Ang adopsjon

[AnonymBruker]

Kom over en setning i et kommentarfelt på Facebook nå nettopp som jeg reagerte på. "Jeg vil ikke anbefale adopsjon, med tanke på det biologiske prinsipp. Et barn vil alltid lete etter røttene sine. Ikke gi barnet en evig hjerteskjærende lang tur i mørket." 

Jeg er selv adoptert og har aldri hatt et behov for å lete etter røttene mine, og har så absolutt ikke hatt en hjerteskjærende lang tur i mørket. Synes adopsjon er en fin løsning hvis man ikke kan eller ikke vil beholde barnet. Syns dette var en ufattelig teit setning og veldig generalisering 

Anonymkode: b9c88...12a

[AnonymBruker]

Enig i at det var teit sagt. Men! Adopsjon er litt problematisk. Ikke pga «det biologiske prinsipp», men fordi alle som er adoptert har en trist opprinnelseshistorie. Enten foreldrene dine døde, ikke ville ha deg, ikke hadde råd, eller du ble kidnappet som barn, så er det trist. Alle adopterte vet dette, og da er det klart at det er naturlig å fundere over livet sitt. Det er dette som skaper en sterk ubalanse i mange adoptertes liv, vissheten om at deres liv startet med store svik og hemmeligheter.

Nå er det en gang slik at flere og flere begynner å innse at adopsjon ikke er så moralsk overlegent som man først trodde. Det kommer stadig ny informasjon om barn adoptert fra Colombia som ble kidnappet som barn, imot den biologiske familiens ønsker. Det finnes mennesker i opprinnelseslandene som TJENER på å bortføre og selge barn for vesten. Det er passe sykt! 

Når det er sagt så synes jeg ikke mennesker som adopterer et barn (eller flere) er slemme, men det er etiske betenkeligheter med denne praksisen også, og det bør man være klar over. Mest av alt skal man annerkjenne at mange adopterte vil ha et problematisk forhold til sine første leveår, naturlig nok. At det skulle stamme fra et biologisk behov er derimot helt tullball.

Anonymkode: f1149...2be

[AnonymBruker]

Du er ikke alene om å tenke sånn, de jeg kjenner som er adopterte tenker det samme som deg TS...!

 

Anonymkode: b20e5...213

[AnonymBruker]

Jeg er adoptivmor og har en sønn som aldri har hatt store problemer eller grublet i særlig grad over fortiden. Han er en sterk og selvstendig type, men liker godt å bli klemt og bli fortalt hvor glad vi er i ham. Veldig fokusert på familien/slekten sin her i Norge. Vi snakker ofte om Colombia, og han er stolt over å være både colombianer og nordmann, men han har til nå ikke vært interessert i å dra ned dit. Han har et godt liv her i Norge, og kjenner ikke noe spesielt savn.

Det var veldig ryddige forhold da vi adopterte ham (fra Colombia), og jeg synes det er synd at noen prøver å skape et inntrykk av at alt er så trist og leit, mange blir kidnappet osv. Dette er et fåtall, og historier som blir vist på TV fordi de er så spesielle.

Vi reagerte også på reportasjen som ble vist på NRK om han fra Bergensområdet som var blitt kidnappet og som møtte igjen broren og resten av familien sin i Colombia. I reportasjen ble det gitt inntrykk av at han på en måte var "heldig" som var kidnappet, han var ikke blitt gitt bort fordi foreldrene ikke ville ha ham. Sånne kommentarer er forkastelige. Det er varierende grunner til at barn blir adoptert bort, det handler svært ofte om mennesker som er i en så vanskelig livssituasjon at de ikke har mulighet til å forsørge barnet, de gir ikke fra seg et barn med lett hjerte. Vi har godt utviklede velferdsordninger her i Norge, men slik er det dessverre ikke i andre land. Der må man ofte klare seg selv. Det er derfor tankeløst å komme med en del av de utsagn som man ser over her, om svik og hemmeligheter. Både jeg og sønnen vår kjenner mange adopterte og deres familier, og selv om de kan ha en historie fra tidlig barndom som ikke er like billedskjønn som enkelte andres, så er dette mennesker som har blitt gitt en mulighet til å komme til familier som elsker dem, og som gir dem alle sjanser til et godt liv.

Anonymkode: 7877c...d4a