferdigutdannet sykepleier i fjor våres. Jeg har jobbet som vikar fra mai til september/oktober, og startet i ny, 100 % fast jobb i desember. Jeg trives veldig godt! Arbeidsmiljøet er godt, ledelsen er super! Ingenting galt der. Det som er galt, tror jeg, er oppe i hodet mitt. Jeg har altså jobbet der i snart 3 måneder, og jeg får perioder med så sterk prestasjonsangst at jeg nesten tror jeg har fått omgangssyke, eventuelt hjertesykdom. Jeg får episoder med angstanfall, der jeg svetter helt sykt, føler panikk, blir kjempekvalm og tror jeg skal spy. Problemer med å puste... den regla der, og utifra det jeg vet - typisk angst. Det trigges av tanken på å gå på jobb. Jeg får det aldri når jeg faktisk befinner meg i jobbsituasjon. Da er jeg ganske rolig, og jeg tror kollegaene mine oppfatter meg som blid, avslappet, trygg (med unntak dersom det er sykepleieoppgaver jeg er satt på som jeg ikke er trygg på, f.eks), men da er jeg åpen og ærlig om hvorfor jeg er nervøs og blir møtt på en god måte med opplæring/følge i den bestemte situasjonen. Jeg tror de fleste ville blitt svært overrasket hvis jeg fortalte dem at jeg, nesten daglig, sliter med angst knyttet til min prestasjon. 
Jeg er så livredd for å ikke klare å innfri andres forventninger, ikke være god nok, skuffe noen, bli «avslørt» som den inkompetente, dumme personen jeg er, som ikke aner hva jeg driver med. Livredd for at noen skal bli sinte på meg, at jeg ikke skal duge... virkelig LIVREDD. En side av meg klarer å rasjonalisere: «du har så og si kun fått positive tilbakemeldinger fra kollegaer, pasienter og ledere, nå må du ta det til deg og senke skuldrene! Tryggheten kommer med erfaring!». Men det hjelper absolutt ingenting når angsten melder seg, søndag kveld, før en ny jobbuke, og jeg er så redd for det øyeblikket der jeg kanskje, muligens ikke får til noe 100 % perfekt, at det tar nattesøvnen fra meg. Med en 2-åring som krever sitt, sammen med dette, er jeg i ferd med å bli fullstendig utbrent. 

Min nye arbeidsgiver nevnte i en telefonsamtale at hun ikke synes jeg hadde vært så heldig med starten min, da sikter hun til at jeg ganske raskt ble sykemeldt grunnet prolaps. Dette førte til 3-4 dager fravær (med sykemelding såklart) siden jeg startet i desember, i tillegg til et par egenmeldinger grunnet sykt barn. Og jeg skjønner henne godt. Vi skal ha en samtale om dette snarest også. Jeg har stort sett vært i jobb, til tross for ryggsmerter, men bare tanken på at hun ikke synes jeg har hatt en «så heldig start» knuser meg... jeg blir sååå lei meg, og jeg tåler ikke tanken på at jeg i hennes øyne ikke er «den perfekte, flinke, ansvarsbevisste, pålitelige» personen som jeg tilstreber å være... dette er tanker jeg har fått for meg at hun har, ikke noe hun har sagt.

Så, jeg lurer rett og slett på... Bør jeg søke hjelp for dette? Går det over av seg selv? Noen erfaringer? Jeg blir utslitt av mine egen tanker, og de ødelegger for meg, for jeg vet innerst inne at jeg er en engasjert, ansvarsbevisst, lærenem sykepleier som virkelig bryr seg om jobben, og som er god NOK. Jeg må kanskje bare ha litt hjelp til å dempe den djevelen som sitter på skuldra mi og forteller meg det motsatte...

Anonymkode: 6a951...058