Menn og 40-års krise

[Virrevirrevapp]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du har tydeligvis liten forståelse av andres opplevelser/erfaringer, måten du skriver - om andre mennesker! - er så ufyselig (søppel, møkk lei kona, vi damer) at jeg ikke føler for å svare ytterligere.

Håper noen gir deg litt empati til bursdagen. 

Anonymkode: be832...043

Hehe. Jeg fikk brudd til bursdagen, for typen stakk midt i barneplanlegging. Det var jeg som fiksa terapi til ham og sørga for at han ikke gikk helt av hengslene. Blei på en måte mammaen hans istedet for en partner. Er stolt av at jeg ivaretok ham selv når han var ufyselig, og at jeg ikke gjenopptok romansen vår da han var forvirra, ensom og kåt. Jeg gikk videre i livet mitt, og det gjorde også han til slutt.

Historia vår er hverken uinteressant eller unik, det finnes mange som den på KG. Mange er verre også. Eksen min var tross alt hverken utro eller misligholdte økonomi. 

[~ m a u d e ~]

.

Endret 28. september 2021 av ~ m a u d e ~

[Isambard]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Helt greit hvis "krisa" bare gjør at man trener og starter ny hobby. Dama er jo også lov å dumpe.

Dog er det vel lettere å heie på en venn det skjer med, enn sin egen mann. Fordi det plager jo ikke meg om Hans eller Arne trener 7 dager i uka innimellom møtene våre, men er det min ektemann som jeg bor med, har det stor innvirkning på livet. Og et brudd man ikke selv ønsker er jo ikke spesielt hyggelig. 

Anonymkode: b9b20...436

Nei alt med måte. Jeg ser at en del kvinner er misfornøyd med at mannen ikke tar vare på kroppen sin også.

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har ikle tid til å skrive så mye, men den40-års krisen trenger ikke vare handle om sex. 
Jeg er kvinne og har vært gjennom en slags krise og diskutert dette både med søsken (inkl bror) og samboer.

Min krise besto i at endel av livet er kjørt, mange muligheter falt bort og med det også drømmer. Forutsigbarhet, følelse av å være låst - karrieremessig el privat - PG kanskje også på hell. Man innser at noen ting aldri kommer til å bli som man håpet. Får en slags sorg og kanskje tom en eksistensiell krise.
Noen gjør krampetrekninger. Jeg fant takknemlighet i alt jeg hadde og at noen muligheter er der tross alt fortsatt likevel. 

Anonymkode: b17f1...13b

Alle kan få en livskrise, egentlig når som helst i livet. Jeg hadde en slags krise da jeg ble 25 år, for da satte jeg opp status på livet i forhold til hvor jeg tidligere trodde jeg skulle være i livet når jeg ble 25 år, og måtte slå fast at mye hadde skåret seg angående det. Surret rundt i at det var tungt og leit en stund før jeg klarte å plukke meg selv sammen igjen, og føle at ok det gikk ikke helt som jeg hadde planlagt dette livet, men det kan da bli greit likevel. 

Det er mindre tilfeldig angående alder og fysiske endringer at svært mange menn får dette i temmelig lik alder. Jeg antar at det ikke var noe dropp i testosteron som fikk deg, kvinne, til å få en krise akkurat da. Det var nok andre ting som medførte at du fikk din krise akkurat da, men det er jo også en ganske naturlig alder for en del kvinner å få en slags livskrise i. Spesielt om man ikke har fått de barna man ønsket seg, og føler på at fruktbar alder renner ut. 

Selv om kvinner også kan få livskriser, som 25 som meg eller rundt 40 som deg, og egentlig når som helst, så er det nok andre faktorer som spiller inn på det enn det at svært mange menn får det akkurat rundt 40 årene. Uansett hva de vektlegger og kaller det gjennom krisen er det for mange det skjer med akkurat da til at det er noe tilfeldig. 

Nå er det jo også en alder der mange har store barn etterhvert, og det er mer tid, krefter og anledning til å vurdere livet generelt, og forholdet man er i, men som kvinne som opplevde at denne krisen fikk ham til å totalt endre seg, slik at jeg ikke engang kunne kjenne igjen min egen ektemann, og ut fra det jeg hører andre opplever, så er det ofte noe mer på gang hos de menn som får full krise på det tidspunktet enn bare det å "sette opp status av livet og forholdet".

Å sette opp status innebærer at man tenker og reflekterer over, og kanskje sørger litt over, hvor man er i livet, og hvor man burde være. Helst ville ha hatt det, ideelt sett.

Det var overhodet ingen refleksjon ved det min mann gikk gjennom, det var mer å handle tankeløst, bare i full panikk. "Miste hodet" langt mer enn å vurdere, tenke gjennom og sette status. 

Det er mulig noen menn klarer å reflektere gjennom dette også, bruke krisen til å sette status på ulikt også, men de menn som bare blir grepet av panikk, uten evne til å tenke, de bare handler ut fra følelser, er nok de verste partnere å følge gjennom dette. De er mest som tenåringer midt i hormonstorm. 

Jeg har tenåringer, og jeg husker ennå hvordan det var å være tenåring. Svingningene i følelser, og det at man egentlig ikke selv forstår og klarer å gi uttrykk for hva man virkelig ønsker og trenger, fordi man ikke helt klarer å sortere egne følelser og behov, og man derfor fort ender opp med å føle på mye rart og svingende, gir uttrykk for en ting, handler på annet, og ender opp med å være såret fordi "ingen forstår meg". Noe som egentlig ikke er rart når man ikke selv forstår godt, og heller ikke klarer å utrykke hva man egentlig vil og trenger, fordi man ikke egentlig vet det, og det svinger hele tiden. 

SLIK var det å ha mann i full 40- årskrise også. Det han ga uttrykk for ene øyeblikket gjaldt ikke det neste, alt var galt og ingen forsto ham. 

Jeg er temmelig sikker på at han ikke forsto seg selv heller, og reflektert var han iallefall ikke. Det var ingen "sette opp status og vurderer hvor jeg står og hva jeg ønsker", han bare handlet ut fra følelser, som svingte, og han klarte liksom ikke å summe seg i forhold til hva han virkelig trengte og ønsket. Det var bare full panikk, og temmelig urasjonelle reaksjoner, der det han sa og det han gjorde ikke hang sammen. Ikke engang det han sa og det han så sa hang sammen, heller ikke handlinger fra ene dag til neste... eller til og med fra ene øyeblikket til neste. 

Som tenåringer kan være på sitt verste ja, bare verre, siden man forventer at en voksen person er langt mer moden og reflektert, og siden man har levd med vedkommende i mange år og trodde man kjente og visste hvordan personen tenker og fungerer, og så plutselig skjer dette.

Som partner forstår man da like plutselig ingenting, og føler at man lever med en helt fremmed. Alt man visste og følte seg trygg på forsvinner, og det er forferdelig ekkelt å oppleve. 

Jeg forstår at det er tøff tid for mennene som gripes hardt av dette, men fy flate så vanskelig det er å være partner gjennom det også. Som nevnt tidligere, jeg trodde seriøst at han måtte være syk. Svulst på hjernen eller en type demens, for så endret var han at jeg kjente ikke den mannen han ble til. Ikke litt engang. Så samtidig som oppførselen var veldig ubehagelig og sårende for meg, direkte ufin, ofte, så var jeg også dypt bekymret for at han var alvorlig syk, og det var veldig fortvilende å ikke vite om jeg hadde "rett til" å bli såret, eller burde få ham til legen. Mens han hardnakket hevdet at ingenting pågikk, og at han var som han alltid hadde vært. 

Tro meg, han lignet ikke engang litt på mannen han "alltid hadde vært". Hva han sa, hva han gjorde, hva han prioriterte, hva han sto for og hadde som verdier i livet, ALT endret seg. Ja til og med klesstil og fremtoning ellers (fra hva han sa til meg til hvordan han gikk, sto og pratet til andre folk). Han ble en totalt ukjent person, en jeg ikke engang kunne like, etter å ha elsket ham i 15 år, og det var helt forferdelig å oppleve. 

Ja alle kan ha en livskrise, der man tenker over hvor man er og hvor man heller ville vært, reflekterer over livet og setter status. Dette var ikke det! Dette var et følelsestyrt kaos. 

Anonymkode: fb03a...2fe

[AnonymBruker]

Jeg lurte lenge på om kjæresten hadde en slags midtlivskrise da han traff meg. Han var noen og 40, og nyskilt, jeg en del år yngre. Og jeg tror for mange fra utsiden så var det en slags konklusjon - se på han der, nyskilt og med yngre dame og nå skal han bare leve livet. 

Nå som vi faktisk har vært sammen en stund tror jeg faktisk det var hans ekskone som fikk en krise da hun nærmet seg 40. Jeg tror ikke det var tilfeldig at hun ville ut av ekteskapet mens hun ennå var i slutten av 30-årene. Det har blitt tydelig i etterkant at hun angrer på det.

Jeg ser det snakkes om at mange vurderer sine sjanser på partnermarkedet. Jeg tror dette er desto verre for kvinner som hadde all verdens muligheter som unge, og så føler seg lite verdsatt i ekteskapet. Min kjærestes ekteskap var basert på ganske overfladiske kriterier da de traff hverandre som unge, uten substans. Hun har i tillegg levd høyt på å være pen som ung. 

Midtlivskrisen kan være en siste krampetrekning for å få ut det man mener man kan hente på sin sex appeal. Det skjer vel så ofte for kvinner som for menn. Men jeg tror menns valg er litt mer stereotypiske utad og lettere blir stemplet som midtlivskrise.

 

Anonymkode: b9201...df6

[~ m a u d e ~]

.

Endret 28. september 2021 av ~ m a u d e ~

[AnonymBruker]

På 9.2.2020 den 15.26, AnonymBruker skrev:

Jeg er selv blitt 40 år, har eget hus, hytte og bil. Men aldri hatt kjæreste (pga jeg har liten penis og ønsker ikke skuffe en evnt partner). Jeg kjenner veldig på dette med å bli 40, man blir som du sier ikke sett på som ung lengre, man kommer i kategorien "desperate menn i 40 årene", eller "evig ungkar stempel" som jeg har fått. For min del handler livet om å ha hobbyer jeg trives med som flere aldersgrupper kan være sammen om, som klatring, fisking, løpekompiser osv. Jeg føler jeg mangler noe i livet når jeg ikke har hatt dame eller har unger, men samtidig tror jeg det blir flere og flere av oss uansett. 

Anonymkode: ec625...065

Av alle grunner til å være singel så tror jeg denne er den latterligste jeg har hørt om. Liten penis plager svært svært få.. Den beste sexen jeg har hatt var med en mann med liten penis. 

Anonymkode: e04d7...9e8

[~ m a u d e ~]

.

Endret 28. september 2021 av ~ m a u d e ~

[AnonymBruker]

44 minutter siden, ~ m a u d e ~ skrev:

Det må da være en del ting som skjer, som det ikke lyser 40-årskrise av, eller som man ikke automatisk vet hva er? 

For min del var det nok depresjonen. Noen av oss får reaksjonen innover,  og ikke på utagerende måter som er lette å få øye på. Og depresjoner kan jo slå ut på mange måter, som å koble seg av partneren, eller utbrenthet og fysiske symptomer.  Dette er bestanddeler av en krise, som det ikke er så lett å sette stempel på. M52

 

Anonymkode: 1bcaa...9b6

[~ m a u d e ~]

.

Endret 28. september 2021 av ~ m a u d e ~

[AnonymBruker]

3 timer siden, ~ m a u d e ~ skrev:

Kan jeg forresten spørre om du forstod hvorfor og hva som skjedde, og om du gjorde noen tiltak basert på hva årsaken til depresjonen var, og ikke kun basert på ‘depresjonen as is’?

Jeg grublet mye over livet, og jeg skjønte at det var disse tankene som tårnet seg opp. Jeg gikk til legen for å utelukke fysiske årsaker, og gikk etterhvert til psykolog. Det endte med at jeg brøt med samboeren og flyttet for meg selv. Forholdet var ikke kun dårlig, men jeg vil heller bo for meg selv, og kunne ha en sjanse til å finne dypere kjærlighet på høstdagene. Noen av samtaleterapien gikk også på dette med la ting fare, og akseptere det du oppnår i livet, enten det er jobb, hobby, eller samliv. 

Anonymkode: 1bcaa...9b6

[AnonymBruker]

Tar denne tråden frem igjen.

Jeg selv er nå snart midten av førtiårene og ser flere og flere rundt meg og er på min alder har endret seg litt i det siste.

Muligens korona året har satt sitt preg, men flere av min manns kompiser har plutselig blitt ekstreme på treningsfronten (skal trene seg opp til maraton osv). Han ene har gått en del ned i vekt og trener sykt mye. Konå er heilt lik. Hun var den personen som var mest harmoniske av oss og aldri vist sin aggressive og utålmodig side. Nå i det siste så er det mye hun er sinna  og irritert over noe som er ulikt henne. Også ovenfor sin mann som trener så ekstremt mye, hun er ikke så begeistret for det. Og i tillegg litt urolig for at han plutselig for øynene opp for noen andre.

Jeg og sambo som er på samme alder har også gått igjennom vanskelig periode. Men det skyldes andre faktorer som igjen har vært en påkjenning på forholdet. Men i det siste månedene så har vi hatt det mye bedre enn på lenge. Vi har fått litt øynene opp for hverandre igjen, vi lytter til hverandre mer og har snakker mer i sammen. Sexen har plutselig økt igjen også. Jeg har vært litt fraværende på den fronten pga sykdom, men nå som jeg føler meg mer vel igjen og energien har kommet tilbake, så har sexlysten også økt 

Både han og meg har tidligere vært litt mer rastløse av oss, nå har vi funnet mer roen igjen både med oss selv og hverandre. Vi har også dratt mer vekk på helgeturer alene (bare oss to). Vi har også eldre barn da vi startet ganske tidlig med å få barn, så dem kan fint være hjemme alene uten at vi trenger å bekymre oss 

Kan bli en interessante tid vi har foran oss nå på godt og vondt for å se hva covid tiden har gjort med oss. Frykter en del bryter ut av forholdene sine nå, men kanskje flere har kommet mer styrket ut av denne perioden. Men har på følelsen at flere i denne alderen nå har mye å ta igjen (gutteturer, fester, jobb bytter, trening til maraton osv). 

Anonymkode: 60243...fbc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Tar denne tråden frem igjen.

Jeg selv er nå snart midten av førtiårene og ser flere og flere rundt meg og er på min alder har endret seg litt i det siste.

Muligens korona året har satt sitt preg, men flere av min manns kompiser har plutselig blitt ekstreme på treningsfronten (skal trene seg opp til maraton osv). Han ene har gått en del ned i vekt og trener sykt mye. Konå er heilt lik. Hun var den personen som var mest harmoniske av oss og aldri vist sin aggressive og utålmodig side. Nå i det siste så er det mye hun er sinna  og irritert over noe som er ulikt henne. Også ovenfor sin mann som trener så ekstremt mye, hun er ikke så begeistret for det. Og i tillegg litt urolig for at han plutselig for øynene opp for noen andre.

Anonymkode: 60243...fbc

Mannen min er nå 46 (en del år eldre enn meg), og det du beskriver går igjen i hans vennekrets.

Jeg tror at ekstrem trening er blitt en "akseptabel" måte å flykte unna familien på. Du orker ikke være hjemme med kone og barn, og stikker ut og løper i stedet. I tillegg til at det selvsagt er en bekreftelse på at du fortsatt er ung og vital. 

Et vennepar av min mann har pleid å dra på hytta i helgene, og nå har kona satt foten ned. Hun orker ikke. Jeg tror årsaken er at han flyr ut på skitur i fire timer, og hun blir sittende inne med tre barn. 

Ingen hadde akseptert at mannen dro på byen fremfor å være i familien, men det er vanskelig å si noe på å "holde seg i form". Men disse maratonmennene blir mye harselert med i mine kretser.

Anonymkode: b9201...df6