Alltid være den som blir valgt sist, både som barn og voksen

[AnonymBruker]

Som liten gikk jeg mye for meg selv på skolen. Fikk jeg plutselig en venn var det fordi noen hadde blitt uvenner og fryst ut av en gjeng, og da var det bedre å være med meg enn å stå helt alene. Så fort de ble venner igjen var også jeg glemt. 

Ble alltid valgt sist i kroppsøving, svømming og lek. Sjelden jeg ble bedt i bursdager. På skoleturer ble det ofte sånn at jeg måtte dele telt og rom med lærere, fordi jeg alltid var den uheldige som ikke fikk plass når alle andre hadde tinget på hvem de ville dele soveplass med. 

Dette har forfulgt meg inn i voksenlivet også. Jeg er alltid blid, hjelpsom og prøver å henge meg på de andre uten at det blir plagsomt på noen måte. Men jeg ser at kollegaer foretrekker andre fremfor meg. Det blir ekstra tydelig på seminar og julebord. Ser også at folk som er nye på jobb fort kan knytte tettere bånd til kollegaene mine enn hva jeg klarer. 

Ellers i livet har jeg aldri blitt bedt i bryllup. Jeg har venner, men ingen som anser meg som så nær venn at jeg blir husket ved bryllup, babyshowere, dåp eller lag. Heldigvis var mannen min ikke vond å be når jeg foreslo å gifte oss i det stille. Jeg har en liten familie og hadde fått store problemer med å finne ut hvem andre jeg kunne bedt annet enn min mor og lillebror. Hadde ikke noe lyst til å invitere de jeg anser som "nærmeste" venninder, fordi jeg tenkte at det hadde skapt dårlig samvittighet eller klein stemning fra deres side i og med at de ikke ba meg i deres bryllup. 

Hvis noen har måttet takke nei når jeg har tatt initiativ har jeg i mange år tenkt at det nok ikke er lett å finne tid når man har barn og et travelt liv. Men etter at Facebook kom har jeg vel innsett (utifra bilder) at folk finner tid hvis man virkelig vil. De med 3-4 barn finner på mer gøy og spennende med venner enn hva jeg som barnløs greier. 

Jeg er selvfølgelig glad for det jeg har i livet mitt. At jeg bor i et hus jeg elsker og at jeg har en mann jeg elsker. Dyrene våre... ❤️ alt sånt. Men det er klart det er sårt å føle på det at når det er noe stort som skjer i livet til mine venner så er jeg ekskludert. 

Jeg har lyst til å spørre, uten å si så mye mer om meg som person.... Alle har vel en sånn "som meg" i familien eller vennekrets. Hva er typisk for disse menneskene, og hvorfor tror dere at vi faller utenfor? 

Hadde jeg visst hva som kan være årsaken så hadde jeg prøvd å forandre på det, men føler selv jeg er et godt menneske.. Vondt er det uansett.. 

Anonymkode: 52136...5d5

[AnonymBruker]

Har du snudd på det, ts?

Hvor mange av desse som ikke har invitert deg har du invitert? På bursdag, innflytningsfest, ferier, tur på byen, bryllup, gåtur og moro? 

Ikke gjør deg opp en mening: tell over sånn helt på ordentlig. Jeg vil tippe på at det ikke er mange flere invitasjoner ut enn det er inn.

For det er nemlig ikke sånn at folk i livet ditt har oversikt nok til å vite at "ingen andre" inviterer og inkluderer deg. Det er heller selvsagt ikke slik at de vet at du ikke inviterer noen. De tror, helt naturlig, at du bare ikke inviterer dem.

Så start på hjemmebane. Ønsker du å gjøre ting med folk? Inviter dem med på dine ting. 

Og ikke tenk på det at du får lov å sette agenda, bestemme tidspunkt og legge planer (altså er den inviterende part) som en "ulempe". Det er jo en super-fordel. Da er du garantert å like opplegget.

Anonymkode: f3ff0...7b6

[AnonymBruker]

Jeg har det litt sånn. Jeg har kun to venner, alle andre jeg kjenner er perifere. Har mann og barn da. 

Jeg blir aldri tagget i noe på fb, og blir ofte ikke invitert på ting. 

Jeg er en ganske introvert person, og blir sliten av folk. Jeg savner likevel å bli invitert på ting. Merker at jeg også sliter med å holde liv i nye vennskap fordi det faktisk er utmattende å alltid spørre først om ting. 

Jeg merker at de fleste her vi bor kjenner hverandre bedre og frs før og jeg klarer ikke komme inn i gjengen noengang. 

Tror folk stort sett liker meg, men jeg er nok ikke for alle. Sånne overfladiske vennskap med vinkvelder, small'talke og mye folk fungerer dårlig for meg. Jeg føler at jeg ikke har noe å bidra med i settinger med mange og ender opp som stille. 

Anonymkode: f87f3...89f

[AnonymBruker]

Som jeg skrev i hovedinnlegget så har jeg tatt initiativ til en del.. Kom kanskje ikke så godt frem. Men middager, hytteturer, kafebesøk og slike ting. Sjelden det blir noe av. Folk har allerede lagt planer, de har ikke tid, må jobbe, eller er sliten

Anonymkode: 52136...5d5

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som jeg skrev i hovedinnlegget så har jeg tatt initiativ til en del.. Kom kanskje ikke så godt frem. Men middager, hytteturer, kafebesøk og slike ting. Sjelden det blir noe av. Folk har allerede lagt planer, de har ikke tid, må jobbe, eller er sliten

Anonymkode: 52136...5d5

Meg som har det som deg:

Jeg kan også foreslå ting og få de svarene, men så ser man på snap at de slm ikke orka er med noen andre, så greit nok. Syns bare det er leit. 

Anonymkode: f87f3...89f

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker said:

Omtrent som jeg skulle skrevet dette selv! Nesten litt skummelt hvor mye av dette som stemmer med meg også. 

Hvia jeg forsøkte å for eksempel foreslå en film på kino, en konsert, eller cafe-besøk. så sier alle jeg kjenner at de viss nok ikke "har tid" til noe av det jeg foreslår. Så hvis jeg for eksempel lurer på om noen har lyst til å se en bestemt film på kino, så sier alle at de er "opptatte" med noe helt annet. Men senere viser det seg at flere hadde gått på kino likevel. Til nøyaktig samme film som jeg tidligere hadde foreslått, til og med på den dagen jeg allerede hadde foreslått....                            

Eller dersom jeg spør om noen har lyst til å stikke på cafe, så sier alle sammen at de allerede har andre planer. Men senere ser jeg på Facebook (eller andre sosiale medier) at folk har vært på cafe sammen, men uten å invitere meg. Det blir jo selvfølgelig veldig åpenbart at folk jeg kjenner har veldig lyst til å drive med ting jeg har foreslått. De har bare ikke lyst til å finne på noe sammen med meg...                                                                                                                    

Anonymkode: 193d5...417

Synd vi er flere 💔

Det blir veldig mye "kanskje", når jeg spør. Når begivenheten nærmer seg har de lagt andre planer/glemt det/orker ikke. Blir jo lei meg. Har gjort det til en vane nå å la ballen ligge på deres side etter å ha spurt. Da glemmes hele greia og det blir ikke nevnt igjen. 

Kan også nevne at jeg har strammet inn på tjenester også, for jeg oppdaget at jeg får jo ikke så mye igjen for det når det er jeg som trenger hjelp. Ender som regel opp med at familie eller venner av min mann må stille opp.. 

Har prøvd å se på meg selv utenfra for å finne ut hvorfor livet har blitt sånn for meg. Men jeg vet virkelig ikke. Det er tydeligvis ett eller annet ved meg som gjør meg til en person det er ubehagelig å være rundt.. 😔

Anonymkode: 52136...5d5

[AnonymBruker]

Det er fordi voksne ikke gidder å være med venner. Var en tråd her i går (?) hvor en dame klagde over hvor fælt det var å ha for mange venner, og folk var enig med henne og sa hun burde slutte å henge med en del av dem. Tenker kanskje at da blir de minst spennende valgt bort først, og. Om man er stille og introvert så blir man fort oversett og valgt bort først. Så det kan rett og slett være det. Er ikke normalt for voksne folk å ville henge med venner over samboer og barn, tror jeg var konklusjonen der. 

Anonymkode: 853b1...52f

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er tydeligvis ett eller annet ved meg som gjør meg til en person det er ubehagelig å være rundt.

Sånn må du ikke tenke ❤️  Mange har mer enn nok med seg selv, er sikker på at du er et behagelig menneske. Husk at bilder på facebook kan være så langt fra virkeligheten som det går an å komme. 

Jeg er i nøyaktig samme situasjon som deg, bortsett fra at jeg har valgt det selv. Jeg er introvert og liker meg alene, eller bare med kjernen min rundt meg, helst vil jeg bare være hjemme. På jobben tar jeg på meg en maske, er leder og har flere ansatte under meg, men når jeg kommer hjem, da vil jeg har fred og ro. Har ikke tall på hvor mange invitasjoner jeg har avlyst, har nok såret noen også, siden jeg ikke alltid har vært ærlig om hvorfor. Gudene vet hvor mange ganger jeg har brukt migrene som unnskyldning for å ikke komme. 

Men jeg vet alt om å være utenfor og ikke ha venner, har opplevd mobbing og utestengelse i tenåra og dette preget meg i lang tid. Så helt uten forståelse er jeg ikke. 

Når jeg leser om "sånne som deg", skulle jeg sååå ønske at jeg ikke var introvert, for da hadde jeg blitt vennen din. 

Vet ikke helt om jeg har noen gode råd, men det siste du skal tenke på, er at feilen ikke ligger hos deg. Du er bra nok! Kanskje de du prøver å finne på ting sammen med, er som meg? Og ikke tør å forklare hvorfor. 

Men ikke snakk ned deg selv, det gjør ikke noe godt  

Anonymkode: df3be...8bd

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Sånn må du ikke tenke ❤️  Mange har mer enn nok med seg selv, er sikker på at du er et behagelig menneske. Husk at bilder på facebook kan være så langt fra virkeligheten som det går an å komme. 

Jeg er i nøyaktig samme situasjon som deg, bortsett fra at jeg har valgt det selv. Jeg er introvert og liker meg alene, eller bare med kjernen min rundt meg, helst vil jeg bare være hjemme. På jobben tar jeg på meg en maske, er leder og har flere ansatte under meg, men når jeg kommer hjem, da vil jeg har fred og ro. Har ikke tall på hvor mange invitasjoner jeg har avlyst, har nok såret noen også, siden jeg ikke alltid har vært ærlig om hvorfor. Gudene vet hvor mange ganger jeg har brukt migrene som unnskyldning for å ikke komme. 

Men jeg vet alt om å være utenfor og ikke ha venner, har opplevd mobbing og utestengelse i tenåra og dette preget meg i lang tid. Så helt uten forståelse er jeg ikke. 

Når jeg leser om "sånne som deg", skulle jeg sååå ønske at jeg ikke var introvert, for da hadde jeg blitt vennen din. 

Vet ikke helt om jeg har noen gode råd, men det siste du skal tenke på, er at feilen ikke ligger hos deg. Du er bra nok! Kanskje de du prøver å finne på ting sammen med, er som meg? Og ikke tør å forklare hvorfor. 

Men ikke snakk ned deg selv, det gjør ikke noe godt  

Anonymkode: df3be...8bd

Takk for gode ord. Men de færreste av de jeg snakker om er introverte. De er sprudlende, alltid mange planer og aktive med mange hobbyer. Men jeg forstår hva du mener. 

Vil tilføye at jeg absolutt ikke er noe masekjærring selv om det kanskje kan virke slik. Sjelden jeg spør, nå enda mindre enn før. Jeg kan ta et eksempel fra nå rett før jul:

Jeg møtte på venninden min på vei ut fra treningssenteret og vi skravlet litt. Hun lurte på hva for slags planer jeg hadde for helgen og jeg fortalte at jeg ikke hadde noe spesielt fore. Hun foreslo da å dra ut å ta et glass vin, noe jeg gjerne ville. Ringte henne på ettermiddagen den dagen vi skulle ut for å høre om tidspunkt og slikt. Da hadde hun takket ja til rakfiskmiddag noen timer tidligere og beklaget seg. Men dette er typisk mitt liv og jeg ble ikke overrasket akkurat. 

Anonymkode: 52136...5d5

[AnonymBruker]

TS igjen, trykket visst publiser før jeg var ferdig med å skrive. 

Poenget mitt med det siste jeg skrev i innlegget over er at jeg er vant til at avtaler med meg blot brutt. Jeg er så godt vant til det at jeg ikke blir overrasket, og har således et ganske trist syn på meg selv. Når man har en avtale, og den andre part har så lite respekt for meg som menneske at det ikke er vanskelig for de å bryte avtalen til fordel for andre.. 

Anonymkode: 52136...5d5

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

TS igjen, trykket visst publiser før jeg var ferdig med å skrive. 

Poenget mitt med det siste jeg skrev i innlegget over er at jeg er vant til at avtaler med meg blot brutt. Jeg er så godt vant til det at jeg ikke blir overrasket, og har således et ganske trist syn på meg selv. Når man har en avtale, og den andre part har så lite respekt for meg som menneske at det ikke er vanskelig for de å bryte avtalen til fordel for andre.. 

Anonymkode: 52136...5d5

Synes faktisk ut fra jeg observerer at avtaler nå til dags er til for å bli brutt. Det skjer hele tide, og for mange. 

Anonymkode: 05f9c...751

[AnonymBruker]

Jeg har det litt på samme måte. Er heldig å ha godt forhold til søstre, men jeg bor i samme by som svigers. Min beste venninne her, min svigerinne, har andre nærere venner enn meg. For ett par uker siden spurte jeg om hun ble med ut å spise. Hun svarte at hun ikke hadde barnevakt. Mens jeg var ute og spiste snappet hennes barnløse, single søstre at de var på besøk hos henne... de kunne vært barnevakt, men hun ville vel heller være med de enn meg da. Jeg er alltid sistevalget. Er jeg bedt et sted tar folk bilder før jeg kommer eller etter jeg drar, eller de ber meg ta bilde av dem.. 
 

Jeg har prøvd å utvide horisonten min, tatt kontakt med nye, og jommen har det dukket opp 3 venner som faktisk inkluderer meg og er glad for at de ble kjent med meg. For første gang fikk jeg skikkelig koselige meldinger på bursdagen min av disse 3. De «vennene» jeg har vært med i alle år har vært min svigerinnes venner. De husker ikke på meg på bursdagen min, gir meg en kald skulder og kommer ikke til å savne meg om jeg slutter å komme på ting. Sårt, men glad jeg fant nye venner. Ikke gi opp, TS❤️

Anonymkode: 12731...573

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

. Ringte henne på ettermiddagen den dagen vi skulle ut for å høre om tidspunkt og slikt.

Det kan virke som om det for henne var en løs avtale, og når du da ikke tar kontakt før selve ettermiddagen den dagen så er det ikke overraskende at hun hadde andre planer. Hadde det vært meg hadde jeg forventet at du tok kontakt og avtalte noe "spikret" noen dager før selve dagen.

Anonymkode: eaeb9...d00

[Hengebuksvinet]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk for gode ord. Men de færreste av de jeg snakker om er introverte. De er sprudlende, alltid mange planer og aktive med mange hobbyer. Men jeg forstår hva du mener. 

Vil tilføye at jeg absolutt ikke er noe masekjærring selv om det kanskje kan virke slik. Sjelden jeg spør, nå enda mindre enn før. Jeg kan ta et eksempel fra nå rett før jul:

Jeg møtte på venninden min på vei ut fra treningssenteret og vi skravlet litt. Hun lurte på hva for slags planer jeg hadde for helgen og jeg fortalte at jeg ikke hadde noe spesielt fore. Hun foreslo da å dra ut å ta et glass vin, noe jeg gjerne ville. Ringte henne på ettermiddagen den dagen vi skulle ut for å høre om tidspunkt og slikt. Da hadde hun takket ja til rakfiskmiddag noen timer tidligere og beklaget seg. Men dette er typisk mitt liv og jeg ble ikke overrasket akkurat. 

Anonymkode: 52136...5d5

Dette skjer med alle. Problemet er tolkningen din. 

Jeg hadde tenkt: Ok, sånt skjer. Og vært glad for at hun i utgangspunktet ville ta et glass vin med meg. En av de herligste damene jeg kjenner, gjør sånt hele tiden. Irriterende når det er planer barna er involvert i. Men... Veldig gøy de gangene det blir noe av.

[AnonymBruker]

Det er mange av dere som ikke skjønner hva jeg mener her tror jeg.. Være glad for at jeg i det hele tatt blir spurt, selvfølgelig er jeg det. Men ni av ti ganger blir det jo ikke noe av, og det finner jeg ut av i planleggings fasen når de plutselig "glemmer" å svare eller har fått andre og bedre planer. Klart man tenker en del over det når det skjer så ofte og det henger igjen bra barndomsalder! 

Anonymkode: 52136...5d5

[AnonymBruker]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er mange av dere som ikke skjønner hva jeg mener her tror jeg.. Være glad for at jeg i det hele tatt blir spurt, selvfølgelig er jeg det. Men ni av ti ganger blir det jo ikke noe av, og det finner jeg ut av i planleggings fasen når de plutselig "glemmer" å svare eller har fått andre og bedre planer. Klart man tenker en del over det når det skjer så ofte og det henger igjen bra barndomsalder! 

Anonymkode: 52136...5d5

Jeg tror det er fordi de menneskene som brytee avtaler med oss osv er ekstroverte og vi ikke. Vet jo ikke om du er introvert da. 

Jeg var alltid reservevenn på barneskolen, og når folk snakker om hvor slitsom fadderuka var på uni? Merka ikke det jeg. Jeg har ingen bekjente eller venner fra uni. Sikkert fordi jeg ikke er så out going og interessert i å prate svada. Forsøker men det er liksom ikke så enkelt. Er nok mer en en-til-enperson jeg. 

Som sagt. Tror ikke verken du eller jeg er ubehagelige å være rundt, men at vi bsre er annerledes. Jeg fungerer feks kjempegodt på arbeidsplassen min, men jeg er ikke så interessert i å ha kolleger som venner på fritiden, opplever at det kan bli problematisk og at det vi har til felles er jobben. 

 

Anonymkode: f87f3...89f

[AnonymBruker]

Stor klem til deg, og alle de andre som har svart at de har det som deg Det er helt forferdelig å ha det slik. Og det kan jo være forskjellige grunner for alle oss som har det slik til at vi blir valgt sist.. Jeg har ikke en eneste nær venninne som velger meg når hun skal finne på noe. Vi har flere vennepar vi kan finne på noe sammen med, jeg har kollegaer jeg er sammen med på jobben og andre venninner. Felles for alle disse, både damene i venneparene, kollegaer og andre venninner, er at alle har nærmere venninner som de velger å finne på noe med. Jeg har ikke blitt bedt med på kafé, gåtur, bedt med på hyttetur e.l. i hele mitt liv. Hver gang jeg har vært med på noe slikt, så er det fordi jeg selv har invitert til det. Og jeg gir meg ikke, jeg inviterer, tar initiativ til og ordner både det ene og det andre. Men stort sett så passer det ikke for folk... Har også opplevd å ta initiativ til, og organisert, hytteturer hvor jeg har fått med meg en 5-6 venninner hvor ikke alle kjente hverandre fra før, og som de nå har blitt en gjeng som finner på ting - uten meg.... Jeg er sjeleglad for at jeg har en herlig mann og flotte barn, og at vi har noen gode vennepar vi kan finne på litt med. Men egne venninner, og det å finne på noe med bare meg, det har jeg ikke i livet mitt.

Anonymkode: 75b53...f11

[AnonymBruker]

Dere er heldige som har funnet dere en mann da. Og har barn. Men det med venner er ikke lett nei.

Anonymkode: 6269d...c0e

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn, og har hatt det likt i oppveksten. Jeg vet jeg er snill, og jeg tror nok ikke det er ubehagelig å være sammen med meg, men kanskje litt kjedelig? Jeg er ikke så veldig spennende. Er ikke sånn typisk sprudlende eller flink til å finne interessante samtaleemner.

Også tror jeg at jeg kan være litt for snill. Det oppleves kanskje også litt kjedelig. Jeg stiller alltid opp for andre og er blitt den man går til om man trenger hjelp med noe, ikke den man spør om man vil ha med noen på noe gøy.

Også hjelper det vel ikke på at sånne som oss alltid er tilgjengelige. Det koster ikke noe å bryte en avtale med oss, for den kan alltids tas igjen senere. Mens den invitasjonen de ditchet oss for kanskje ikke kommer igjen.

Anonymkode: 5c848...a2a

[bib_84]

På 5.2.2020 den 17.56, AnonymBruker skrev:

Det kan virke som om det for henne var en løs avtale, og når du da ikke tar kontakt før selve ettermiddagen den dagen så er det ikke overraskende at hun hadde andre planer. Hadde det vært meg hadde jeg forventet at du tok kontakt og avtalte noe "spikret" noen dager før selve dagen.

Anonymkode: eaeb9...d00

Eh... Det var jo venninna som tok initiativ til å møtes og foreslo dag. Hvorfor forventes det da at TS skal spikre avtalen noen dager i forveien?? Det er vel da strengt talt venninna sitt ansvar.