Sagt og gjort så mye dumt

[AnonymBruker]

Hei..

En angstlingnende følelse har sneket seg over meg de siste dagene og ukene... Akkurat som om det begynner å gå opp for meg hvor mye dumt jeg har sagt og gjort oppigjennom. Jeg VET at jeg ikke er så flink sosialt men jeg hadde en periode hvor jeg gikk på skole og følte at jeg endelig kunne delta i samtaler og ha en mening om ting. Dessverre så tror jeg at jeg kan ha framstått som om jeg prøvde å fremstå smartere enn jeg egentlig er, og at samtalepartnere definitivt har merket det, på en måte.

Jeg tror jeg har hatt en litt ovenfra og ned-holdning til mange, og at jeg har trodd at jeg visste mer enn dem - noe som sikkert ikke er riktig. I tillegg til dette så har jeg sagt mye andre dumme ting (kommer nok av at jeg blir så nervøs i sosiale sammenhenger) og føler liksom at jeg er så annerledes enn mange andre. Eksempler kan være: Bryr meg ikke om hva jeg har på meg av klær, liker ikke sommer og varme, uinteressert i interiør etc.. Sikkert mange som har like meninger der også men jeg føler ikke at det er "normen". 

Dette er jeg ordentlig flau for nå plutselig. Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget.. Noen flere som har følt det slik? 

Anonymkode: 3c4a3...922

[AnonymBruker]

Man har ikke levd om man ikke ser tilbake å bare rister på hodet over alt det dumme man har gjort😅. At du føler det unik er rart da vi er en som en flok sauer! 
møtt mange slike mennesker, men utenfra ser dere ganske like ut, og sier mye av det samme🤷‍♀️

Anonymkode: 01c7f...743

[Anwa]

Alle har følt det slik på ett tidspunkt i livet sitt, og det er bare man selv som husker det

[AnonymBruker]

 Jeg har hatt ekstrem sosial angst i mange år og har generelt sett angstlidelser og nå mild sosial angst etter flere år i terapi og har slitt med det samme. Hver gang jeg er sosial og sier noe høyt, så sitter jeg igjen med en ekkel følelse av at jeg har gjort noe galt. Sagt noe galt, oppført meg rart og en følelse av at jeg er bare helt mentalt tilbakestående. Det gikk så langt at jeg ble utredet for autisme, fordi jeg føler meg seriøst og bokstavelig talt som en hjerneskadet potet sosialt. Fant ut at jeg har ikke autisme, har ikke aspergers som er min største frykt, men jeg har unnvikende engstelig personlighetsforstyrrelse. Så i bunn og grunn så er hele meg og min eksistens en angst diagnose, hurra 🙄

Det å tenke tilbake på alt jeg har sagt og gjort og eksistert gjør meg suicidal. Jeg får panikk og sliter med å komme meg utav den tankegangen. Vil ikke tenke på det, det knyter seg i magen og jeg blir fysisk kvalm og uvel! For jeg har sagt og gjort så ufattelig mye dumt at halvparten er som en fjert i vinden! 

Jeg bryr meg ikke om mote og fashion. Jeg har gått i samme jeans og hettegenser siden slutten av barneskolen og jeg er nå 32. Jeg har 4 identiske hettegensere, 6 identiske t-skjorter (3 hvite, 3 svarte) og 4 par jeans som er identiske. Det er mitt klesskap og jeg skulle ønske jeg tulla. Det er fordi jeg evner ikke å bry meg om mote og om jeg går i farger så får jeg angst. Fordi jeg blir da synlig og bla bla bla. Angst. Har også en indre "bryr meg ikke" holdning til klær. 
Jeg eier ikke kreativitet til å bry meg om interiør, om jeg hadde hatt evnen så hadde jeg brydd meg. Huset mitt er svart og hvit, fordi det er enkle  farger. Det er ganske basic med null småtteri her og der og tull for om jeg skal begynne å pynte noe så ser det ut som et høl. Jeg takler ikke sommeren fordi varmen gjør meg svett og svette gir meg angst og panikk og jeg får en klaustrofobi-følelse og ender bare opp med panikkangst. Har droppet 2 sydenturer som var egentlig sponset av foreldrene mine fordi jeg takler ikke sommer og varme. 
Du er ikke alene om akkurat de tingene 
Jeg høres kanskje enkel ut og det er jeg nok sikkert også. Et kjedelig og blankt menneske. Fatter ikke hvorfor jeg er her. Hva er vitsen liksom. Tar bare opp plass og oksygen.  

Anonymkode: 9c29e...a4d