Foreldre som legger for mye i babyens handlinger

[AnonymBruker]

Jeg er medlem av noen «mamma-grupper» på Facebook, og jeg ser til stadighet som omhandler mødre som har vanskelige følelser knyttet til avvisning fra barnet.

Et eksempel var en mor som fortalte at hun ble utrolig lei seg da barnet søkte trøst hos far da han hadde startet sin permisjon ved 9 mnd. Hun måtte «kjempe for å holde tilbake tårene», og var synlig opprørt foran barnet, og søkte råd for å takle disse følelsene. Samme problemstilling i endret orddrakt har dukket opp flere ganger. Jeg kjenner meg ikke igjen i dette problemet. Det står i all tilgjengelig informasjon at når barnet bytter hovedomsorgsperson (f.eks. når mor begynner på arbeid igjen), så vil barnet ofte søke trøst hos far, og kan til og med «straffe» mor ved å ignorere henne når hun kommer hjem. Men det går jo over, og det er helt normalt.

Har disse mødrene som reagerer så kraftig ikke lest dette? Det var en mor som skrev at barnet «ikke likte» henne mer, og hun spurte om det var mulig at barnet «mistet tilknytningen til mor» etter en dag i permisjon. Da hadde hun vært borte på jobb i seks timer, for hun hadde hatt to timer ammefri.. 

Er jeg bare veldig hardhudet, eller er disse mødrene i overkant sensitive? (Det kan sikkert også være fedre som har slike tanker, men jeg har ikke tilgang til pappa-grupper, så det vet jeg ikke noe om).

Anonymkode: 39e7b...fd0

[AnonymBruker]

Det er jo morsinstinkt og følelser da... er ikke bestandig så enkelt. Men det er jo fint og bra for deg at du har taklet overgangen til arbeidslivet så fint. 

Ting kan være så normalt det bare vil, men å begynne på jobb igjen etter 9 mnd i permisjonstid kan være brutalt for mange. 

Anonymkode: 6fa5e...e80

[AnonymBruker]

Ser ut som vi er medlem i samme gruppe, for jeg reagerte også på det innlegget. Hun er bitter fordi far vil ha deler av felleskvoten, og føler at far tar fra henne barnet. Heldigvis har hun innsett problemet og søker hjelp. : )

Anonymkode: b1428...290

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo morsinstinkt og følelser da... er ikke bestandig så enkelt. Men det er jo fint og bra for deg at du har taklet overgangen til arbeidslivet så fint. 

Ting kan være så normalt det bare vil, men å begynne på jobb igjen etter 9 mnd i permisjonstid kan være brutalt for mange. 

Anonymkode: 6fa5e...e80

Jeg synes også det var vanskelig å gå fra barnet. Så vanskelig at jeg valgte å ta ulønnet i et år etter faren var ferdig med sin permisjon. Men det er jo forskjell på å synes noe er vanskelig, og å slite med å kontrollere disse følelsene rundt barnet  

 

Anonymkode: 39e7b...fd0

[AnonymBruker]

Jeg tenker at de er oversensitive og hysteriske. Eller så er jeg også hardhudet.. 

Jeg gleder meg over å se tilknytningen mellom barnet vårt og pappaen nå som jeg har begynt å jobbe fullt igjen. Det å ikke være den som må trøste hver gang er helt fint. Jeg syns det er litt deilig å reise på jobb, men setter stor pris på en time ammefri sånn at jeg får tid på morgen og ettermiddag. 

Anonymkode: 3c9a1...1a1

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ser ut som vi er medlem i samme gruppe, for jeg reagerte også på det innlegget. Hun er bitter fordi far vil ha deler av felleskvoten, og føler at far tar fra henne barnet. Heldigvis har hun innsett problemet og søker hjelp. : )

Anonymkode: b1428...290

Åh, da så. Trodde hun var normalt lei seg jeg. (Ikke lest selve innlegget).

Anonymkode: 6fa5e...e80

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ser ut som vi er medlem i samme gruppe, for jeg reagerte også på det innlegget. Hun er bitter fordi far vil ha deler av felleskvoten, og føler at far tar fra henne barnet. Heldigvis har hun innsett problemet og søker hjelp. : )

Anonymkode: b1428...290

Det fikk jeg ikke med meg! Så bra. Jeg snakker faktisk om to forskjellige innlegg her nå, men det er nok det du nevner som tok kaka. 

Anonymkode: 39e7b...fd0

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at de er oversensitive og hysteriske. Eller så er jeg også hardhudet.. 

Jeg gleder meg over å se tilknytningen mellom barnet vårt og pappaen nå som jeg har begynt å jobbe fullt igjen. Det å ikke være den som må trøste hver gang er helt fint. Jeg syns det er litt deilig å reise på jobb, men setter stor pris på en time ammefri sånn at jeg får tid på morgen og ettermiddag. 

Anonymkode: 3c9a1...1a1

Ja, ikke sant! Jeg synes det var helt herlig å se hvordan barnet knyttet seg til faren. Det går jo ikke på bekostning av tilknytningen til meg. 

Anonymkode: 39e7b...fd0

[Gjest RødeFare]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, ikke sant! Jeg synes det var helt herlig å se hvordan barnet knyttet seg til faren. Det går jo ikke på bekostning av tilknytningen til meg. 

Anonymkode: 39e7b...fd0

Dette! Det er ikke bra å kreve å være sitt barns eneste omsorgsperson og nr 1. 
 

Jeg har full sympati for at man kan savne barnet, lengte etter barnet og synes overgangen til jobb er tøff. Men ikke at man er sjalu på at barnet får en nær relasjon til sin far. 

[AnonymBruker]

Jeg syns vi skal ha respekt for at alle opplever det ulikt! At denne moren synes situasjonen er sår og vanskelig er nok reelt, enten det er logisk eller ei for andre. Syns man skal respektere at andre kan ha det vanskelig selv om man selv aldri har opplevd det.

Anonymkode: 17cf2...d77

[AnonymBruker]

Det dukker opp mye følelser når man har baby! Men jeg synes det høres litt usunt ut når man tar sånn på vei fordi barnet knytter seg til andre i tillegg til mor. Det er jo normal og sunn utvikling at baby utvider horisonten i den alderen, det betyr ikke at h*n er mindre glad i mor. Det er for mye fokus på tilknytning til mor tror jeg, man glemmer at barnet SKAL knytte seg til flere etterhvert, selv om mor er viktigst de første månedene. 

Anonymkode: 14479...87d

[AnonymBruker]

Når man begynner å fortelle folk at de FØLER feil, da bør man skjerpe seg selv.

Det er faktisk sunt å erkjenne hvilke følelser man har, også de uhensiktsmessige.  Da går det an å gjøre noe med det, så at det ikke påvirker atferd. 

Jeg kjenner ikke til siden, men vil tippe folk bruker det litt "terapeutisk". At de forteller om vanskelige ting for å få rettleiing? Utenom aspektet utlevering av barnet, ser jeg ikke noe galt i det 

Anonymkode: 79e84...fee

[Gjest Elseby13]

Drit nå i hva andre mødre føler, og pass egne saker.

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er medlem av noen «mamma-grupper» på Facebook, og jeg ser til stadighet som omhandler mødre som har vanskelige følelser knyttet til avvisning fra barnet.

Et eksempel var en mor som fortalte at hun ble utrolig lei seg da barnet søkte trøst hos far da han hadde startet sin permisjon ved 9 mnd. Hun måtte «kjempe for å holde tilbake tårene», og var synlig opprørt foran barnet, og søkte råd for å takle disse følelsene. Samme problemstilling i endret orddrakt har dukket opp flere ganger. Jeg kjenner meg ikke igjen i dette problemet. Det står i all tilgjengelig informasjon at når barnet bytter hovedomsorgsperson (f.eks. når mor begynner på arbeid igjen), så vil barnet ofte søke trøst hos far, og kan til og med «straffe» mor ved å ignorere henne når hun kommer hjem. Men det går jo over, og det er helt normalt.

Har disse mødrene som reagerer så kraftig ikke lest dette? Det var en mor som skrev at barnet «ikke likte» henne mer, og hun spurte om det var mulig at barnet «mistet tilknytningen til mor» etter en dag i permisjon. Da hadde hun vært borte på jobb i seks timer, for hun hadde hatt to timer ammefri.. 

Er jeg bare veldig hardhudet, eller er disse mødrene i overkant sensitive? (Det kan sikkert også være fedre som har slike tanker, men jeg har ikke tilgang til pappa-grupper, så det vet jeg ikke noe om).

Anonymkode: 39e7b...fd0

Da er jeg hardhudet også, til tross for at jeg tenker jeg er en følsom person og har kunnet tolke mitt barn (som nå er 18 år) godt. Et barn på 9 mnd har ikke analytiske evner til å ønske å «straffe» sin mor for noe som helst. Barnet slutter heller ikke å «like» mor, men lærer seg også å hente trøst hos far (eller andre) når mor ikke er til stede. Det er da på ingen måte negativt? Jeg tror enkelte mødre trenger å sortere egne følelser og en realitetsorientering.

Uten sammenlikning forøvrig, tenker jeg nå på dem som menneskeliggjør hundene sine i en så stor grad at de tror at hunden prøver å «hevne seg» eller «straffe» eier ved å gjøre ting eier ikke liker.

Anonymkode: 10c7e...544

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er medlem av noen «mamma-grupper» på Facebook, og jeg ser til stadighet som omhandler mødre som har vanskelige følelser knyttet til avvisning fra barnet.

Et eksempel var en mor som fortalte at hun ble utrolig lei seg da barnet søkte trøst hos far da han hadde startet sin permisjon ved 9 mnd. Hun måtte «kjempe for å holde tilbake tårene», og var synlig opprørt foran barnet, og søkte råd for å takle disse følelsene. Samme problemstilling i endret orddrakt har dukket opp flere ganger. Jeg kjenner meg ikke igjen i dette problemet. Det står i all tilgjengelig informasjon at når barnet bytter hovedomsorgsperson (f.eks. når mor begynner på arbeid igjen), så vil barnet ofte søke trøst hos far, og kan til og med «straffe» mor ved å ignorere henne når hun kommer hjem. Men det går jo over, og det er helt normalt.

Har disse mødrene som reagerer så kraftig ikke lest dette? Det var en mor som skrev at barnet «ikke likte» henne mer, og hun spurte om det var mulig at barnet «mistet tilknytningen til mor» etter en dag i permisjon. Da hadde hun vært borte på jobb i seks timer, for hun hadde hatt to timer ammefri.. 

Er jeg bare veldig hardhudet, eller er disse mødrene i overkant sensitive? (Det kan sikkert også være fedre som har slike tanker, men jeg har ikke tilgang til pappa-grupper, så det vet jeg ikke noe om).

Anonymkode: 39e7b...fd0

Folk er forskjellige, det er mye følelser i en slik fase. Man må nesten bare respektere at man har ulike reaksjoner og ingenting er feil å føle. Det er sikkert også en grunn til at hennes reaksjoner skaper en reaksjon i det.

Anonymkode: 9cd83...157

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Folk er forskjellige, det er mye følelser i en slik fase. Man må nesten bare respektere at man har ulike reaksjoner og ingenting er feil å føle. Det er sikkert også en grunn til at hennes reaksjoner skaper en reaksjon i det.

Anonymkode: 9cd83...157

«En reaksjon i deg» skulle det stå til slutt

Anonymkode: 9cd83...157

[EvaLena]

Det er å være oversensitiv og hysterisk.

 

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Folk er forskjellige, det er mye følelser i en slik fase. Man må nesten bare respektere at man har ulike reaksjoner og ingenting er feil å føle. Det er sikkert også en grunn til at hennes reaksjoner skaper en reaksjon i det.

Anonymkode: 9cd83...157

Ingen følelse er «feil», men å innbille seg at barnet straffer en, eller ikke liker mamma mer, er vel et tegn på at man må innse at man overfører egen tankemønstre og handlinger på et barn, og at det ikke er rasjonelt.

Anonymkode: 10c7e...544

[AnonymBruker]

Jeg syns overhode ikke det var vanskelig å gå fra barnet, og det bare etter 3 mnd. Merket ikke noen form for avvisning eller endring i barna. Tror det har med at vi delte veldig tidlig på alt og at jeg prioriterte høyt tiltrengt egentid allerede etter en uke eller noe.

For de som hyler opp om traumer og mishandling og gudene vet hva, ungene er helt greit tilpassa, helt normale barn men med det jeg vil kalle veldig utadvente personligheter. Jeg har tro på å slippe til mennesker i babyens liv tidlig.

Anonymkode: ecf63...6ef

[Gjest Albbas]

Jeg var forberedt på at det kom til å bli sånn, men syns likevel det var veldig vondt og sårt når det ble sånn. Ikke i form av at jeg ble sur på far eller gråt foran babyen, men å gå tilbake til jobb ER en tøff overgang for noen av oss, og det må være lov å kjenne på litt vanskelige følelser i den overgangen.

Jeg begynner i jobb igjen neste uke etter permisjon med andremann, og jeg gruer meg. Jeg gleder meg også på far sine vegne, men det er mulig å ha flere tanker i hodet på en gang. Erfaringsmessig vet jeg at de første ukene blir kjipe, og så går det seg til. 

Det er jo litt kjipt når du kommer hjem fra jobb, tar deg en time ammefri, har sprengte pupper og så nekter babyen å se på deg og du må frem med pumpa i stedet.