Trenger hjelp til å like stebarna

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har stebarn, egne barn og felles barn. Vært sammen i 8 år. Forholdet til stebarna blir bare verre og verre, til tross for at de begynner å bli store. De er nok påvirket av sin mor som fyrer opp under alle små konflikter fra sidelinja.

Nå har det gått så langt at det kjennes ut som om at jeg rett og slett ikke liker dem mer, og det er jo fælt og vanskelig for alle parter.

Litt langt å ta hele historien her, men det jeg spør om er: Har noen erfaring med det samme, og kan det gå seg til, i så fall hvordan? 

Tenker på lang sikt også.

Anonymkode: b2a40...a97

[AnonymBruker]

Og vi har vært i gjennom prateomdetstadiet. Jeg trenger råd fra andre med erfaring om hva jeg selv kan gjøre med mine egne følelser og tankesett.

Anonymkode: b2a40...a97

[AnonymBruker]

Har litt samme problem, jeg tror man må bare akseptere at det aldri blir likt som å ha egne barn, da ble det lettere, 

da gikk det over til min vanlige ved besøk(alle)

kjekt når de kommer, kjekt når de går😂

Anonymkode: 57d4e...493

[AnonymBruker]

Regler og at pappa stepper inn litt mer ang sine barn.

hjalp her, men da var det allerede litt for sent fordi mine følelser for mannen var da ikke lenger til stede.

Anonymkode: 76747...738

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har litt samme problem, jeg tror man må bare akseptere at det aldri blir likt som å ha egne barn, da ble det lettere, 

da gikk det over til min vanlige ved besøk(alle)

kjekt når de kommer, kjekt når de går😂

Anonymkode: 57d4e...493

Takk, godt å høre fra noen i lik situasjon:)

Det er en enkel, men faktisk veldig god huskeregel! For jeg ser jo at det skjærer seg når jeg blander meg eller forventer noe mer enn fra gjester. 

Må også føye til at vi ikke er så mye sammen nå som de er store, den eldste har flyttet hjemmefra.

 

 

Anonymkode: b2a40...a97

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Regler og at pappa stepper inn litt mer ang sine barn.

hjalp her, men da var det allerede litt for sent fordi mine følelser for mannen var da ikke lenger til stede.

Anonymkode: 76747...738

Nei, det er jo akkurat det at det går ut over følelsene for mannen også, forholdet blir ekstremt slitt av det, kjenner jeg. 

Og dessuten vil jo ikke mannen bli fortalt hvordan han skal behandle barna sine, ikke jeg heller, for den saks skyld...

Anonymkode: b2a40...a97

[AnonymBruker]

Sitter med noen av de samme bekymringene for fremtiden. Kjæresten har barn fra før (ingen sammen, ennå) og spesielt den eldste ser jeg blir en utfordring. Det handler i veldig stor grad om at hun er mest med mor, og mor er veldig negativ til vårt forhold og meg. Måten hun refererer til meg og oss på er utelukkende for å skape splid.

Kjæresten min prøver å "bygge bro" men utover det er han ganske pragmatisk og tenker at vi må være realistiske. Han ser at hans datter både likner mye på sin mor og tar etter henne, og at han ikke kan gjøre noe med hvordan ting er når hun er der. Men at vi får gjøre det beste ut av det og at han setter grenser. Hun er i tillegg veldig aktiv, og det kommer til å være begrenset hvor mye hun faktisk er hjemme hos oss. Han har også planlagt for at vi etterhvert har stor nok bolig til at vi kan være mye hver for oss. Tråkker man oppå hverandre blir alt verre, så slike ting kan man faktisk løse litt med penger.

Jeg tror mye av det som gjør ting vanskelig for folk er denne tankegangen om at man skal få til en slags familieidyll. Med splittede familier blir det ikke alltid sånn, uten at det nødvendigvis er noens feil. Jeg har hatt få illusjoner om det hele (ekskona var det bare bråk med fra starten, så det så jeg jo komme) og jeg tenker heller ikke på dette som min feil - hun hadde vært like negativ til noen andre. 

Anonymkode: 929bb...bec

[AnonymBruker]

HI her.

Er det noen som har fått hjelp til dette? På familievernkontoret e.l? Jeg skjønner jo at det er en kjent problematikk. Men jeg synes ofte den blir fremstilt for banal og enkel. Lite snakk om hvor betent alle små konflikter blir, alt blir liksom krise.

Anonymkode: b2a40...a97

[AnonymBruker]

Slitt med det selv. 
 

Løsningen var å komme på godfot med mor. Liker mor deg så blir det lettere med barna. Barna støtter moren sin uansett, de ser på deg som en inntrenger. 
Jeg behandlet stesønnen min annerledes fra gutten min. Jeg merket jeg hadde mindre tålmodighet med stebarn enn egne barn. Jeg måtte ta meg selv i det. Barna er uskyldige oppi dette, de valgte ikke dette. 
 

Ha samme regler for alle barna, finn på aktiviteter alene med stebarna for å styrke samholdet, få hjelp av far til å framsnakke deg. 
 

Det er tøft, men fordel kjærlighet så mye du kan. Smil og vær glad når de kommer. 😊

Anonymkode: 43047...a36

[AnonymBruker]

Ja og aldri snakk negativt om mor rundt barna. Værste feilen jeg gjorde.. 

Jeg måtte begynne å verdsette henne mer og la små konflikter ligge. Kranglet om små ringer som klær, ikke overholde samværsavtaler, henting/bringing osv. 
Hjalp når jeg lot slikt ligge og fokusere på tiden vi fikk med barna 

Anonymkode: 43047...a36

[AnonymBruker]

Jeg synes også det er vanskelig 😖 Min samboer har to barn annenhver uke, mens mitt barn et her hele tiden utenom annenhver helg. 

Jentene våre er like gamle, og det igjen byr på utfordringer i forhold til oppdragelse, holdninger og verdier som overføres. 
Men jeg kjører litt «mitt opplegg» på min datter, fordi jeg er uenig med samboer. 

 

Anonymkode: 09423...563

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det er jo akkurat det at det går ut over følelsene for mannen også, forholdet blir ekstremt slitt av det, kjenner jeg. 

Og dessuten vil jo ikke mannen bli fortalt hvordan han skal behandle barna sine, ikke jeg heller, for den saks skyld...

Anonymkode: b2a40...a97

Tenker at det er en kamp som egentlig bør bli tatt med en gang. Selv om man må steppe inn ang eget også.

Jeg opplevde mer harmoniske barn! Men når de var mer harmoniske så hadde jeg mistet forelskelsen. Klarte ikke se på mannen som en mann, jeg så kun at jeg var eneste som jobbet.
Kunne skrevet side opp og side ned ang hvor mye problemer det er med å ha mann som har barn fra før, men alle er forskjellige.

Anonymkode: 76747...738

[AnonymBruker]

Jeg merker også at dette er veldig vanskelig, mye fordi mor også snakker stygt om meg og sier til barna at de ikke skal omgås meg eller at de skal være alene med meg. Dette etter en hendelse hvor jeg snakket til eldste barnet, og barnefar støttet meg i dette.

Det har ført til at dette barnet ikke vil til far hvis jeg er der, noe mor støtter veldig oppunder ( barnefar tror mor har sagt at eldste barnet kan si dette til far) 

Jeg merker at når jeg må ut av "mitt hjem" når far skal ha samvær så gjør det noe med meg og følelsene mine for han. Samtidig skjønner jeg at man skal sette barna først, og jeg som den voksne skal akseptere at den ene ikke vil se meg, selv om det går ut over det andre barnet.

Men hvordan løser dere dette med når bonusbarnet gjør/sier ting som ikke er akseptabelt? Skal man overse ? 

Og hvordan løser man det når barnefar får beskjed både av mor og barn at de ikke vil at du skal delta i livet til far når barna er der. og ja, mor har i perioder holdt barna tilbake når barnefar ikke bøyer seg for det hun ønsker, så vi vet at det vil skje igjen nå. Derfor forsvinner jeg når han har barna, slik at han får samvær med dem. det  eneste positive  er at det ikke noe mer snakk fra mor om at barna ikke vil til barnefar etter at de begynte med at jeg måtte holde meg unna.

 

 

Anonymkode: 6cf4a...d25

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg merker også at dette er veldig vanskelig, mye fordi mor også snakker stygt om meg og sier til barna at de ikke skal omgås meg eller at de skal være alene med meg. Dette etter en hendelse hvor jeg snakket til eldste barnet, og barnefar støttet meg i dette.

Det har ført til at dette barnet ikke vil til far hvis jeg er der, noe mor støtter veldig oppunder ( barnefar tror mor har sagt at eldste barnet kan si dette til far) 

Jeg merker at når jeg må ut av "mitt hjem" når far skal ha samvær så gjør det noe med meg og følelsene mine for han. Samtidig skjønner jeg at man skal sette barna først, og jeg som den voksne skal akseptere at den ene ikke vil se meg, selv om det går ut over det andre barnet.

Men hvordan løser dere dette med når bonusbarnet gjør/sier ting som ikke er akseptabelt? Skal man overse ? 

Og hvordan løser man det når barnefar får beskjed både av mor og barn at de ikke vil at du skal delta i livet til far når barna er der. og ja, mor har i perioder holdt barna tilbake når barnefar ikke bøyer seg for det hun ønsker, så vi vet at det vil skje igjen nå. Derfor forsvinner jeg når han har barna, slik at han får samvær med dem. det  eneste positive  er at det ikke noe mer snakk fra mor om at barna ikke vil til barnefar etter at de begynte med at jeg måtte holde meg unna.

 

 

Anonymkode: 6cf4a...d25

Hva mener du med at du "forsvinner" når han har barna? Bor dere sammen? Er det kun han som har barn?

Anonymkode: 929bb...bec

[Gjest Alterego666]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har noen erfaring med det samme,

Jeg elsker stebarna mine. Det er kjempelett. Det har til tider vært biologisk forelder som har forsøkt å gjøre det vanskelig, men det er irrelevant i forhold til meg og barna.

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva mener du med at du "forsvinner" når han har barna? Bor dere sammen? Er det kun han som har barn?

Anonymkode: 929bb...bec

Vi bor i samme hus ja, men jeg trekker meg tilbake til 2 etg. Det er dør opp dit så jeg er alene. Det føles som å bli forvist av en unge..  Jeg finner på ting med venninner og prøver å tenke på det som en  "lang frihelg". 

Jeg har barn, de har flyttet hjemmefra for å studere. De er her på besøk. Da er de i 2 etg så de får være litt for seg selv. De orker ikke den eldste av barnefarens barn, for han har en spydig og krevende tone. Så de har valgt å spise måltider i 2 etg og ikke med hans barn / oss. 

Anonymkode: 6cf4a...d25

[AnonymBruker]

1 time siden, Alterego666 skrev:

Jeg elsker stebarna mine. Det er kjempelett. Det har til tider vært biologisk forelder som har forsøkt å gjøre det vanskelig, men det er irrelevant i forhold til meg og barna.

Så fint! Kan du fortelle litt mer om hva som gjør det så lett?

Anonymkode: b2a40...a97

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vi bor i samme hus ja, men jeg trekker meg tilbake til 2 etg. Det er dør opp dit så jeg er alene. Det føles som å bli forvist av en unge..  Jeg finner på ting med venninner og prøver å tenke på det som en  "lang frihelg". 

Jeg har barn, de har flyttet hjemmefra for å studere. De er her på besøk. Da er de i 2 etg så de får være litt for seg selv. De orker ikke den eldste av barnefarens barn, for han har en spydig og krevende tone. Så de har valgt å spise måltider i 2 etg og ikke med hans barn / oss. 

Anonymkode: 6cf4a...d25

Er det mindre hyggelig i andre etasje? Hadde du aldri trukket deg tilbake dersom forholdet var bedre?

Kjæresten og jeg har faktisk snakket om en slik ordning. Ikke fordi det er noe dårlig stemning, men rett og slett fordi det er hans barn og jeg kan "slippe litt" hvis jeg vil. Jeg tenker at hvis vi eier flere etasjer sammen, så er det veldig fint for meg å trekke meg litt tilbake når barna er der. Alenetid er ganske viktig for meg, og det er fint med pauser fra hverandre også.

Anonymkode: 929bb...bec

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes også det er vanskelig 😖 Min samboer har to barn annenhver uke, mens mitt barn et her hele tiden utenom annenhver helg. 

Jentene våre er like gamle, og det igjen byr på utfordringer i forhold til oppdragelse, holdninger og verdier som overføres. 
Men jeg kjører litt «mitt opplegg» på min datter, fordi jeg er uenig med samboer. 

 

Anonymkode: 09423...563

Jeg tror det er lurt å kjøre sitt eget opplegg på egne barn, skulle ønske jeg var klarere på det selv fra starten av. Men det er jo heller ikke bare lett, det oppleves jo fort som urettferdig både med husarbeid, leggetider, få lov til å spille, mobil etc etc

Anonymkode: b2a40...a97

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det mindre hyggelig i andre etasje? Hadde du aldri trukket deg tilbake dersom forholdet var bedre?

Kjæresten og jeg har faktisk snakket om en slik ordning. Ikke fordi det er noe dårlig stemning, men rett og slett fordi det er hans barn og jeg kan "slippe litt" hvis jeg vil. Jeg tenker at hvis vi eier flere etasjer sammen, så er det veldig fint for meg å trekke meg litt tilbake når barna er der. Alenetid er ganske viktig for meg, og det er fint med pauser fra hverandre også.

Anonymkode: 929bb...bec

Det er koselig i 2 etg. Men det føles som man blir forvist fordi andre vil det, ikke fordi jeg velger det selv. 
Barnefars yngste hang mye på meg så jeg tok meg mye av hen, så jeg trakk meg sjeldent tilbake.
Når mine barn var på besøk holdt vi oss mer oppe og sammen, men de var mye kun innom siden de besøker venner ol. 
 

Anonymkode: 6cf4a...d25