Var dette kjærlighet?

[AnonymBruker]

Hei, jeg tenkte bare å dele en litt fin historie jeg har hatt med en gutt. Jeg husker da jeg gikk på barneskolen og møtte en gutt via nettet. Vi snakket sammen over et spill og jeg tenkte han bare var vennlig som alltid ville hjelpe meg med å komme videre i spillet. Vi ble bedre kjent, delte mer av våres personlige liv (interesser, meninger, fritidsaktiviteter osv..) og jeg begynte å få et crush på han. Det var ganske åpenbart, når jeg tenker tilbake på meldingene vi delte med hverandre, at han likte meg. 

Jeg tenkte at et distanseforhold med en person på nettet aldri ville fungere så jeg tok ikke steget videre til å faktisk flørte med han. Han var også 2 år eldre enn meg og jeg tenkte det ville være alt for mye, selv om jeg blir fortalt av absolutt alle jeg kjenner at jeg er veldig moden for alderen min. Over flere år holdt vi en vennlig tone, ganske vennlig. Jeg husker jeg lengtet etter å snakke med han. Vi hadde på en måte en helt unik connection jeg aldri hadde opplevd med noen før. Vi kunne ha pauser der vi ikke snakket sammen på uker, men da vi sendte de første meldingene til hverandre etter pausen var det som om vi hadde snakket sammen igjen dagen før. Det var som magi.

Han var tålmodig, snill, omsorgsfull, hjelpsom og virkelig en som snakket med meg for den jeg var. Vi fortalte alltid våres egne meninger rundt ting, og respekterte at vi var ulike. Jeg husker jeg kunne uttale meg og ha en kjempesterk mening om noe, og det jeg fikk som respons var at han aksepterte at jeg tenkte slik. Å diskutere med han var omtrent ikke å diskutere. Ingen mening ble overlappet med et sterkere argument, det vi begge gjorde var å prøve å tenke oss til hvorfor motparten mente sånn og sånn, «Oi, det visste jeg ikke. Hvorfor mener du slik? Hvordan tenker du?". Vi kunne stille hverandre spørsmål på en pålitelig måte uten å måtte bli irriterte. Det forbauset meg omtrent, fordi jeg er oppvokst som skilsmisse barn og krangling/"diskusjoner" daglig. Dette lærte meg en del om ulike syn på andre mennesker. Han var mitt beste eksempel på hvem jeg ville bli, og jeg gjorde virkelig alt jeg kunne for å bli så fantastisk som han var. Han er kanskje den personen som har formet og satt mest inntrykk i hvem jeg er i dag. 

Jeg husker sommeren da jeg skulle begynne på ungdomsskolen. Vi møttes faktisk. Det er fortsatt helt uvirkelig at jeg møtte en person som jeg hadde et så unikt forhold til. Jeg husker ikke helt hvor lang tid i forveien vi bestemte det, men jeg var så utrolig nervøs fordi jeg følte jeg ikke var forberedt nok. Haha. Det ble veldig kleint mellom oss da vi møttes siden vi begge sikkert bare var fylt av nervøsitet men det ble fortsatt en helt super opplevelse for meg.

Jeg bare lurer på om det muligens var en langvarig forelskelse der med han? Eller var vi bare veldig gode bestevenner? 

Det er sikkert rart at jeg spør, men jeg var bare ikke vant med å bli behandlet så bra av vennene mine. Jeg var mye plaget (baksnakking, blitt kalt stygg og feit, latterliggjort, slått et par ganger osv..), hadde en veldig dårlig psykisk helse og var suicidal. Kanskje jeg bare ble tiltrukket av vennligheten og oppmerksomheten han ga meg?

Jeg kommer hvertfall aldri til å glemme han.

 

Gjerne legg igjen din egen historie om du har noe lignende! Det er så spennende å høre om mennesker som får en helt spesiell tilknytning til hverandre, når alt av interesser og sammenligninger sier det helt motsatte!

Anonymkode: a34e9...7d7

[AnonymBruker]

Har hatt like nettvennskap ❤

Anonymkode: 07791...1ac