Jeg angrer sånn på barna mine at jeg blir sprø

[AnonymBruker]

Jeg hater at jeg lot meg overtale til å få barn. Det skulle bli så fint og så koselig ble det påstått. Jeg ville ta abort men min mann var sterkt imot og jeg var dum nok til å la meg overtale og beholde. Siden jeg selv er ufør ( pga borderline personlighetsforstyrrelse) så skulle det visst ikke være noe problem for jeg er jo hjemme mesteparten av dagen uansett så det ville jo bli så koselig med barn. Jeg tror på mange måter at min mann så for seg at det skulle bli som tatt ut av en film å få unger med en kone som går hjemme, men jeg liker ikke mammarollen!

Jeg liker ikke barn, og jeg klarer ikke engang å like mitt eget barn! Jeg liker ikke å tilbringe tid med det eller være sammen med det, men jeg må ta mesteparten av arbeidet da mannen min jobber mye og som sagt er hjemmeværende. Jeg har heller ikke nettverk som kan avlaste så jeg blir så innmari alene oppi det hele også.  

Ungen interesserer meg ikke. 4 år og ingenting den gjør er verken morsomt, sjarmerende eller søtt. Jeg føler kun en viss form for lykke når den sover, men mye av tiden på kvelden etter legging går med på å grue seg til morgendagen .

Jeg tror jeg snart blir sinnssyk, og ofte så dagdrømmer jeg bare om å pakke koffertene mine og rømme til utlandet hvor ingen kan finne meg.

Anonymkode: c5191...3af

[Castor Troy]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hater at jeg lot meg overtale til å få barn. Det skulle bli så fint og så koselig ble det påstått. Jeg ville ta abort men min mann var sterkt imot og jeg var dum nok til å la meg overtale og beholde. Siden jeg selv er ufør ( pga borderline personlighetsforstyrrelse) så skulle det visst ikke være noe problem for jeg er jo hjemme mesteparten av dagen uansett så det ville jo bli så koselig med barn. Jeg tror på mange måter at min mann så for seg at det skulle bli som tatt ut av en film å få unger med en kone som går hjemme, men jeg liker ikke mammarollen!

Jeg liker ikke barn, og jeg klarer ikke engang å like mitt eget barn! Jeg liker ikke å tilbringe tid med det eller være sammen med det, men jeg må ta mesteparten av arbeidet da mannen min jobber mye og som sagt er hjemmeværende. Jeg har heller ikke nettverk som kan avlaste så jeg blir så innmari alene oppi det hele også.  

Ungen interesserer meg ikke. 4 år og ingenting den gjør er verken morsomt, sjarmerende eller søtt. Jeg føler kun en viss form for lykke når den sover, men mye av tiden på kvelden etter legging går med på å grue seg til morgendagen .

Jeg tror jeg snart blir sinnssyk, og ofte så dagdrømmer jeg bare om å pakke koffertene mine og rømme til utlandet hvor ingen kan finne meg.

Anonymkode: c5191...3af

den 😂

[AnonymBruker]

Trykket post litt for fort. Glemte å ta med at det går greit med baby ( minste er noen måneder ) men så fort de blir eldre så blir alt dritt..

Anonymkode: c5191...3af

[AnonymBruker]

❤❤❤❤ så vondt å høre. 

 

Anonymkode: ce834...681

[AnonymBruker]

Barnehage så du får litt avlastning?

Klarer du ta vare på de da?

Lære de ting og slikt?

Anonymkode: c486a...b84

[AnonymBruker]

Stakkars unge som vokser opp med å bli mislikt av sine nærmeste. Det kan umulig være bra for psyken...

Anonymkode: 3e1b9...6da

[Gjest Chroma]

Minste er noen måneder gammel? 
Så til tross for at du hatet å være mor for det første barnet valgte du å sette enda et til verden? 
 

Oppsøk hjelp. 

[AnonymBruker]

Adopter bort. Stakkars barn.

Anonymkode: 7fcb5...6a0

[AnonymBruker]

Dette høres absolutt ikke bra ut. Det er ikke fin feil, lkk en barnet kan bli skadelidene av å vokse opp med deg. Snakker du med mannen din om det? Jeg syns du burde jevne det på helsestasjonen også. Går du til psykolog? 

Anonymkode: ec214...a26

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Chroma skrev:

Minste er noen måneder gammel? 
Så til tross for at du hatet å være mor for det første barnet valgte du å sette enda et til verden? 
 

Oppsøk hjelp. 

Mannen ville ha flere barn, så jeg sa ja fordi jeg er redd for at han ville gå fra meg hvis jeg sa nei. 

Jeg får hjelp. Har vært i psykiatrien i lang tid.

Anonymkode: c5191...3af

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Adopter bort. Stakkars barn.

Anonymkode: 7fcb5...6a0

Far ville aldri gått med på det. Han elsker dem.

Anonymkode: c5191...3af

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Dette høres absolutt ikke bra ut. Det er ikke fin feil, lkk en barnet kan bli skadelidene av å vokse opp med deg. Snakker du med mannen din om det? Jeg syns du burde jevne det på helsestasjonen også. Går du til psykolog? 

Anonymkode: ec214...a26

*men barnet kan

Anonymkode: ec214...a26

[AnonymBruker]

Ikke for å være anklagende og det er jo strengt tatt for sent nå, men...: hvorfor i all verden få barn når man ikke har noe ønske om det selv?

Anonymkode: 7d2d6...b92

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Stakkars unge som vokser opp med å bli mislikt av sine nærmeste. Det kan umulig være bra for psyken...

Anonymkode: 3e1b9...6da

Blir ikke mislikt av alle sine nærmeste. Barnefar og venner av han gir masse kjærlighet 

Anonymkode: c5191...3af

[AnonymBruker]

Går du hjemme med de hele dagen?

Anonymkode: c486a...b84

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette høres absolutt ikke bra ut. Det er ikke fin feil, lkk en barnet kan bli skadelidene av å vokse opp med deg. Snakker du med mannen din om det? Jeg syns du burde jevne det på helsestasjonen også. Går du til psykolog? 

Anonymkode: ec214...a26

Jeg har ikke turt å nevne det for mannen min. Aner ikke hvordan jeg skal legge det frem. Jeg er redd for at hvis jeg gjør det så blir han bare sint og skylder på diagnosen min som han gjør med alt annet hvis jeg ikke er smørblid. Han blir veldig fort muggen selv hvis jeg viser andre følelser enn glede, så andre følelser pakker jeg bort når han er rundt.

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ikke for å være anklagende og det er jo strengt tatt for sent nå, men...: hvorfor i all verden få barn når man ikke har noe ønske om det selv?

Anonymkode: 7d2d6...b92

Jeg trodde det kom til å bli annerledes da de kom til verden, også sa jeg ja til å få nr 2 da mannen ville ha flere fordi jeg var redd han ville gå fra meg hvis jeg sa nei. 

Anonymkode: c5191...3af

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Går du hjemme med de hele dagen?

Anonymkode: c486a...b84

Ja. Vi kom fram ( eller kanskje mest min mann og moren hans) mente at det var ingen grunn til å ha dem noe annet sted så lenge jeg er hjemme. 

Anonymkode: c5191...3af

[Sillyline]

Kan du ha havnet i en langvarig depresjon, og trenger hjelp..? Her er det et eller annet som skurrer i alle fall, særlig når du kaller barnet for den/det.

Uansett omstendigheter som gjorde at du ble gravid og ble overtalt til å beholde, så hjelper det ingenting å angre på det nå. Du har ansvaret for barn, og kommer til å være forelder resten av livet.

Men føler du at du har endret deg følelsesmessig etter at du fikk barn? F.eks. med tanke på empati.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja. Vi kom fram ( eller kanskje mest min mann og moren hans) mente at det var ingen grunn til å ha dem noe annet sted så lenge jeg er hjemme. 

Anonymkode: c5191...3af

Skaff de plass på barnehage. Kanskje ting blir litt bedre. 

Anonymkode: 4bce8...561

[Gjest Chroma]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mannen ville ha flere barn, så jeg sa ja fordi jeg er redd for at han ville gå fra meg hvis jeg sa nei. 

Jeg får hjelp. Har vært i psykiatrien i lang tid.

Anonymkode: c5191...3af

Godt at du får hjelp. Men snakker du med behandleren din om akkurat dette?