Andre som stagnerer i livet?

[AnonymBruker]

Føler alle oppnår ting og kommer seg videre i livet mens man selv bare "sitter på gjerdet" og ser årene drive forbi. Det er så jævlig trist,da man ønsker å få barn,kjøpe leilighet/hus,reise osv. Den biologiske klokka tikker veldig, da man ikke er så ung lengre.  Føler man har bodd under en stein siste 5+ årene. 

Er det andre i lignende situasjoner? Hva gjør dere for å komme dere videre? 

Anonymkode: 1e8a6...fed

[AnonymBruker]

Hvorfor leser folk,men ikke svarer? 

 

Anonymkode: 1e8a6...fed

[AnonymBruker]

Jeg har stagnert. Fullførte utdannelsen min for to og et halvt år siden og har fortsatt ikke fått meg jobb. Eller dvs jeg har jobbet som tilkallingsvikar i butikk osv, men har ikke fått relevant fulltidsjobb, eller fulltidsjobb i det hele tatt... Endte opp med å måtte flytte hjem til foreldrene mine. Livet suger nå. Søker som bare det og ber til høyere makter om at jeg kan få meg en jobb snart og flytte ut og fortsette livet... 

Anonymkode: f428e...266

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har stagnert. Fullførte utdannelsen min for to og et halvt år siden og har fortsatt ikke fått meg jobb. Eller dvs jeg har jobbet som tilkallingsvikar i butikk osv, men har ikke fått relevant fulltidsjobb, eller fulltidsjobb i det hele tatt... Endte opp med å måtte flytte hjem til foreldrene mine. Livet suger nå. Søker som bare det og ber til høyere makter om at jeg kan få meg en jobb snart og flytte ut og fortsette livet... 

Anonymkode: f428e...266

Du er kanskje ikke så gammel enda?Kjipt å måtte flytte hjem til foreldrene, men det ordner seg sikkert etterhvert. Har også måttet flytte hjem /leie med foreldrene mine noen perioder i livet.  Tror det er mange som har gjort det. Har veldig lyst å kjøpe men har dessverre for dårlig økonomi enda. Lei av å leie når man kunne brukt de til å betale avdrag på en leilighet.

Ts

Anonymkode: 1e8a6...fed

[AnonymBruker]

Ja føler på det samme. Har verken jobb eller noe,men har akseptert at det vil være som dette hele mitt liv... 

Anonymkode: 9100f...4d8

[AnonymBruker]

Føler jeg går i en ganske bratt oppoverbakke. Er 35, ingen barn, samboer som «ikke har det travelt», ikke gift, jobber bare som ekstrahjelp så har så og si ikke jobb heller... har bil og hus da........ akkurat som «alle» andre på 35 :|. Ble akkurat ferdig med bachelorgraden, men den hjelper meg fint lite når jeg ikke får jobbene jeg søker på.

Anonymkode: 1b2ac...e1d

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja føler på det samme. Har verken jobb eller noe,men har akseptert at det vil være som dette hele mitt liv... 

Anonymkode: 9100f...4d8

Nei, du kan forandre det om du tar i et tak. Trenger å gjøre det selv, men enkelte ting er vanskelig å komme i gang med.

 

Ts

Anonymkode: 1e8a6...fed

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Føler jeg går i en ganske bratt oppoverbakke. Er 35, ingen barn, samboer som «ikke har det travelt», ikke gift, jobber bare som ekstrahjelp så har så og si ikke jobb heller... har bil og hus da........ akkurat som «alle» andre på 35 :|. Ble akkurat ferdig med bachelorgraden, men den hjelper meg fint lite når jeg ikke får jobbene jeg søker på.

Anonymkode: 1b2ac...e1d

Har hverken mann eller barn, ikke bil eller eid leilighet/hus, noe jeg ønsker veldig sterkt!!  Har bachelorgrad for 11+ år siden+ litt andre studiefag også men har ikke helt funnet retningen man vil jobbe i. 

Ts 

Anonymkode: 1e8a6...fed

[AnonymBruker]

Tror ikke dette er en veldig uvanlig følelse. Som barn, ungdom og ung voksen som student er man jo i et slags løp med en iboende progresjon fra år til år. Man går fra barnehage til skole, og for hvert år flyttes man et trinn opp, og den sosiale omgangskretsen kommer "automatisk" i form av familie og skolevenner. Deretter kommer studietid/læretid som ung voksen som gjerne også følger et relativt progressivt løp. Men som "ferdig" voksen er man i større grad prisgitt andres valg også, som f. eks. når man søker jobb, får partner, kjøper hus. Det er ikke lenger en "innebygd" prograsjon i livet, mye kommer i større grad an på en selv og andre, slik at man mye raskere føler at ting stagnerer. 

Samtidig er det viktig å tenke over alt man faktisk har slik at ikke alt føles håpløst. Når man ser rundt seg, så opplever de fleste at det kunne vært mye verre. Viktig å tenke at det også er mulig å endre kurs hvis det er mange ting man ikke er helt fornøyd med. Det er vanskeligere enn før, men slett ikke umulig hvis man legger inn en innsats. 

Anonymkode: e3722...35e

[AnonymBruker]

På 4.2.2020 den 16.56, AnonymBruker skrev:

Tror ikke dette er en veldig uvanlig følelse. Som barn, ungdom og ung voksen som student er man jo i et slags løp med en iboende progresjon fra år til år. Man går fra barnehage til skole, og for hvert år flyttes man et trinn opp, og den sosiale omgangskretsen kommer "automatisk" i form av familie og skolevenner. Deretter kommer studietid/læretid som ung voksen som gjerne også følger et relativt progressivt løp. Men som "ferdig" voksen er man i større grad prisgitt andres valg også, som f. eks. når man søker jobb, får partner, kjøper hus. Det er ikke lenger en "innebygd" prograsjon i livet, mye kommer i større grad an på en selv og andre, slik at man mye raskere føler at ting stagnerer. 

Samtidig er det viktig å tenke over alt man faktisk har slik at ikke alt føles håpløst. Når man ser rundt seg, så opplever de fleste at det kunne vært mye verre. Viktig å tenke at det også er mulig å endre kurs hvis det er mange ting man ikke er helt fornøyd med. Det er vanskeligere enn før, men slett ikke umulig hvis man legger inn en innsats. 

Anonymkode: e3722...35e

Du har rett. Problemet mitt er at jeg har stagnert noen år,vært ganske isolert slik at det er veldig vanskelig å komme seg videre. Tør ikke så mye,selv om jeg vil av hele mitt hjerte. Det utrygge er for skummelt,selv om det er det eneste som må til for å utvikle seg, og få det bedre enn man har det nå. MÅ ut av komfortsona, men det er tungt selv om man ønsker det mer enn noe..En psykolog sa i en podcast, at man kan ikke forvente at det skal være smertefritt etter én time hos psykologen. Man må kjenne på det ubehagelige for å komme fremover. Men det er det ubehagelige man unngår,noe som ikke er bra,for da fortsetter man i samme mønster/spor....the struggle.

 

Ts

Anonymkode: 1e8a6...fed

[Thepig]

Ta det med ro, vi er like ubetydelige hele gjengen uavhengig om ditt og datt skjer. Sett pris på det du har 🤗