Dere som er voksne og som ikke har eller kommer å få barn

[AnonymBruker]

Enten det er fordi du ikke ønsker barn, ikke kan få, ikke har møtt den rette osv. 

Hvordan vil du si livet ditt er? Hva beriker livet ditt? Føler du at du mangler noe i livet? 

Grunnen til at jeg spør er at jeg er 35 år, og vi lykkes ikke med å få barn. Er henvist kunstig befruktning. Men tanken er der absolutt at jeg kanskje aldri kommer til å få barn. 

Derfor vil jeg gjerne høre fra dere som ikke kommer til å få barn, om hvordan livet deres er? 

Anonymkode: 6d937...d25

[AnonymBruker]

Hei. 

Folk føler en trang til å få barn, og legger veldig stort press på andre føler jeg i blandt. Slik burde det ikke være. 

Jeg kan ikke få barn, men det betyr ikke at jeg ikke har hatt lyst. Har vurdert å adoptere, men innså tilslutt at det er mulig å ikke få barn, og leve videre. Mange som er i samme båt. Er det kjipt å ikke ha mulighet?.. Ja. 

Er det en skam å ikke få barn?... Ehm nei. 

Jeg vil si at du må gi deg selv tid til å blomster hobbyer, bruke dine fordeler som barnløs til det du kan. Reise, ute med venner, få en hobby, få hund etc... 

Hvis du virkelig vil ha ett barn, så er det mulig å adoptere. Mange flotte barn der ute som fortjener ett fint hjem, og de vil nok sette utrolig stor pris på det, og de vil mest sannsynlig kalle deg mamma/pappa tilslutt da de vil føle det er det eneste som passer med følelsene sine for deg/dere. 

Anonymkode: 82a77...e7e

[AnonymBruker]

Jeg har vært i din situasjon...og jeg tror ikke du kan bearbeide ufrivillig barnløshet før du faktisk vet det ikke blir barn. 

Det er ikke sikkert at du forblir barnløs, derfor tror jeg ikke du klarer å bearbeide sorgen. Jeg tror heller ikke du skal det. 

Prøv å få barn. HVIS det ikke går, så må du finne andre ting i livet. 

Du befinner deg i en limbo for tiden..tung tid. 

Anonymkode: 1032d...184

[AnonymBruker]

Jeg ønsker ikke barn og har det veldig fint med det. Tror jeg hadde angret og mistet for mye av meg selv om jeg hadde barn

Anonymkode: e0aa9...d32

[AnonymBruker]

I samme situasjon 31 år her. Og lurer og funderer på det samme. 

Anonymkode: c82d5...369

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ønsker ikke barn og har det veldig fint med det. Tror jeg hadde angret og mistet for mye av meg selv om jeg hadde barn

Anonymkode: e0aa9...d32

Sånn har jeg det også. Er 40 og føler meg fri. Økonomisk, tid, karriere, alt sammen. Jeg kan gjøre hva jeg vil, når jeg vil.

Anonymkode: decfd...b87

[AnonymBruker]

Er 42, frivillig barnløs, romslig økonomi og samboer. Vi reiser mye og har mye tid til egne hobbier, trening og matlaging. Vi driver begge med idrett og driver med litt frivillig arbeid. Har det veldig bra uten stress, plikter og tidsklemme

Anonymkode: 1f7e8...fa5

[AnonymBruker]

Er over førti, gjør akkurat det jeg vil når jeg vil.  Frihet ❤️😊

Anonymkode: 67d6d...3e9

[AnonymBruker]

Takk for svar alle😊 Jeg vet jo på en måte at det går helt fint å leve et liv uten barn. Men ser også for meg som noen av dere har nevnt indirekte, at livet må inneholde noe mer enn sove, jobbe, og dra hjem fra jobb til man blir pensjonist. Ikke minst tenker jeg det er sunt i et forhold også, for det blir jo en tosomhet i hjemmet. 

Anonymkode: 6d937...d25

[AnonymBruker]

Livet inneholder akkurat det du legger i det, og det å få barn for å unngå ensomhet eller tosomhet må være den aller dårligste grunnen til å få barn. Potensialet for å bli skuffet er jo voldsomt. 

Anonymkode: 67d6d...3e9

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Livet inneholder akkurat det du legger i det, og det å få barn for å unngå ensomhet eller tosomhet må være den aller dårligste grunnen til å få barn. Potensialet for å bli skuffet er jo voldsomt. 

Anonymkode: 67d6d...3e9

Nå var det vel ikke det som var ment i innlegget mitt over. At det er grunnen til at vi prøver å få barn. 

Anonymkode: 6d937...d25

[AnonymBruker]

Jeg opplever det som en lettelse at jeg ikke har barn. Det er mange som ikke har barn som har et godt liv, men det kommer kanskje ikke så godt frem når idealet er kjernefamilien.

Anonymkode: 2e772...b08

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Takk for svar alle😊 Jeg vet jo på en måte at det går helt fint å leve et liv uten barn. Men ser også for meg som noen av dere har nevnt indirekte, at livet må inneholde noe mer enn sove, jobbe, og dra hjem fra jobb til man blir pensjonist. Ikke minst tenker jeg det er sunt i et forhold også, for det blir jo en tosomhet i hjemmet. 

Anonymkode: 6d937...d25

Mange har jo tidkrevende hobbyer.

Hvis man bare sitter hjemme etter jobb, da er jo livet tomt uansett om du har barn eller ikke.

Tror aldri jeg noen gang har kommet hjem og bare satt meg ned 😛

Da måtte jeg ha vært dausjuk. (Og selv da har man jo plikter)

Anonymkode: 313fb...c65

[AnonymBruker]

Jeg er frivillig barnløs.

Jeg kan nok få barn, men ønsker ikke. Dette av mange årsaker, en av dem er at jeg både har en alvorlig hjerteformede som kan være arvelig, og en psykisk sykdom som det er stor mulighet er arvelig. Jeg vil ikke at potensielle barn skal få mine lidelser.

Jeg har det dog bra! Har studerte mye, studerer fremdeles på deltid, jobber. Har reist masse og i flere år bodd i forskjellige land. Jobbet mye som frivillig. Jeg føler ikke at jeg savner det å ha barn. 

Anonymkode: 091b0...7f4

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar alle😊 Jeg vet jo på en måte at det går helt fint å leve et liv uten barn. Men ser også for meg som noen av dere har nevnt indirekte, at livet må inneholde noe mer enn sove, jobbe, og dra hjem fra jobb til man blir pensjonist. Ikke minst tenker jeg det er sunt i et forhold også, for det blir jo en tosomhet i hjemmet. 

Anonymkode: 6d937...d25

Hvis man snakker om kvaliteten på forhold, så er vel barn en belastning snarere enn en styrking av et forhold. For all del; man deler noe felles. Men skilsmisser peaker i småbarnsfasen og dette er relatert til at barnet krever all oppmerksomhet som ellers gis hverandre, samt er et stort hinder for intimitet. For ikke å snakke om at det blir den viktigste økonomiske prioritering.

Dette hørtes veldig negativt ut! Barn er også fantastisk. Det jeg ville påpeke er at barn er noe man får dersom man virkelig er klar for å fokusere på noe utover seg selv og produsere et avkom som man vil ha resten av livet. Tanken om at det styrker et forhold er ganske kraftig tilbakevist. Det tærer ofte på et forhold. 

Anonymkode: 1f295...768

[AnonymBruker]

Jeg har en hobby jeg utvikler meg i. Jeg er også særboer, og ikke samboer, og vi reiser en del, er ute og spiser,  og koser oss samneb. Men jeg har samtidig et sterkt behov for alenetid, og tanken på full familie tenker jeg ikke passer inn i det behovet, rett og slett. 

Men jeg savner ikke dette som skal "berike livet", som mange sier, selv om jeg ser at mange passer i den rollen også

Anonymkode: 495b2...e66

[AnonymBruker]

Jeg er ufrivillig barnløs og kjenner på et veldig sterkt savnt nesten daglig. Har ønsket meg barn hele livet, men ikke truffet en oppegående mann som ønsker barn med meg og nå er det for sent. Jeg er enebarn, foreldrene mine er døde og jeg har ingen familie. Savnet etter en familie er veldig stort, venner kan liksom ikke veie helt opp for familie. Savner noen å dele tradisjoner med, noen å sende ut julekort sammen med og mange andre ting. Føler at livet mitt er veldig meningsløst. Har en meningsløs jobb. Har liten påvirkning på venners liv. Så når jeg dør vil det nesten ikke merkes i verden. 

Anonymkode: ed2a0...5a7

[AnonymBruker]

Jeg er 35, har samboer og vi er frivillig barnløse. Jeg har aldri sett for meg et liv med barn når jeg har fantasert om fremtiden. Det har bare ikke vært en del av min drøm. 

Jeg opplever vårt liv som enormt rikt. Vi har begge ganske krevende jobber, som tidvis innebærer mye reising og lange dager. Jobbene gir oss spennende utfordringer og mulighet til å utvikles. Og vi elsker jobbene våre slik de er, men den hverdagen jobbene innebærer, ville ikke latt seg gjøre med barn. Vi har også tidligere dyrket hobbyer som har vært enormt tidkrevende. Nå nyter vi friheten til å bestemme helt selv hva vi skal gjøre hver dag. Jeg kan trene mange ganger i uka. Vi spiser sene middager de dagene det passer best sånn. Økonomien er solid og vi har stort sett råd til alt vi ønsker oss, deriblant minst 5-6 ferieturer i året. Vi kan bo et sted som ikke er spesielt barnevennlig, men som passer vår livsstil perfekt. Og vi kan være supertante/onkel til herlige nevøer/nieser som vi kan «gi fra oss» igjen når vi er akkurat passe slitne av besøk. 😅

Som en annen her sa det så fint: jeg opplever det som en absolutt befrielse å ikke ha barn.

Anonymkode: e5865...5e0

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Enten det er fordi du ikke ønsker barn, ikke kan få, ikke har møtt den rette osv. 

Hvordan vil du si livet ditt er? Hva beriker livet ditt? Føler du at du mangler noe i livet? 

Grunnen til at jeg spør er at jeg er 35 år, og vi lykkes ikke med å få barn. Er henvist kunstig befruktning. Men tanken er der absolutt at jeg kanskje aldri kommer til å få barn. 

Derfor vil jeg gjerne høre fra dere som ikke kommer til å få barn, om hvordan livet deres er? 

Anonymkode: 6d937...d25

28 år og enda singel. Er ikke klar for å få en baby alene, så da er jeg foreløpig barnløs. Men jeg nyter tilværelsen en del, selv om jeg også er klar for familielivet sammen med en mann😅

Anonymkode: f06f1...713

[AnonymBruker]

Problemet er vel det at ufrivillige barnløse føler de mangler noe mens frivillige barnefrie føler seg frie og mangler ikke noe som kan sammenlignes. Jeg er i siste kategori og har det veldig greit☺ Kunne bare ønske jeg hadde flere i vennekretsen som tenkte som meg..

Anonymkode: dcaba...595