Medisin mot stress?

[AnonymBruker]

Hallo, jeg sliter en del med innvendig stress og uro, det har jeg gjort lenge. Det er til den grad at hverdagen blir påvirket og jeg ikke får til å være den beste versjonen av meg selv. Terapi er ikke noe jeg føler hjelper, og jeg vil rett og slett gå til legen min å spørre om det er mulig å få medisin for det. Og det jeg lurer på da er:

- sender det dårlig signal om jeg spør rett ut etter medisin fremfor alternativ behandling som terapi? 

- er det noen som vet om det finnes medisin i det hele tatt for følelsen av stress og uro? (jeg vet at det kanskje ikke er lov å diskutere medisin og preparater her, men det er et ja nei spm) 

Takk på forhånd

Anonymkode: deee7...68c

[AnonymBruker]

Ja det finnes medisin -den demper symptomer men ikke årsaken til symptomene.

Nei du sender ikke ut dårlige signaler, men usikker på om du får utskrevet de uten en plan for å få bukt med stresset/uroen. 

Anonymkode: eabbc...0d4

[Gjest theTitanic]

Om du tar feks beroligende for å dempe stress så hjelper jo det, men du blir i samme slengen litt lite produktiv. Så kan det bli nytt stress av å tenke på det du ikke fikk gjort... 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja det finnes medisin -den demper symptomer men ikke årsaken til symptomene.

Nei du sender ikke ut dårlige signaler, men usikker på om du får utskrevet de uten en plan for å få bukt med stresset/uroen. 

Anonymkode: eabbc...0d4

Det er symptomene som er plagsomme, for jeg blir så irritabel og trist. Jeg vet ikke hva årsaken er, annet enn at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. 

6 minutter siden, theTitanic skrev:

Om du tar feks beroligende for å dempe stress så hjelper jo det, men du blir i samme slengen litt lite produktiv. Så kan det bli nytt stress av å tenke på det du ikke fikk gjort... 

Jeg får gjort alt jeg skal, men jeg har mye bekymringer som jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med. Fornuften sier en ting, mens hjertet sier noe annet. Og det blir jeg stresset av. 

Anonymkode: deee7...68c

[AnonymBruker]

Når du sier stress/uro så er det angst du mener?! For hvis du ikke tenker på den følelsen som angst så er jeg usikker på om du får foreskrevet noe. 

Anonymkode: eabbc...0d4

[Gjest theTitanic]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er symptomene som er plagsomme, for jeg blir så irritabel og trist. Jeg vet ikke hva årsaken er, annet enn at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. 

Jeg får gjort alt jeg skal, men jeg har mye bekymringer som jeg ikke aner hva jeg skal gjøre med. Fornuften sier en ting, mens hjertet sier noe annet. Og det blir jeg stresset av. 

Anonymkode: deee7...68c

Og du vil ikke snakke med noen som kan løse bekymringene for deg? 

Men ja, medisin for det finnes i mange varianter. 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når du sier stress/uro så er det angst du mener?! For hvis du ikke tenker på den følelsen som angst så er jeg usikker på om du får foreskrevet noe. 

Anonymkode: eabbc...0d4

Aner ikke, jeg forbinder angst med redsel. Det her er bekymringer som går over i fysisk ubehag. Jeg er ikke redd, jeg er trist og bekymret over at jeg ikke skal finne noen tilfredsstillende løsning på bekymringene. 

3 minutter siden, theTitanic skrev:

Og du vil ikke snakke med noen som kan løse bekymringene for deg? 

Men ja, medisin for det finnes i mange varianter. 

Nei, jeg har prøvd, og jeg klarer ikke holde meg saklig. Å sitte å snakke om ting uten å få noe særlig råd som hjelper i lengden funker dårlig. I en god periode kan jeg jobbe hardt for å følge rådene, men med en gang det kommer ødeleggende tanker, følger jeg dem og jeg gir opp. 

Det hjelper ikke å snakke om det. Jeg har det fint de gangene jeg slipper å bli plaget av det. Har brukt litt vival, men det egner seg ikke med bilkjøring står det på pakka. 

Anonymkode: deee7...68c

[AnonymBruker]

Ting å være ops på. 

Medisin mot uro tar kun bort uroen der og da, den kamuflere men blir ikke borte, ofte blir den verre over tid. Problemet blir ikke borte av medisiner. Du må jobbe deg ut av problemene. 

Slik medisin er ofte avhengighetsdannende. Dette på forskjellige måter. 

1. Du blir avhengig av rusen de gir. 

2. Du blir avhengig fordi uroen blir borte, og du vil etterhvert være avhengig av medisinen for å fortsette å holde de borte. 

Jeg gjentar: ofte vil det å kamuflere med medisin gjøre uroen større, nettopp fordi hode eller kroppen ikke får jobbet med problemet. Da vokser uroen og angsten. Dette vil igjen gjøre avhengigheten større. 

Anonymkode: 6607d...aa1

[AnonymBruker]

Om du spesifiserer hva du er urolig og bekymrer deg for, så kanskje vi kan hjelpe å komme med noen konkrete råd? 

Skjønner at du ikke får dette I terapi, og det kan være frustrerende. Dette fordi psykologer ol vil at du skal ta egne valg og avgjørelsene ikke skal basere seg på noe de har sagt. 

 

Anonymkode: 6607d...aa1

[AnonymBruker]

For meg hjelper pascoflair. Reseptfritt, plantebasert medisin. Fås på apoteket. Det er en del meninger om slike medisiner, men jeg tenkte det var verdt et forsøk - og det hjelper helt oppriktig på meg. Nå har jeg ikke veldig sterk indre uro, men nok til at det er slitsomt 😊

Anonymkode: 93692...a9f

[Pia Sofia]

Jeg ville gått all in på pusteøvelser før jeg prøvde medisiner! 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Om du spesifiserer hva du er urolig og bekymrer deg for, så kanskje vi kan hjelpe å komme med noen konkrete råd? 

Skjønner at du ikke får dette I terapi, og det kan være frustrerende. Dette fordi psykologer ol vil at du skal ta egne valg og avgjørelsene ikke skal basere seg på noe de har sagt. 

 

Anonymkode: 6607d...aa1

Nettop, og det er her det kræsjer. For jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg trenger en upartisk som kjenner meg som kan råde meg, og jeg har ingen venner jeg tør å fortelle til. Jeg aner ikke om jeg elsker mannen min, men vi har barn. Jeg klarer ikke finne ut av hva jeg føler for han, og fornuften sier hold deg til han for det er ikke greit å bryte opp familien, og tenk om det ordner seg? ... Men hjertet mitt sier "skal du ha det sånn resten av livet?" for den eneste som er ansvarlig for min lykke er meg selv, og jeg har bedre sjanse til å gi barnet vårt et økonomisk stabilt liv på egenhånd hvor jeg i tillegg slipper bekymrkngene ekteskapet mitt gir.. 

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

For meg hjelper pascoflair. Reseptfritt, plantebasert medisin. Fås på apoteket. Det er en del meninger om slike medisiner, men jeg tenkte det var verdt et forsøk - og det hjelper helt oppriktig på meg. Nå har jeg ikke veldig sterk indre uro, men nok til at det er slitsomt 😊

Anonymkode: 93692...a9f

Takk for tipset jeg vet ikke hvor på skala jeg er så det er verdt et forsøk. 

Anonymkode: deee7...68c

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Pia Sofia skrev:

Jeg ville gått all in på pusteøvelser før jeg prøvde medisiner! 

Hehe i wish jeg blir så svimmel av det. Mind fullness og konsentrere seg om kroppslige ting og "connecte" klikker jeg helt. 

Anonymkode: deee7...68c

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nettop, og det er her det kræsjer. For jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg trenger en upartisk som kjenner meg som kan råde meg, og jeg har ingen venner jeg tør å fortelle til. Jeg aner ikke om jeg elsker mannen min, men vi har barn. Jeg klarer ikke finne ut av hva jeg føler for han, og fornuften sier hold deg til han for det er ikke greit å bryte opp familien, og tenk om det ordner seg? ... Men hjertet mitt sier "skal du ha det sånn resten av livet?" for den eneste som er ansvarlig for min lykke er meg selv, og jeg har bedre sjanse til å gi barnet vårt et økonomisk stabilt liv på egenhånd hvor jeg i tillegg slipper bekymrkngene ekteskapet mitt gir.. 

Takk for tipset jeg vet ikke hvor på skala jeg er så det er verdt et forsøk. 

Anonymkode: deee7...68c

Da ville jeg prøvd å gi deg selv en tidsfrist. Feks kan du se hva som skjer de neste 6 eller 8 månedene. Og du skal ikke ta et valg før den tiden har gått. Da slipper du å gå å gruble hver dag fremover, fordi det er ingen vits i når du ikke skal gjøre noe med saken enda uansett. 

Har du tenkt slik om forholdet ditt lenge? Det er vanlig å ha slike tanker iblant. Tror de fleste opplever det i lengre forhold. 

Jeg gikk på en slik smell etter 5 år som gift. Ga det ett år, og innen det året ble jeg plutselig helt sikker på forholdet igjen. Iblant når mannen er teit eller vi diskuterer og er uenig kan jeg fortsatt tenke at han er en dust, og jeg skulle aldri giftet meg med han. Men det går fort over igjen. Jeg er bare et slikt menneske med mye følelser, og det er litt slitsomt til tider, men det er nå slik det er. 

Anonymkode: 6607d...aa1

[Pia Sofia]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hehe i wish jeg blir så svimmel av det. Mind fullness og konsentrere seg om kroppslige ting og "connecte" klikker jeg helt. 

Anonymkode: deee7...68c

Du trenger ikke bruke hodet eller connecte, bare ren pust, ikke mindfulness eller yoga! Sjekk vagus breathing på you tube! Vitenskapelig virkning på å roe nervesystemet. 

Pluss bare noen få pust om dagen der du puster leeeenge ut hjelper. 

Evnt sjekk pusteteknikk.no og ta et par timer hos henne hvis du trenger hjelp. Resten fikser du selv. 

Uansett om du skulle velge medisiner ville jeg tatt dette med pust med på turen! 

Les om det! 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Pia Sofia skrev:

Du trenger ikke bruke hodet eller connecte, bare ren pust, ikke mindfulness eller yoga! Sjekk vagus breathing på you tube! Vitenskapelig virkning på å roe nervesystemet. 

Pluss bare noen få pust om dagen der du puster leeeenge ut hjelper. 

Evnt sjekk pusteteknikk.no og ta et par timer hos henne hvis du trenger hjelp. Resten fikser du selv. 

Uansett om du skulle velge medisiner ville jeg tatt dette med pust med på turen! 

Les om det! 

Tusen takk for tipset ❤️

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da ville jeg prøvd å gi deg selv en tidsfrist. Feks kan du se hva som skjer de neste 6 eller 8 månedene. Og du skal ikke ta et valg før den tiden har gått. Da slipper du å gå å gruble hver dag fremover, fordi det er ingen vits i når du ikke skal gjøre noe med saken enda uansett. 

Har du tenkt slik om forholdet ditt lenge? Det er vanlig å ha slike tanker iblant. Tror de fleste opplever det i lengre forhold. 

Jeg gikk på en slik smell etter 5 år som gift. Ga det ett år, og innen det året ble jeg plutselig helt sikker på forholdet igjen. Iblant når mannen er teit eller vi diskuterer og er uenig kan jeg fortsatt tenke at han er en dust, og jeg skulle aldri giftet meg med han. Men det går fort over igjen. Jeg er bare et slikt menneske med mye følelser, og det er litt slitsomt til tider, men det er nå slik det er. 

Anonymkode: 6607d...aa1

Jeg satte meg en frist, og den går ut om ikke så lenge (ca en måned) , og nå aner jeg ikke hva jeg gjør. Jeg har hatt det slik litt svakt i noen år, og for meg ganske intenst siste to årene.. Jeg er seriøst 5050. Jeg vil ha han, men ikke problemene. 

Men samtidig.. Hvorfor nå? Det er jo ikke nå eller aldri. 

Kjenner meg igjen i det du skriver, har selv mye følelser som jeg gjerne kunne vært for uten. At jeg var mer robot. 

Anonymkode: deee7...68c

[Pia Sofia]

Aha, nå leste jeg at du sliter i ekteskapet!!

Det kjenner jeg meg igjen i, og jeg ble fysisk dårlig over tid! Jeg tenkte ikke over at det hang sammen, men nå vet jeg bedre! Hadde helt samme tanke på at jeg ikke ville bryte opp familien, men "skal det være sånn her resten av livet?". Jeg ble trist og irritabel, men hadde en periode der jeg overbeviste meg selv om at dette skulle gå bra, og da tålte jeg plutselig ALT jeg hadde utviklet intoleranser for! Og fikk masse energi! Så kom tvilen tilbake samtidig som det ble noe stress på jobb, og plagene kom også. Dette er ikke innbildning, for jeg får fysisk utslett i ansiktet!

Du sier at du vil klare deg BEDRE økonomisk uten mannen, DET er jo ganske sjelden!

Jeg ville nok vurdert veldig å ta ansvar for egen lykke fremfor å gå som en trist zombie resten av livet, du blir ingen god mor av det, og du kan ødelegge mye for barnet deres, mye mer enn et brudd!

Jeg separerte meg, og er bedre av intoleransene, ikke helt, men jeg har bekymret meg mye over økonomien etter bruddet, og jeg er helt sikker på at det blir bedre når jeg kommer mer ovenpå.

Jeg er så satt ut av hvor mye hjernen påvirker meg fysisk, men har fått så mange bevis at det ikke er tvil! Tror alle er påvirket, men noen kanskje mer enn andre. Jeg har rett og slett en følsom kropp på mange måter, og legen har sagt at jeg skal være glad for at kroppen forteller meg ting, så prøver å se det på den måten når jeg blir irritert.

Lykke til!

[AnonymBruker]

1 time siden, Pia Sofia skrev:

Aha, nå leste jeg at du sliter i ekteskapet!!

Det kjenner jeg meg igjen i, og jeg ble fysisk dårlig over tid! Jeg tenkte ikke over at det hang sammen, men nå vet jeg bedre! Hadde helt samme tanke på at jeg ikke ville bryte opp familien, men "skal det være sånn her resten av livet?". Jeg ble trist og irritabel, men hadde en periode der jeg overbeviste meg selv om at dette skulle gå bra, og da tålte jeg plutselig ALT jeg hadde utviklet intoleranser for! Og fikk masse energi! Så kom tvilen tilbake samtidig som det ble noe stress på jobb, og plagene kom også. Dette er ikke innbildning, for jeg får fysisk utslett i ansiktet!

Du sier at du vil klare deg BEDRE økonomisk uten mannen, DET er jo ganske sjelden!

Jeg ville nok vurdert veldig å ta ansvar for egen lykke fremfor å gå som en trist zombie resten av livet, du blir ingen god mor av det, og du kan ødelegge mye for barnet deres, mye mer enn et brudd!

Jeg separerte meg, og er bedre av intoleransene, ikke helt, men jeg har bekymret meg mye over økonomien etter bruddet, og jeg er helt sikker på at det blir bedre når jeg kommer mer ovenpå.

Jeg er så satt ut av hvor mye hjernen påvirker meg fysisk, men har fått så mange bevis at det ikke er tvil! Tror alle er påvirket, men noen kanskje mer enn andre. Jeg har rett og slett en følsom kropp på mange måter, og legen har sagt at jeg skal være glad for at kroppen forteller meg ting, så prøver å se det på den måten når jeg blir irritert.

Lykke til!

Så bra at du har det bedre nå og at du har funnet ut av det ❤️ du er sterk:) 

Jeg føler meg utrolig forvirret. I mitt hode er det ikke en legitim grunn til å skille seg, det å ikke føle noe annet enn vennskapelig kjærlighet for en person. For man kan da leve sammen som venner, i det minste. Men det er ikke så lett, for han er tydelig tiltrukket av meg seksuelt, og han blir irritabel når ting ikke går hans vei. I mitt hode har ikke kvinner så mye å si ift mannen, og hans ord vinner alltid. Jeg er ekstremt gammeldags, men den tanken er plantet i hodet mitt og jeg får den ikke ut. Så da kan du tenke deg denne kombinasjonen, og hvordan det sliter på. I mitt hode er det greit å ignorere alt av "fristelser" så lenge alle andre har det greit... Men nå kjenner jeg at jeg sliter ekstremt. Og jeg vil ha en medisin som sletter disse symptomene, for en upartisk person jeg stoler på, finner jeg ikke. 

Jeg har tatt noen valg som kanskje vil lette litt på situasjonen. Og jeg satte meg en frist. Jeg vurderte å flytte til en annen by pga muligheter, så jeg måtte vite alt før 1 mars mtp barnehage osv, men nå tenker jeg at jeg gjerne vil prøve ut litt til, for med de valgene jeg har tatt vil det kanskje bli bedre. Vi skal nemlig flytte til et nytt sted og ikke bo så isolert, jeg kjenner flere der, det er mer å gjøre og jeg er kjent. Kanskje det vil gi litt mer input enn husveggen 24/7. Og hvis DET ikke går, vet jeg for sikkert. 

Jeg har dårlig samvittighet allerede fordi vi har flyttet en gang. Men jeg flyttet visst 4, 5 ganger før jeg fylte seks, og jeg har ikke tatt skade av det. Om dattera vår må flytte to tre ganger til sammen før skolestart, er det kanskje ikke så ille om det uansett blir en bedre situasjon for henne. Må man så må man liksom.. 

Anonymkode: deee7...68c