AnonymBruker Skrevet 7. februar 2020 #1 Skrevet 7. februar 2020 For nesten tjue år siden møtte jeg en fantastisk mann, vi fikk et nært vennskap som etterhvert førte til et forhold. Så flyttet vi til hver vår kant av landet pga jobb og studier, og forholdet tok slutt men vi bevarte fortsatt vennskapet. Vi har hatt jevnlig kontakt siden den gang, i perioder mer og i andre perioder ingen kontakt. Vi giftet oss og fikk barn på hver vår kant, han skiltes for to år siden og jeg for et halvt år siden. I hans skilsmisse kontaktet han meg ofte, og jeg støttet han gjennom den. Etter min var han uunnværlig, og vennskapet blomstret som aldri før. I det siste har vi begynt å snakke om å prøve sammen igjen, vi snakker hver dag i telefonen og møtes så ofte vi kan. Ting føles riktig og jeg har det fantastisk sammen med han. Men han har alltid vært min «the one that got away» og jeg husker tilbake med kun fine minner om forholdet vårt. Jeg tenker derfor at etter nesten tjue år i hverandres liv så vet vi hva vi går til. Men han er min bestevenn og samtalepartner, og jeg ser ikke for meg et liv uten han. Jeg er derfor redd for å prøve igjen, for at hverdagen skal innhente oss og at han jeg alltid har tenkt har vært drømmemannen skal vise seg å ikke være det når forelskelsen stabiliserer seg - at vi ikke tåler hverdagen sammen. Nå er jeg rådvill og lurer derfor på om det lureste er å fortsette som venner, eller om jeg skal prøve på nytt med «drømmemannen»? Anonymkode: 3c400...518
Ani12 Skrevet 8. februar 2020 #2 Skrevet 8. februar 2020 (endret) Ser ut som dere fyller hvarandres behov ganske bra, det er vært å prøve om og bli sammen. Eller hva du ønsker få ut av forholdet deres 🙂 Endret 9. februar 2020 av Ani12
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå