Innfinne seg med at ekteskapet aldri ble mer enn OK - eller lete etter grønnere gress?

[AnonymBruker]

Jeg møtte mannen min for ti år siden mens vi fortsatt var i 20-årene. Vi var veldig forelsket de første årene, og etter to år giftet vi oss og fikk barn (to). Etter mannen min ble eldre, og etter han ble far og forelskelsen la seg, kom det et alvor over han. Han var igjennom en depresjon etter første barn ble født (mild, ikke tidligere slitt psykisk), med mye humørsvingninger som gikk ut over meg. Han er i prinsippet veldig for likestilling, men i praksis har veldig mye av ansvaret for barna falt på meg alene. Nattevåk og sykdom taklet han dårlig, og selv om vi hadde utallige samtaler om dette, hvor han lovet bedring, skjedde det lite i praksis.

 

Jeg har også gjennom årene ofte følt meg lite elsket og satt pris på, da mannen min ikke gir mye "ekstra" følelsesmessig, og at dette skjer på hans premisser, når han finner tid og lyst. Ikke når følelsesmessig støtte og varme er mest trengt. Jeg har av og til følt det som at jeg og barna er en familie, med mannen periodevis (ganske ofte) litt som en satellitt svevende på utsiden. Vi har vært gjennom alle stegene - familievernkontoret, parterapi, parkurs, cos-kurs osv. over flere år, og det har hjulpet. Og han skal ha for å prøve og investere han også - har ikke måttet slepe han med, altså. Men, ja.. Noen ting har blitt bedre. Men samtidig er jeg ganske langt fra å føle at jeg er i et ekteskap hvor jeg føler meg tilstrekkelig næret, støttet og sett - dette har også gjeldt barna - at jeg synes han ofte ikke er støttende og varm nok overfor dem. At han krever mye, men gir lite tilbake. Samtidig er det også gode ting, og min mann har flere positive sider, og vi deler fortsatt mye felles mer enn bare hverdagslivet. En del av hverdagskonfliktene i forhold til barna har også nå lagt seg, etter hvert som de er blitt større og krever andre ting. Vi har blitt mer likestilte i foreldrerollen, selv om det fortsatt er en god vei igjen.  

 

Men, ja, jeg føler vel at jeg er i et ekteskap som aldri ble bedre enn en lunken firer på gode dager, men kan jeg drømme om mer? Når jeg leser hva folk sliter med her inne, føler jeg at jeg ikke har en "god nok grunn" til å gå. Jeg har også virkelig ikke lyst til å være borte fra ungene mine ved barnefordeling. Selv er jeg også vokst opp med steforeldre, uten nevneverdig suksess, for å si det mildt. Så er livredd for å skulle utsette barna mine for et ste-mareritt for egen selvrealiserings skyld.

 

Nå har det dukket opp en gammel flamme fra ungdomstiden. Den gang passet det ikke fordi vi begge var i forhold, så flyttet han til utlandet, men vi har hele tiden hatt en sterk forbindelse og gnist. Hittil har kontakten kun vært elektronisk og ganske uskyldig/vennskapelig. Nå har han erklært at han ønsker å gifte seg og stifte familie med meg om jeg ønsker det. Denne mannen er «den fødte familiefar». Og akkurat nå seg jeg jo alt i han som jeg mangler i mannen min. Samtidig vet jeg at forelskelse gjør blind, og jeg ønsker virkelig at ungene skal vokse opp i et stabilt hjem. For å gjøre det klart, så skal jeg absolutt ikke flytte rett inn med denne mannen, altså! Men hans erklæring har virkelig satt meg ut følelsesmessig.

 

Vil legge til at ungene ikke er vokst opp i eller lever i et typisk konfliktfylt hjem, da både jeg og mannen min er veldig rolige av oss, så konfliktene har i det store og det hele blitt tatt i terapitimer og under fire øyne. Selv om de så klar ikke har blitt spart for periodevis misnøye og generell ulming.  

 

Hva ville dere gjort? Jeg heller mot å bli.

 

Vær så snill og tenk dere om før dere spyr ut med hat. Jeg trenger virkelig gode råd, og er åpen for å lytte.

Anonymkode: 1265c...a62

[AnonymBruker]

Jeg tenker at nå som denne gamle flammen har tatt kontakt så kjenner du nok ekstra godt på de negative sidene ved ekteskapet du er i nå for å ha en god grunn til å dra. 

Om du er ulykkelig og tror du får det bedre med han andre så drar du, men det vil aldri vær en garanti for at du får det bedre med en annen, og ingen her inne kan svare deg på det. Det blir en sjanse du må ta om du ønsker, du vet hva du mister men ikke hva du får. 

De færreste ekteskapene blomstrer med forelskelsesrus etter barn og flere år. Etter 5 år med min kjære så er vi ikke forelsket lenger, men vi har det godt sammen og vet å gjøre hverandre glade og det er det viktigste, jeg jager ikke etter forelskelsesrus og vil heller ha noe stabilt enn ikke. 

Hvis du heller mot å bli så ville jeg tatt en pause fra tankene om å dra og heller tatt en prat med mannen om tankene du har. 

Men ikke hold den gamle flammen på matten mens du finner utav ting. Du må finne utav hva du ønsker med "rent bord" og fokusere på barna dine som skal være med på denne livsviktige avgjørelsen♥️

Anonymkode: 3fed2...39a

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at nå som denne gamle flammen har tatt kontakt så kjenner du nok ekstra godt på de negative sidene ved ekteskapet du er i nå for å ha en god grunn til å dra. 

Om du er ulykkelig og tror du får det bedre med han andre så drar du, men det vil aldri vær en garanti for at du får det bedre med en annen, og ingen her inne kan svare deg på det. Det blir en sjanse du må ta om du ønsker, du vet hva du mister men ikke hva du får. 

De færreste ekteskapene blomstrer med forelskelsesrus etter barn og flere år. Etter 5 år med min kjære så er vi ikke forelsket lenger, men vi har det godt sammen og vet å gjøre hverandre glade og det er det viktigste, jeg jager ikke etter forelskelsesrus og vil heller ha noe stabilt enn ikke. 

Hvis du heller mot å bli så ville jeg tatt en pause fra tankene om å dra og heller tatt en prat med mannen om tankene du har. 

Men ikke hold den gamle flammen på matten mens du finner utav ting. Du må finne utav hva du ønsker med "rent bord" og fokusere på barna dine som skal være med på denne livsviktige avgjørelsen♥️

Anonymkode: 3fed2...39a

Tusen takk for råd <3 Jeg er spesielt enig i det siste du sier. Det er ikke det at jeg vil rømme med denne gamle flammen, eller at jeg tror at han nødvendigvis vil gjøre meg lykkelig. Men det setter virkelig søkelyset på alle manglene i ekteskapet som jeg har følt på i årevis.

Jeg forventer virkelig ikke forelskelsesrus etter ti år, men jeg forventer og ønsker og håper å ha det godt, føle meg støttet og sett. Noe jeg ofte ikke har følt og føler. Etter å ha prøvd i så mange år, med terapi og liknende, har jeg lite håp om at det noen gang vil bli så mye bedre. Følelsesmessig er vi nok veldig forskjellige og trenger og opplever hverdagskjærlighet på helt forskjellige nivåer. Føler meg mye ensom i forholdet. Men ja, det er som sagt gode sider også, og jeg opplever at ungene har det stabilt og trygt. Samtidig føles det litt sårt og bare slå seg til ro med "helt OK", "sånn passe". Tidligere hadde jeg håp når vi kunne prøve parterapi for førte gang, gå på kurs etc. Men etter å ha gjort alt etter boka, føler jeg ikke det er så mye mer håp om bedring igjen.

"Problemet" er vel at jeg ikke er ulykkelig, bare periodevis ganske utilfreds, og synes det er litt synd å slå meg til ro med det.

Samtidig er jeg redd for at det er litt urealistisk å håpe på mer. Og at det også er ren gambling, som du er inne på! 

Anonymkode: 1265c...a62