Menn og 40-års krise

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Selvsagt. Det med "fest" var nok en litt forenklet måte å skrive det på. Det jeg nok mener er at livet ble "kjedelig" for alt dreide seg bare om gjøremål og unger og jeg glemte å sette pris på det jeg faktisk hadde i livet. Jeg sporet innpå at det skulle være enda bedre. Romantikken skulle bli bedre, sexen skulle bli bedre. Realiteten var jo at det aldri hadde forsvunnet, men at vi hadde forandret oss i takt når vi ble eldre. Jeg hadde aldri behov for å kjøpe tøff bil eller ønske om yngre kjæreste eller den slags.

Jeg måtte i grunnen bare få hodet ut av sanden og forstå at livet nå var kommet over i en slags ny fase og sette pris på alt jeg har rundt meg. Som en annen også påpeker, det å være litt oftere med kompiser nå som ungene er blitt større var også til stor hjelp. Det var også med på å snu tankegangen til at "jo, visst fanden er livet mitt fint å leve!" 😄

TS

Anonymkode: 4ccbc...19d

Ja det var jo lurt å ta vare på vennskapene. Men det må også dama di. Og så når du bruker penger på hobby, så kan hun bruke penger på noe hun liker. osv. Det skal være jevnt.

Anonymkode: 6e899...16e

[AnonymBruker]

Ja, jeg vet ikke jeg, dere.
I følge en lege jeg gikk til, er vi regnet som unge til vi er 60. Jeg har også lest at middelalderen ikke starter før man er 53.
Jeg tror vi kan si at 40-åringer er voksne. Det må vi nesten regne med å bli. Det er meningen at vi skal bli voksne, det er voksne vi er, mesteparten av livet. Og livet som voksen er jo mye mer spennende enn livet som barn, er det ikke? Hvis man gjør det riktig!

Anonymkode: c0985...99a

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Kopierte inn to svar fra annen tråd som passer inn her::

 

Samme her. Den 40 årskrisa til menn bør virkelig ikke undervurderes. Jeg kjente ikke min egen mann gjennom 15 år (da krisa slo til) igjen en periode. Jeg begynte faktisk å lure på svulst på hjernen eller tidlig demens. Mannen som allerede da han var 30 år synes kvinner på 19-25 år var så "ung i hodet" at han ikke fant dem moden nok til å være attraktive (jeg er bifil, så vi har alltid vært veldig åpen om hvem vi fant attraktive) begynte plutselig å sikle etter stadig yngre damer. Damer med slikt dum og deilig pornolook også, som han i alle år hadde fnyst av. Han kledde seg også som en idioti for alderen. Altfor ungdommelig og trange klær som skulle vise frem kroppen han trente med desperasjon, ikke lenger treningsglede. Det så helt teit ut, og han oppførte seg like teit. Jeg kjente ham rett og slett ikke igjen, og vi var på nippet til skilsmisse. 

Nå er vi over krisen, og han har alliert seg med det noe lavere testosteronnivået, som antagelig utløste krisen. Landet i at det er en del av livet, og søker ikke desperat etter å føle seg yngre og viril. 

Før krisen hadde han svært høy sexlyst, og vi hadde sex 4-6 ganger i uken. Nå er 2 ganger uken mer normalt når vi jobber. Ferier er det energi til mer. 

Vi har fremdeles veldig god og leken sex. Veldig variert også. 

Vi bruker alt fra fantasier vi deler til leketøy for å holde sexlivet spennende og godt. Ingen av oss har blitt lei nytelsen ved sex. Han tenner veldig på at jeg nyter, så jeg får så mange gode opplevelser ved sex at jeg ikke har kjent noe mindre lyst siden barna var små. Da var det en dupp i min lyst som jeg måtte jobbe litt med. 

Anonymkode: fb161...a58

Kan skrive under på dette; opplevde ca samme.. Han ble fryktelig forfengelig, trente masse, bygde muskler, gikk i trange og ungdommelige klær, begynte å være veldig sosial og festet mye. Oppførte seg litt som en tenåring. I tillegg sur og avvisende mot meg som ikke tåler endring så bra og ble engstelig. Jeg mistenkte også svulst på hjernen for han var helt forandret. Mistenkte også utroskap, noe han hardnakket benektet.. Men jeg kjente på hele meg at her er det noe galt! Viste seg to år etter at den verste krisen sto på at joda, han hadde vært forelsket... Og jeg fikk vite det ad omveier, at han hadde hatt en flørt, med en dame han trente med, og at han revurderte hele forholdet vårt. Det sved noe jævlig og jeg var helt knekt av hele oppførselen hans. I tillegg hadde han bare tatt meg for gitt og dumpet alt av ansvar hjemme på meg...

Dette er nå et par år siden jeg fant ut av flørten og vi har vært i terapi og what not, men forholdet vårt blir aldri som før igjen. SOm en kosnekvens av ta han hadde trykket meg så ettertrykkelig ned og ødelagt selvtilliten min, fått meg til å føle meg ensom, forlatt, gammel og kjedelig (enda jeg egt vet jeg ikke er noen av delene), så endte jeg opp med å forelske meg jeg og.. Hadde aldri trodd det kunne skje meg. Vi jobber oss ut av det, men du skal jammen ikke undervurdere 40-årskrisa... 😕 Forholdet vårt ble transfomert og vi er ikke så nære lenger.. Men jeg er blitt sterkere da.. det er da noe.

sexen har vi klart å beholde, men mest pga meg i den krisen hans.. >Nå er det vel jeg som er litt mer avstandstagende enn før, men det handler om emosjonell avvisning over tid, ikke lyst. 

 

Anonymkode: 81287...25c

Anonymkode: 39528...d2a

Var mitt svar i den andre tråden du kopierte inn her. 

Føler med deg. Det var forferdelig å oppleve at personen man har levd så lenge med ble en helt annen. Skremmende er det også. Jeg var lei meg, svært såret, frustrert og samtidig redd, fordi endringene var så dramatiske at det var nærliggende å tro at han var blitt syk på en eller annen måte. Rett og slett fælt og skummelt på alle måter. 

I vårt tilfelle tror jeg ikke at han var forelsket i noen spesiell. Jeg vurderte det også, men så aldri noe som tydet på det, verken der og da eller senere. 

Nå er min mann for det meste som før igjen, men ennå litt mer opptatt av alder og det å se ung ut. Må alltid gjøre meg oppmerksom på det dersom noen har nevnt at han ser ung ut, og han spør også folk om hvor gammel de tror han er, og smiler fornøyd når de sier lavere alder enn faktisk alder. Jeg forsøker å ikke la det irritere meg, men for min del er dette noe som gir avsmak, på grunn av at det gir meg flashback på tiden der han rett og slett ble en annen, som jeg ikke kjente, forsto eller likte. Får lyst til å si "Herregud, slutt med det der. Folk er like gjerne bare høflige som ærlige." 

Han påpeker også ofte at både jeg og han ser yngre ut enn vi er. At vi er et flott par som holder oss godt. Det er jo indirekte et kompliment til meg, men jeg føler det ikke slik, på grunn av at også slikt er noe som får meg til å føle at han ennå litt vel opptatt av alder, og at det er mer et kompliment han gir seg selv, ikke meg. En gang svarte jeg irritert at jeg ser akkurat ut som så gammel som jeg er, ikke har interesse av å se yngre ut, men at jeg håper folk synes jeg er hyggelig, for det er DET som teller.

Det mener jeg også, og jeg er drittlei fokus på alder nå. Jeg trenger virkelig at han får virkelige verdier på plass igjen, er så utrolig glad for at han for det meste har fått det, men hver gang han maser om dette med alder kjenner jeg ennå på hvor nok jeg fikk en periode, og en liten redsel for at han skal "ta helt av" igjen. Bli "gal" igjen. 

Jeg håper at det holder med en slik runde. At dette ikke er noe som skal skje jevnlig fremover. Jeg orker ikke å oppleve ham som en helt fremmed idiot en gang til! 

Anonymkode: fb03a...2fe

[AnonymBruker]

Mennesker er nå så rare og forfengelige. Spesielt menn. Snodige greier.

Anonymkode: 6e899...16e

[AnonymBruker]

Man kan kalle det en krise, men som noen andre nevner er det naturlig å se seg i speilet og tenke seg om litt når man har blitt middelaldrende. Lever jeg det livet jeg vil ha, har jeg oppnådd drømmene mine?

Det inkluderer dessverre og at man vurderer partneren, og om det er rette person. Menn har ofte ikke så mange valgmuligheter som yngre, og vil i større grad enn kvinner vurdere partneren når de runder 40. Mange blir mer opptatt av trening, akkurat det er nok positivt og. Så lenge det ikke blir en besettelse. 

Anonymkode: 420b1...be2

[AnonymBruker]

Nå er min mann såpass ung at det ennå er en stund til 40 årskrisa. Men jeg husker endringen hos min egen far, der jeg og min venninne så de samme faktene hos hennes far noen år senere da han nådde opp i samme alder.

Begges fedre begynte med mc. Hennes far var utro med en yngre dame. Hennes far ble veldig opptatt av slanking og trening. Begges fedre ble generelt i dårligere humør fikk et forferdelig temperament! Det gikk dit at alt var vår (barnas) skyld.  

Anonymkode: 9c783...c27

[AnonymBruker]

Ts, snart er de eneste du tenner på seksuelt, 15-17 år gamle jenter..😬

Anonymkode: d36dc...be1

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Var mitt svar i den andre tråden du kopierte inn her. 

Føler med deg. Det var forferdelig å oppleve at personen man har levd så lenge med ble en helt annen. Skremmende er det også. Jeg var lei meg, svært såret, frustrert og samtidig redd, fordi endringene var så dramatiske at det var nærliggende å tro at han var blitt syk på en eller annen måte. Rett og slett fælt og skummelt på alle måter. 

I vårt tilfelle tror jeg ikke at han var forelsket i noen spesiell. Jeg vurderte det også, men så aldri noe som tydet på det, verken der og da eller senere. 

Nå er min mann for det meste som før igjen, men ennå litt mer opptatt av alder og det å se ung ut. Må alltid gjøre meg oppmerksom på det dersom noen har nevnt at han ser ung ut, og han spør også folk om hvor gammel de tror han er, og smiler fornøyd når de sier lavere alder enn faktisk alder. Jeg forsøker å ikke la det irritere meg, men for min del er dette noe som gir avsmak, på grunn av at det gir meg flashback på tiden der han rett og slett ble en annen, som jeg ikke kjente, forsto eller likte. Får lyst til å si "Herregud, slutt med det der. Folk er like gjerne bare høflige som ærlige." 

Han påpeker også ofte at både jeg og han ser yngre ut enn vi er. At vi er et flott par som holder oss godt. Det er jo indirekte et kompliment til meg, men jeg føler det ikke slik, på grunn av at også slikt er noe som får meg til å føle at han ennå litt vel opptatt av alder, og at det er mer et kompliment han gir seg selv, ikke meg. En gang svarte jeg irritert at jeg ser akkurat ut som så gammel som jeg er, ikke har interesse av å se yngre ut, men at jeg håper folk synes jeg er hyggelig, for det er DET som teller.

Det mener jeg også, og jeg er drittlei fokus på alder nå. Jeg trenger virkelig at han får virkelige verdier på plass igjen, er så utrolig glad for at han for det meste har fått det, men hver gang han maser om dette med alder kjenner jeg ennå på hvor nok jeg fikk en periode, og en liten redsel for at han skal "ta helt av" igjen. Bli "gal" igjen. 

Jeg håper at det holder med en slik runde. At dette ikke er noe som skal skje jevnlig fremover. Jeg orker ikke å oppleve ham som en helt fremmed idiot en gang til! 

Anonymkode: fb03a...2fe

Ja, jeg er helt enig i alt du skriver!! Og ja, det var forferdelig da det sto på. Jeg var lei meg, redd og usikker absolutt hele tiden. gikk rundt med klump i magen, våknet kvalm.. hele han lyste av avstandstagen.. Og tenkte du ikke tanken på at det var noen andre han gjorde seg til for? Det var det første som slo meg, egt.. (etter hvert begynte jeg å lure på om han var syk). Jeg hadde tom mistanke til akkurat denne dama.. og spurte og grov, med angst i magen. Han ble forbanna selvsagt, sa at jeg var helt sprø.. Så viste det seg altså å stemme!!! Det å få den i trynet etter flere år var bare helt.. knusende! Han hadde klart å komme unna med det og, hadde klart å hjernevaske meg. Til jeg altså fant ut av det likevel :( 

Det var så utrolig at han jeg kjente inn og ut gjennom (da) 16 år plutselig ble en annen. SOm trengte å "utvikle" seg, som han sa, som om han ikke kunne gjøre det med meg. Etterpå sier han at han ikke begrep hva som gikk av ham.. Han var egt deprimert, fikk en slags krise der han gikk gjennom ting fra barndom osv men uten å involvere meg. Trengte å "ha rom". Så endte han altså med å bruke dette rommet med henne.. Det var ting som ikke var optimalt i forholdet, men jeg tror det er rimelig typisk menn å da søke seg til noe mer spennende. I stedet for å være voksen og ta med partneren i terapi for å prøve å løse ting! som veldig mange kvinner ville gjort. Som JEG gjorde.. Nå skal det sies at den forelskelsen han egt sendte meg rett inn i med en annen egentlig var det eneste som fikk meg opp av den grøfta jeg lå i. Jeg følte meg emosjonelt overkjørt, ødelagt. Knust.. Så jeg er evig takknemlig til han andre for det, samme hvor galt det var.. Bedre enn all verdens terapi! Men han hadde åpnet den døra først.. Og han andre fikk meg til å innse hva JEG var misfornøyd med i forholdet.. Så mye stoff der for terapien vi endte i. Jeg håper vi kan klare å karre oss videre for barnas skyld og for old times sake. Vi har hatt det veldig bra og.. Men som før blir det aldri. Det er liksom før og etter krisen..

Han begynte desperat å trene, pumpet jern og deltok på triatlon osv.. Også veldig opptatt av å påpeke hvor ung han (og jeg) ser ut.. Det kom jo etter hvert frem at han egentlig har følt seg litt underlegen på en del vis i froholdet.. men for en måte å ta det på!! :(

Anonymkode: 39528...d2a

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det inkluderer dessverre og at man vurderer partneren, og om det er rette person. Menn har ofte ikke så mange valgmuligheter som yngre, og vil i større grad enn kvinner vurdere partneren når de runder 40.

Dette e jo den KLASSISKE villfarelsen man sikter til i denne tråden!

Mange menn tror plutselig de er guds gave til kvinner i alle aldre, når de bikker 40, og at det er bare å sparke ut kona og velge og vrake. Og så var de ikke forberedt på at den søte lille fristerinnen var nettopp det; en fristerinne.

At planen hennes hele tiden var å finne seg en egen mann, ikke å ende opp med en desperat tenåringspappa på døren.

At han bare var et boost på veien mot å finne seg en egen mann, ikke selve målet hennes. 

Anonymkode: be832...043

[Virrevirrevapp]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det inkluderer dessverre og at man vurderer partneren, og om det er rette person. Menn har ofte ikke så mange valgmuligheter som yngre, og vil i større grad enn kvinner vurdere partneren når de runder 40.

Anonymkode: 420b1...be2

Bra. Håper mange tar konsekvensen og går, så tidlig som mulig. Vi damer har ingen bruk for menn som ikke egentlig liker oss, og det er praktisk når søpla tar seg selv ut. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Virrevirrevapp skrev:

Bra. Håper mange tar konsekvensen og går, så tidlig som mulig. Vi damer har ingen bruk for menn som ikke egentlig liker oss, og det er praktisk når søpla tar seg selv ut. 

Wow, snakk for deg selv!

De fleste av oss velger ikke å bli sammen med søppel, i første omgang.

Anonymkode: be832...043

[Virrevirrevapp]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Wow, snakk for deg selv!

De fleste av oss velger ikke å bli sammen med søppel, i første omgang.

Anonymkode: be832...043

Nei, men mye som en gang var fint falmer etterhvert, også folks kjærlighet.

Og hvis noen slutter å elske meg vil jeg helst de går, å sitte og vente på at noen kanskje skal elske meg igjen er faktisk ikke en bransje jeg driver i. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Virrevirrevapp skrev:

Nei, men mye som en gang var fint falmer etterhvert, også folks kjærlighet.

Og hvis noen slutter å elske meg vil jeg helst de går, å sitte og vente på at noen kanskje skal elske meg igjen er faktisk ikke en bransje jeg driver i. 

Neivel, men snakk likevel bare for deg selv.

Når folk er 40+ og er voksne og har levd sammen i 15-20 år, så stikker de ofte ikke bare fra hverandre, så snart den ene eller andre har en krise. I stedet forsøker de å forstå hva som er skjedd og fikse ting.

Sykdom og kriser er en naturlig del av livet, ikke en personlig fornærmelse. Suck it up, og fortsett livet, i stedet for å få alt til å handle om deg. 

Anonymkode: be832...043

[AnonymBruker]

Har ikle tid til å skrive så mye, men den40-års krisen trenger ikke vare handle om sex. 
Jeg er kvinne og har vært gjennom en slags krise og diskutert dette både med søsken (inkl bror) og samboer.

Min krise besto i at endel av livet er kjørt, mange muligheter falt bort og med det også drømmer. Forutsigbarhet, følelse av å være låst - karrieremessig el privat - PG kanskje også på hell. Man innser at noen ting aldri kommer til å bli som man håpet. Får en slags sorg og kanskje tom en eksistensiell krise.
Noen gjør krampetrekninger. Jeg fant takknemlighet i alt jeg hadde og at noen muligheter er der tross alt fortsatt likevel. 

Anonymkode: b17f1...13b

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg er helt enig i alt du skriver!! Og ja, det var forferdelig da det sto på. Jeg var lei meg, redd og usikker absolutt hele tiden. gikk rundt med klump i magen, våknet kvalm.. hele han lyste av avstandstagen.. Og tenkte du ikke tanken på at det var noen andre han gjorde seg til for? Det var det første som slo meg, egt.. (etter hvert begynte jeg å lure på om han var syk). Jeg hadde tom mistanke til akkurat denne dama.. og spurte og grov, med angst i magen. Han ble forbanna selvsagt, sa at jeg var helt sprø.. Så viste det seg altså å stemme!!! Det å få den i trynet etter flere år var bare helt.. knusende! Han hadde klart å komme unna med det og, hadde klart å hjernevaske meg. Til jeg altså fant ut av det likevel

Det var så utrolig at han jeg kjente inn og ut gjennom (da) 16 år plutselig ble en annen. SOm trengte å "utvikle" seg, som han sa, som om han ikke kunne gjøre det med meg. Etterpå sier han at han ikke begrep hva som gikk av ham.. Han var egt deprimert, fikk en slags krise der han gikk gjennom ting fra barndom osv men uten å involvere meg. Trengte å "ha rom". Så endte han altså med å bruke dette rommet med henne.. Det var ting som ikke var optimalt i forholdet, men jeg tror det er rimelig typisk menn å da søke seg til noe mer spennende. I stedet for å være voksen og ta med partneren i terapi for å prøve å løse ting! som veldig mange kvinner ville gjort. Som JEG gjorde.. Nå skal det sies at den forelskelsen han egt sendte meg rett inn i med en annen egentlig var det eneste som fikk meg opp av den grøfta jeg lå i. Jeg følte meg emosjonelt overkjørt, ødelagt. Knust.. Så jeg er evig takknemlig til han andre for det, samme hvor galt det var.. Bedre enn all verdens terapi! Men han hadde åpnet den døra først.. Og han andre fikk meg til å innse hva JEG var misfornøyd med i forholdet.. Så mye stoff der for terapien vi endte i. Jeg håper vi kan klare å karre oss videre for barnas skyld og for old times sake. Vi har hatt det veldig bra og.. Men som før blir det aldri. Det er liksom før og etter krisen..

Han begynte desperat å trene, pumpet jern og deltok på triatlon osv.. Også veldig opptatt av å påpeke hvor ung han (og jeg) ser ut.. Det kom jo etter hvert frem at han egentlig har følt seg litt underlegen på en del vis i froholdet.. men for en måte å ta det på!!

Anonymkode: 39528...d2a

Jeg håper han innser hvor heldig han er i at du har stått gjennom denne tiden, og fremdeles kjemper for at dere skal ha det bra. Godt du etterhvert klarte å få fokus på hva du trenger også. Lett å sette seg selv helt til siden i forvirringen over at partner endrer seg slik. Man blir gjerne mer opptatt av hvorfor det har skjedd og hva som egentlig skjer enn å ta innover seg hvor fælt man selv har det i situasjonen. 

Jeg tror ikke at min hadde fokus på noen spesielle. Han hadde fokus kvinner generelt. Som en desperat hannkatt. 

I og med at vi alltid har vært åpne om at vi kunne synes at andre var attraktive har jeg jo vært vant til at han innimellom har gjort meg oppmerksom på en kvinne han fant flott. Jeg er bifil selv, og det har opp gjennom årene vært mer morsomt enn slitsomt, for vi har hatt ganske lik smak, og begge har vært ganske kresne på type kvinner vi finner såpass attraktive at vi har gitt uttrykk for "Wow, hun var virkelig flott!". Siden vi har hatt ganske lik smak har det også vært morsomt i det at vi for eksempel satt på en kafé, og oppdaget at vi begge fulgte samme kvinne med blikket. Synes begge to at hun utmerket seg spesielt, og lo litt av at vi begge hadde sett det samme. Det skjedde likevel ikke ofte. Vi kunne sitte i samtale et par timer på kafé, og bare generelt betrakte livet og prate om alt mulig. 

Da han kom i dette ble det nærmest umulig å ha en samtale med ham på kafé. Han var som en singel mann, desperat etter å finne en kvinne, og kikket på og vurderte nærmest alle kvinner som gikk forbi. Det gikk ikke å føre en samtale, for blikket hans var frem og tilbake, og eneste interesse var å kikke på kvinner. Hodet var helt borte i det. 

Vi bor også så sentralt at mange går forbi uteplassen vår, og han slappet ikke av der lenger, bare kikket, og veldig lite diskret også. Kunne reise seg opp for å se bedrer. 

Det var som å leve med et dyr i brunst, som kun hadde ett eneste fokus. Hadde mistet hodet for alt annet. Det var ikke kjekt å snakke med ham lenger. Det gikk jo ikke. Selv bare oss to i huset fortsatte han med samme angående kvinner på tv, og eneste samtaleemner han ellers dro frem gikk på trening og utseende. Sitt utseende. 

Jeg følte rett og slett at han hadde blitt en dum mann, desperat mann, og primitivt opptatt av kvinner. Ikke lenger kvinner heller, men jenter. Så unge at det ble perverst for meg, og veldig rart, siden han hadde likt kvinner opp til dette. 

Det er ikke særlig kult å sitte i hagen med din middelalderende mann, og han åpenlyst kikker etter jenter som kun er et par år eldre enn egne barn. Så besatt også. 

Hans brunstige oppførsel førte ikke til mer sex heller, vi hadde litt mindre sex enn før, og også når vi hadde sex var det som han litt desperat forsøkte å kåte seg opp ved å nevne flotte damer han hadde sett, der han før bare ble kåt helt naturlig. 

Jeg forstår jo nå at det var fordi han følte at ting ikke virket som før, og litt desperat forsøkte å "gire opp systemet igjen", men det ble sårende og ubehagelig for meg. Han forsøkte å opprettholde sexlyst og frekvens som hadde vært normalt mellom oss, ved å "gire seg opp", men det ble veldig feil og dumt. 

Nå når han har landet litt har vi istedenfor sex i forhold til lystnivået som faktisk er reelt, så nå er han kåt når vi har sex, og han trenger ikke å desperat "booste motoren" ved å snakke seg opp, eller hva jeg skal kalle det, og det virker som han nå har akseptert at nå er et nivå på 2-3 ganger i uken det behovet han har. At det er ok å ikke være kåt hver dag. 

Før krisen var han naturlig kåt hver dag, kunne sikkert hatt sex et par ganger daglig, om det var anledning til det. Under krisen tror jeg at han forsøkte å være det fremdeles, ved å kåte seg selv opp på måter som ble ufint og virkert primitivt og svært desperat. Øynene søkte alt og alle som kunne "booste" kåthet, fordi han ikke tålte det å føle at lysten hadde stupt litt. 

Nå går det å ha samtale med ham om annet igjen, og han prøver ikke desperat å være kåtere enn han faktisk er, så det er bedre igjen, men fremdeles føler jeg altså at han har litt for stort fokus på dette med alder, og ikke helt har landet i at det er greit å bli eldre. Har litt problemer med å akseptere det. 

Likevel, han er ikke en hannkatt lenger heldigvis. Oppfører seg ikke som en så desperat tulling lenger... skjønt helt samme roen som før, trygghet i seg selv, det å føle seg bra nok uten stadig behov for å bli bekreftet, der er han fremdeles ikke. Han er noe for opptatt av slikt ennå. Det hender fremdeles at jeg blir noe oppgitt av at han er for fokusert på slikt, men det er langt bedre enn da han var midt i det å bli fullstendig idiot. Nå nyter han sex vi har igjen, istedenfor å være... redd tror jeg. Redd for å ikke klare å prestere som før. 

Han gjør det. Bare ikke hver dag lenger. 

Nå hadde vi sjelden sex hver dag før også. Det var ikke alltid anledning til det, og jeg var kanskje ikke kåt hver dag, men han kunne nok som nevnt fint ha hatt sex både en og to ganger daglig tidligere. Jeg trengte aldri å vurdere om han hadde lyst og energi til sex. Nå må jeg forholde meg til det. Ikke forvente sex når jeg ser at han er litt sliten. Nå har vi normalt sex 2-3 ganger i uken, og det hender at det er jeg som er kåt, men ser at det ikke er dagen for det. Før var det slik at frekvens på sex gikk etter når jeg hadde lyst, og han måtte regulere seg noe etter min lyst, nå er det omvendt. Jeg har ikke endret min lyst, og kunne gjerne fremdeles hatt sex 4-5 ganger i uken, men nå er det jeg som må regulere meg etter ham. Det er helt greit! 2-3 ganger i uken lever jeg også fint med, og jeg foretrekker det foran at han må "booste" seg opp på ugrei måte for å ha sex like ofte som før. 

Du skriver at din mann ga uttrykk for at han trengte å realisere/utvikle seg. Min mann nektet fullstendig på at han hadde endret seg, og at det var noe som pågikk med/i ham. Ble bare irritert når jeg spurte, for det var "absolutt ingenting!" og "jeg er akkurat som jeg alltid har vært!". Det synes jeg var ekstra frustrerende, for mannen var jo ikke til å kjenne igjen, en komplett ukjent, og det var jo også helt umulig å prate om det når han fornektet at han hadde endret seg på noen måter. Er den samme som jeg alltid har vært... 

Det var han så absolutt ikke! Jeg hadde aldri falt for ham om han hadde vært slik i utgangspunktet. Oppførselen var mer den man ser på fulle slibrige menn enn på en mann jeg kunne like, forstå, elske og stolt presentere som min partner. Det var en ufin og pinlig oppførsel, og jeg er inderlig glad for at han er blitt mer seg selv igjen. Ikke helt, men til å leve med iallefall. Det var han virkelig ikke en stund. 

Anonymkode: fb03a...2fe

[AnonymBruker]

40 års krisen holdt på å bli kroken på døra for oss. Han ville ut av ekteskapet, var utro (usikker på om det kun var emosjonelt) og ikke lengre mannen jeg giftet meg med. Han var misfornøyd med alt, livet, meg, jobben... Ja rett og slett alt. Sur og grinete var han også. Krisen varte nok ca et år. Nå er han tilbake, heldigvis. Trygg og god, jeg er hans livs kjærlighet osv. Han har sagt at han er så takknemlig på at jeg ikke slapp taket når alt var vanskelig. Nå er alt rosenrødt. Kvinnehistorien er av og til vanskelig. Jeg ba kvinnen som var så forelsket i mannen gi oss rom og jeg prøvde å forklare at dette var en krise. Hun valgte ikke å høre på meg, så hun fikk kjærlighetssorg for ingenting. Sykt å tenke at en bursdag kunne ødelegge en hel familie. Det var så åpenbart det var 40 års krisen, jeg måtte til og med avverge at han kjøpte en rød toseter sportsbil. I ettertid ser vi begge hvor heldig vi er siden vi greide å holde sammen, selv om han strittet mot noen måneder. Nå Servi hva vi har og hva vi kunne miste. Vi ser og tar vare på hverandre på en helt annen måte.

Anonymkode: 396be...1c5

[Virrevirrevapp]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Når folk er 40+ og er voksne og har levd sammen i 15-20 år, så stikker de ofte ikke bare fra hverandre, så snart den ene eller andre har en krise. I stedet forsøker de å forstå hva som er skjedd og fikse ting.

Sykdom og kriser er en naturlig del av livet, ikke en personlig fornærmelse. Suck it up, og fortsett livet, i stedet for å få alt til å handle om deg. 

Anonymkode: be832...043

Alle prøver jo å forstå hva som har skjedd. Men et forhold har være plass til kun en viss mengde tenåringsoppførsel før det ikke er et forhold mer. Samme om dama bare skal "finne seg selv" på en sånn måte at forholdet settes på vent noen års tid. Og det er jo ofte nettopp sykdom og kriser folk i denne tilstanden ikke tåler - de vil være ungdom med muligheter framfor å innse at de har fått nesehår og aldrende foreldre som trenger mye hjelp og at de ikke har en idrettskarriere foran seg. Sexlivet også ofte blir som en tenårings - sporadisk, klønete og andre damer mer interessante neste måned. Utroskap hos noen. Det er som å plutselig leve livet med en helt annen person. 40skrise er et pent ord for '"jeg er møkk lei av livet mitt, inludert kona (og evt ungene)". Og det er et litt anna problem enn å mistrives på jobben (noe disse ofte gjør i tillegg). 

[Virrevirrevapp]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Dobbeltpost

Endret 11. februar 2020 av Virrevirrevapp

[AnonymBruker]

29 minutter siden, Virrevirrevapp skrev:

40skrise er et pent ord for '"jeg er møkk lei av livet mitt, inludert kona (og evt ungene)".

Du har tydeligvis liten forståelse av andres opplevelser/erfaringer, måten du skriver - om andre mennesker! - er så ufyselig (søppel, møkk lei kona, vi damer) at jeg ikke føler for å svare ytterligere.

Håper noen gir deg litt empati til bursdagen. 

Anonymkode: be832...043

[AnonymBruker]

På 10.2.2020 den 9.00, Isambard skrev:

Jeg opplevde det ikke som en krise å bli 40, men det var en slags "stoppe og tenke seg om" alder. Småbarnsalderen er slutt og man evaluerer livet. Hvis man skal gjøre endringer er tiden inne.

- Skal jeg fortsette i jobben eller gjøre noe annet?

- Skal jeg begynne å trene eller forfalle? (Det å være "født slank" funker ikke lenger)

- Vil jeg dele livet med partneren, eller burde jeg vært sammen med noen andre?

- Skal jeg realisere noen gamle drømmer? Motorsykkel? Hytte? Pusse opp en gammel Porsche?

Det blir latterliggjort som "desperat", men jeg synes det er bra. Ikke en krise, men en oppvåkning.

Helt greit hvis "krisa" bare gjør at man trener og starter ny hobby. Dama er jo også lov å dumpe.

Dog er det vel lettere å heie på en venn det skjer med, enn sin egen mann. Fordi det plager jo ikke meg om Hans eller Arne trener 7 dager i uka innimellom møtene våre, men er det min ektemann som jeg bor med, har det stor innvirkning på livet. Og et brudd man ikke selv ønsker er jo ikke spesielt hyggelig. 

Anonymkode: b9b20...436