Jeg vet ikke om han er "the one"..tanker fra en hv

[Gjest dona ana]

Ja, selv om jeg er over 30 og egentlig burde ha vært lenge nok i gamet til å klare å kjenne mine egne følelser, så tar jeg meg selv i å lure på om han er den rette.

Vi har vært sammen i 4 år, han flytta inn hos meg etter to års avstandsforhold. Samboerskapet var hans bestemmelse, da han ikke var intressert i et "fjortisforhold". Han var også svært bestemt på at jeg oppførte meg som en, i og med at jeg ønsket å vente litt med samboerskapet til vi var sikre. Dette ligger ofte og gnager i bevisstheten min.

Jeg tenker og tenker på forholdet vårt. På mine egne forventninger til forholdet. Vi er så ulike, skjønner dere. Han er mye mere praktisk rettet og kanaliserer følelsene sine i "glad" og "sint", mens jeg har et mye mere nyansert følelsesregister som jeg har stort behov for å "spille ut". Jeg har behov for å snakke om følelsene mine, og tror ikke han har det samme behovet...kanskje akkurat det er en kvinnegreie?? Våre bakgrunner er vidt forskjellige. Våre verdier. Han har mye holdninger som skremmer meg. At kvinner ikke bør ha mannlige venner....at av og til er vold svaret på konflikter....at man er et ludder dersom man har one night stands og er kvinne..Når jeg vil ta opp ting som irriterer meg, ber han meg gjerne om å slutte å "gnåle". Han har ingen betenkeligheter med for eksempel å kjøpe stjålne gjenstander. Slike ting får meg til å tenke på ord som "verdier og holdninger", og bekymre meg for at vi er altfor ulike.

Kommunikasjon er liksom ikke hans greie..Han formidler følelsene sine gjennom å gjøre ting for meg. Vaske huset. Lage nydelige tre retters. Reparere ting. Han er svært omtenksom og snill, og fyller så mange funksjoner.

Men han kysser meg aldri.

Jeg vil ha barn, men vet ikke om jeg vil ha med ham.

En indre stemme hvisker til meg at vi må avslutte forholdet. At det er bortkastet tid når det ikke vil vare uansett. At jeg ikke har tid til å vente, at jeg ønsker å stifte familie....At jeg bare har dette livet, og ikke må misbruke det. :o

En annen stemme hvisker i det andre øret mitt..den stemmen minner meg på hvor ensomt og nuddelfylt singlelivet var...kanskje jeg bare ikke liker å være alene?? Stemmen sier at det er ubehagelig med brudd. Jeg er en kvinne som ikke liker ubehageligheter. Det er upraktisk. Det blir dyrt med utgifter alene. Og kanskje, bare kanskje var han den rette for meg likevel?? Stemmen sier at jeg sikkert aldri finner noen ny. At jeg er altfor gammel og feit/stygg/dum osv osv (fyll inn det som passer) Stemmen sier at siden han er nettverket mitt, vil jeg bli ensom uten ham.

Hva tenker dere når dere leser dette..er jeg patetisk?

[nirvana]

En indre stemme hvisker til meg at vi må avslutte forholdet. (...) En annen stemme hvisker i det andre øret mitt..den stemmen minner meg på hvor ensomt og nuddelfylt singlelivet var..

Min erfaring med magefølelsen er uten unntak: FØLG DEN! Det er ikke alltid det føles like bra med en gang, men i ettertid vet jeg at jeg gjorde rett i å høre på den. De gangene jeg har ignorert den, har jeg gjort mange feil! :x Regner med du kjenner magefølelsen din ganske godt siden du er over 30, og da vet du innerst inne hva som er riktig å gjøre Den "andre stemmen" du beskriver, er frykten for å bli alene... jeg får et lite inntrykk av at du er "alene" nå og? Som om du ikke har det bra slik ting er nå. Selv om det blir dyrt å måtte ta seg av alt av utgifter på egenhånd, så er det ikke riktig overfor noen av dere at dere holder sammen av den grunn! (Selv om det er sikkert flere grunner også.) Da er det bedre å være single synes nå jeg :blunke:

Verdier og holdninger er forskjellige fra person til person, men når holdningene hans skremmer deg så bør du tenke deg litt om! Om samboeren min hadde vært slik du beskriver din samboer, så ville jeg nok heller fått utgiftene doblet... Tenk godt etter. Hvorfor er du sammen med ham? Elsker du ham? Er du "avhengig" av ham? (trygghet, økonomi osv) Fordi han er din "eneste sjanse" til å stifte familie? Vil du at han skal bli far barna dine? Jeg tenker på holdningene hans blant annet...

Det med å føle seg feit/stygg/dum osv er noe de fleste jenter føler fra tid til annen Ignorer den følelsen der så godt du kan Dette ble vel mer lufting av tankene mine enn gode råd, men noen ganger er det godt å høre hva andre tenker om saker og ting..

PS: Om jenter som har one night stands er ludder, hva kalles mennene de har det med?

[Gjest Tjenna]

Hei...

Jeg må si jeg kjenner meg igjen på ditt innlegg.

Mitt forhold har vart i 6 år, vi har en nydelig gutt på 3 år, hus etc...

Jeg er 27 år, og føler at nå er d på tide at jeg finner ut av hva jeg vil, før jeg blir for gammel . mitt samboerforhold har vært turbulent fra nesten første stund egentlig, og jeg har vært villig til å gi avkall på en del ting for å blidgjøre han :oops: min sambo er sjalu, og i begynnelsen sykelig! nå er han blitt bedre, men han har ett forrykende temprament, blir fort irritert, ikke gidder han å gjøre ting hjemme heller, i hvertfall alt for sjeldent, nå går han sykmeldt,(skal omskoleres) sover store deler av dagen, og når jeg kommer hjem!! ja, da er det å sette i gang med div husmor oppgaver. i dag. f.eks forsov jeg meg, og fikk dårlig tid, og lurte på om ikke sambo kunne ta seg av vår sønn og levere han i barnehagen. han ble dritforbanna og mente d var min oppgave og at han ikke gadd :x..hallo! han er jo hjemme hver dag, og det burde vel være naturlig at han kan stå opp å hjelpe til med levering og henting i barnehage..at det ikke var hans skyld at jeg hadde forsovet meg :evil:

Mine venninner skjønner ikke hvordan jeg holder ut. men oppi alt dette her, så er jeg jo glad i han....og prøver hver dag å finne noe positivt med forholdet :o men redselen er nok helst at jeg er redd for å flytte, starte opp for meg selv, selge huset som jeg stortrives med! Guttungen er jeg jo vant med å ha ansvaret med for d meste, så det blir ikke så stor endring....men også redd for at jeg plutselig skal angre, at det å bryte ut er for enkelt uten å kjempe videre i forholdet :oops: vel, jeg ville bare med dette si, at det er vel lov å vurdere å bryte ut i ett forhold, når man føler selv at det ikke kommer til å vare for evig allikevel men jeg blir vel sikkert kasta ut av han, før jeg velger det selv pga jeg har begynt å sette ned foten, og det er fint med egne meninger

[Gjest Venus, ikke innlogget]

8) Hei.

Ikke akkurat smigrende for han at du "tar til takke" med han FORDI du frykter enetilværelsen !!! :oops:

Du vurderer det allerede. Så gjør alvor av det. Bryt ut. Han er tydeligvis ikke den rette for deg. Og da er heller ikke du den rette for han.

Gjør dere begge en tjeneste... Bryt ut av dette.

Dere er svært forskjellige på verdisyn og holdninger forstår jeg.

Kjærligheten kan allikevel komme, men vil den holde ??? Neppe.

Aner at dette vil bli mer og mer vanskelig for dere begge to !!!

HUSK AT DET ER INGEN SKAM Å SNU !!! :blunke:

Venus. (som brøt ut for 9 dager siden p.g.a. det samme...) Det er vondt, men jeg angrer ikke.

[wondergirl]

Jeg hadde aldri klart å være sammen med en mann med slike holdninger. Hvordan skal dere f.eks oppdra barn sammen? Det er viktig å ha en noenlunde felles verdiplatform, i hvertfall når det gjelder ting som er viktige for deg. Du sier at du er over tredve, og da vil jeg bare minne deg om at de mennene det er flest single blant, er menn på noen-og-tredve. Så det er faktisk ikke så usannsynlig at du finner noen som liker deg der ute. Og dessuten: Det er helt fint å være singel en stund også. Da kan man være bare seg selv, uten å bry seg om hva andre tenker om det en velger å gjøre. Skaff deg en hobby, begynn på et kurs, f.eks, det er mange måter å skaffe seg et nytt nettverk på. Mener ikke at det er lett, men det går faktisk an! Lykke til!