Får ikke barn nr 2. Adoptere? Fosterbarn?

[AnonymBruker]

Jeg ønsker meg så sårt en stor familie, men det ser ikke ut som vi får nummer 2. Har prøvd IVF uten hell. Vi har en som akkurat har fylt 4. Er det passe for å søke adopsjon? Hva er deres erfaringer med innenlands og utenlands? Tenker også litt på fosterbarn, men siden jeg er fosterbarn selv er jeg samtidig litt skeptisk til om det kan bringe fram gamle traumer. Er velfungerende i dag, har en mastergrad, jobb og hus, og har det veldig fint som en familie på tre, men ønsker å blir en større familie  Tenker også at fosterbarn skal være yngre enn eksisterende barn, og det er kanskje vanskelig når man har en fireåring selv. I tillegg er det vanskelig å forene seg med den tanken at barnet er til låns. Jeg tror jeg vil ha problemer med å ikke knytte meg for sterkt til barnet. 

Anonymkode: 813e0...d47

[AnonymBruker]

Mange fosterbarn trenger at en av foreldrene er frikjøpt et år eller mer og trenger voksne med store barn, men det finnes jo alltids barn som ikke skal tilbake til sine foreldre. Jeg synes både adopsjon og fosterbarn høres aktuelt ut. Du kan jo bare ta kontakt med lokal barneverntjeneste og høre? 

https://bufdir.no/Fosterhjem/Alle_kontorer/Akershus/Barn_som_trenger_fosterhjem/

Her står jo barna i Akershus listet feks. da kan man jo lese seg opp til hva slags type barn som trenger hjem.

Anonymkode: c74f4...326

[AnonymBruker]

Jeg kjenner to familier med fosterbarn. I det ene hjemmet fikk de en trettenåring. Hun sa hele tiden at hun skulle anmelde fosterhjem-faren for voldtekt. Sjarmerende jente. Not. 

I den andre familien fikk de en jente på tre måneder. Mor gikk på stoffer og drakk alkohol gjennom svangerskapet. Ungen er fem år og har en diagnose som ikke synes, begynner å hyyyylskrike plutselig, og liknende. 

Og adopterte barn har alltid et glansbilde av foreldrene som egentlig ikke stemmer, og som brukes mot adoptivforeldrene. 

Hvorfor ikke bare være fornøyd med ungen dere har skapt..? 

Anonymkode: c4277...651

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner to familier med fosterbarn. I det ene hjemmet fikk de en trettenåring. Hun sa hele tiden at hun skulle anmelde fosterhjem-faren for voldtekt. Sjarmerende jente. Not. 

I den andre familien fikk de en jente på tre måneder. Mor gikk på stoffer og drakk alkohol gjennom svangerskapet. Ungen er fem år og har en diagnose som ikke synes, begynner å hyyyylskrike plutselig, og liknende. 

Og adopterte barn har alltid et glansbilde av foreldrene som egentlig ikke stemmer, og som brukes mot adoptivforeldrene. 

Hvorfor ikke bare være fornøyd med ungen dere har skapt..? 

Anonymkode: c4277...651

Enig. Hilsen en som adopterte. 

Anonymkode: d9bb9...b44

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner to familier med fosterbarn. I det ene hjemmet fikk de en trettenåring. Hun sa hele tiden at hun skulle anmelde fosterhjem-faren for voldtekt. Sjarmerende jente. Not. 

I den andre familien fikk de en jente på tre måneder. Mor gikk på stoffer og drakk alkohol gjennom svangerskapet. Ungen er fem år og har en diagnose som ikke synes, begynner å hyyyylskrike plutselig, og liknende. 

Og adopterte barn har alltid et glansbilde av foreldrene som egentlig ikke stemmer, og som brukes mot adoptivforeldrene. 

Hvorfor ikke bare være fornøyd med ungen dere har skapt..? 

Anonymkode: c4277...651

Altså, dette er jo en ungdom som har levd med mishandling, overgrep, psykisk eller fysisk vold, ingen omsorg eller hvem vet hva. Det er jo en grunn til at de er fosterbarn. Det er ikke hennes feil at hun ikke er "sjarmerende" som du kaller det. Kvalmt sagt om et barn. 

Uansett er det selvsagt ikke noe å ta lett på å skaffe fosterbarn. Jeg ser på det mer som en tjeneste for barna og samfunnet enn et valg for å få seg "et til barn" og en større familie.

Anonymkode: c74f4...326

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner to familier med fosterbarn. I det ene hjemmet fikk de en trettenåring. Hun sa hele tiden at hun skulle anmelde fosterhjem-faren for voldtekt. Sjarmerende jente. Not. 

I den andre familien fikk de en jente på tre måneder. Mor gikk på stoffer og drakk alkohol gjennom svangerskapet. Ungen er fem år og har en diagnose som ikke synes, begynner å hyyyylskrike plutselig, og liknende. 

Og adopterte barn har alltid et glansbilde av foreldrene som egentlig ikke stemmer, og som brukes mot adoptivforeldrene. 

Hvorfor ikke bare være fornøyd med ungen dere har skapt..? 

Anonymkode: c4277...651

Huff, dette var et så forferdelig innlegg at jeg absolutt ikke kommer til å besvare det. Du høres jammen ut som en empatisk person både ovenfor unger som har hatt en tøff oppvekst og for barn med spesielle behov.

Anonymkode: 813e0...d47

[Sosionomen]

For meg høres det litt forhastet ut, da det virker som du er litt usikker på om du skal gå for fosterbarn/ adopsjon eller om du emosjonelt vil kunne knytte deg til barnet og eventuelt tåle belastningen dersom barn skal tilbakeføres til biologiske foreldre. Jeg ville nok gått noen runder ekstra og funnet ut om du både er klar selv og makter å stå i det. 

Tror også det er viktig å tenke på tilknytning til et eventuelt fosterbarn/ adoptivbarn, særlig når du har et eget barn. Det å ta til seg et barn som ikke er ditt rent biologisk, hvor både du som forelder og søsken (ditt biologiske barn) skal danne en relasjon, vil det være av stor betydning at du kan skape et sterkt bånd til det nye barnet uavhengig om det blir boende hos dere til fylte 18 år eller skal tilbakeføres. Det er vondt å kjenne på at man ikke får like mye kjærlighet eller opplever seg like elsket som deres biologiske barn. 

Med det tenker jeg ikke at du ikke vil bli en fantastisk forelder og omsorgsfull mot barnet, og jeg tror med dine erfaringer og "løvetannhistorie" har mange ressurser og kan se barnet på en unik måte. Likevel vil jeg anbefale deg å gå noen ekstra runder slik at du er helt sikker på det du går inn i. Både for din del, barnet deres sin del og det eventuelt nye barnet. 🙂 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Sosionomen skrev:

For meg høres det litt forhastet ut, da det virker som du er litt usikker på om du skal gå for fosterbarn/ adopsjon eller om du emosjonelt vil kunne knytte deg til barnet og eventuelt tåle belastningen dersom barn skal tilbakeføres til biologiske foreldre. Jeg ville nok gått noen runder ekstra og funnet ut om du både er klar selv og makter å stå i det. 

Tror også det er viktig å tenke på tilknytning til et eventuelt fosterbarn/ adoptivbarn, særlig når du har et eget barn. Det å ta til seg et barn som ikke er ditt rent biologisk, hvor både du som forelder og søsken (ditt biologiske barn) skal danne en relasjon, vil det være av stor betydning at du kan skape et sterkt bånd til det nye barnet uavhengig om det blir boende hos dere til fylte 18 år eller skal tilbakeføres. Det er vondt å kjenne på at man ikke får like mye kjærlighet eller opplever seg like elsket som deres biologiske barn. 

Med det tenker jeg ikke at du ikke vil bli en fantastisk forelder og omsorgsfull mot barnet, og jeg tror med dine erfaringer og "løvetannhistorie" har mange ressurser og kan se barnet på en unik måte. Likevel vil jeg anbefale deg å gå noen ekstra runder slik at du er helt sikker på det du går inn i. Både for din del, barnet deres sin del og det eventuelt nye barnet. 🙂 

Tusen takk for at du deler dine refleksjoner rundt dette! Har tenkt på dette en stund, men synes det er vanskelig, nettopp på grunn av de erfaringene jeg har. Vil ikke forhaste oss. Og det er nettopp på grunn av de faktorene du trekker fram at vi er usikre. Jeg tenker jo at man på sikt vil gå gjennom nettopp slike tanker og den typen usikker på et eventuelt kurs, -regner med at det er noe flere kan relatere seg til og være bekymret for. Jeg tror ikke det vil kunne skje med et adoptivbarn som man vet blir barnet sitt, og som vil være utrolig sterkt ønsket, men er mer redd for det med et fosterbarn. En form for ambivalens der man kanskje alltid vil være redd for at det må tilbake til foreldrene, samtidig som man jo ønsker det for barnets skyld. Veldig vanskelig, og derfor det er fint å kunne høre erfaringer  

Anonymkode: 813e0...d47

[Sosionomen]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for at du deler dine refleksjoner rundt dette! Har tenkt på dette en stund, men synes det er vanskelig, nettopp på grunn av de erfaringene jeg har. Vil ikke forhaste oss. Og det er nettopp på grunn av de faktorene du trekker fram at vi er usikre. Jeg tenker jo at man på sikt vil gå gjennom nettopp slike tanker og den typen usikker på et eventuelt kurs, -regner med at det er noe flere kan relatere seg til og være bekymret for. Jeg tror ikke det vil kunne skje med et adoptivbarn som man vet blir barnet sitt, og som vil være utrolig sterkt ønsket, men er mer redd for det med et fosterbarn. En form for ambivalens der man kanskje alltid vil være redd for at det må tilbake til foreldrene, samtidig som man jo ønsker det for barnets skyld. Veldig vanskelig, og derfor det er fint å kunne høre erfaringer  

Anonymkode: 813e0...d47

Absolutt, og jeg tror nok at man alltid vil falle litt tilbake på de tankene og ambivalente følelsene, også dersom man stod midt oppi det. Men det er ingen skam å være seg bevisst de følelsene. Likevel er det viktig at det ikke styrer relasjonen til barnet. Det høres ut som dere vil få mer ro ved å adoptere, selv om jeg forstår veldig godt lidenskapen for å hjelpe et barn ved å stille som fosterforeldre. Uavhengig hva dere velger vil det barnet få et nytt liv, og gjort seg forhåpentligvis gode erfaringer som kan gi en god start på framtiden. 

Jeg selv har tanker om å bli fosterforelder eller adoptere når tiden føles rett, og her tror jeg det er viktig at man er "all in" og har tro på at man velger riktig, nettopp fordi en skal gjennom alle disse følelsene underveis. Det er jo en naturlig prosess. Samtidig tenker jeg at en bør unngå å velge noe som eventuelt kan retraumatisere seg selv. Noen ganger kan erfaringene vi har gjort oss i livet, sitte dypt i oss, og blusse opp til overflaten i situasjoner som kanskje minner oss om erfaringene, på vonde tanker eller følelser til og med uten at vi er det bevisst i starten. Eksempelvis har jeg en samboer som har opplevd barnevernet på nært hold og plasseringer utenfor hjemmet. En yngre søsken som bor hos en av foreldrene (biologiske foreldre skilt) har opplevd omsorgssvikt og det ble sendt bekymringsmelding til barnevernet. Etter episoden, hvor det er mye usikkerhet, ambivalente følelser og bekymring knyttet til situasjonen, opplever min samboer seg nærmest retraumatisert av situasjonen. Selv om den i utgangspunktet ikke handler om ham. Men han opplever det likevel på nært hold. Jeg tenker at det er svært sannsynlig at en møter på situasjoner der en møter seg selv i døren, dersom en går inn for fosterbarn. Men, det er jeg sikker på at du finner ut av og selv kjenner dine begrensninger på med tiden. 🙂