Dere bonusmødre....

[AnonymBruker]

Hva slags rolle har dere i barnas liv? Hvilket ansvar har dere får de barna som bor hos dere annen hver uke? 
 Min eks har funnet en veldig søt kvinne og hun lurer. Ingen av oss har erfaring med stemorrollen, men jeg støtter barnas forhold til henne 🥰 Tror de er heldige som får en så snill og ordentlig bonusmamma 

Anonymkode: 60a9b...865

[Ulrikke]

Nå er mine stebarn voksne, men jeg har vært stemor i over 18 år. Møtte barna da de var 1, 2 og 6 år.

Litt "prøv og feil" i starten, selvfølgelig! Punkt en var å bare bli kjent med dem. Veldig greie unger, så det var liksom aldri noe stort problem å bli enige om grensesetting, for eksempel.

Det vi endte opp med var vel at hjemme hos oss bestemte jeg like mye som far (etter hvert, da...) Store ting avgjorde mor og far selvfølgelig, men i det daglige - når de ble større - ringte de like gjerne meg som far for å spørre om de kunne bli med noen hjem, dra noe sted osv. Ble det noen store greier tok far det stort sett, men når det verste var over hadde de ofte behov for å snakke med meg. Særlig den yngste av dem som er jente. Jeg har holdt meg i "bakgrunnen" i den forstand at de skal slippe å ha fire foreldre (de har også stefar). De har to oppegående, flinke foreldre som funker flott! Men jeg har alltid vært på tilbudssiden og har alltid latt dem vite og forstå at jeg er veldig, veldig glad i dem. Jeg har heller aldri vært "usynlig" hjemme, og de har absolutt blitt kjent med hele meg, på godt og vondt!

Nå er de som sagt voksne, alle har flyttet for å jobbe og studere. Jeg tror vi fant en grei måte løse dette på. Det skal sies at alfa og omega nok har vært mors positive holdning og innstilling til meg (og selvfølgelig at jeg hadde en tilsvarende innstilling til henne!) Vi har feiret bursdager sammen, konfirmasjoner og alt sånt uten trøbbel i det hele tatt. Vi har helt sikkert svelget kameler både hun og jeg, men ØNSKET om løsninger, ØNSKET om å ikke være vanskelig, det gjør det enklere å finne fram velviljen.

Hvordan dette skal fungere for stemor til ditt barn i det daglige må de jo nesten finne ut av selv. Jeg var for eksempel gjerne hjemme med barna mens far jobbet kveld, men jeg ville ikke bli noen selvfølge.... Jeg satte pris på å bli spurt først! Passet det, sa jeg alltid ja. Jeg tok med meg en eller flere av dem ut alene på ting, gjorde lekser, fulgte til og fra trening, så på fotballkamper og andre arrangementer, handlet klær, løste verdensproblemer og irettesatte når nødvendig. Jeg har ALDRI hørt "du er ikke mammaen min!" fra noen av dem. 

Som sagt, at du er så positiv er alfa og omega! La det gå seg til, vær forberedt på litt prøv og feil, og føl dere litt fram. Kommer jo også an på alder på barn.

 

 

Endret 2. februar 2020 av Ulrikke

[AnonymBruker]

Jeg gjør det som en mor ville gjort når han er hos oss annenhver uke. Har også felles barn, og vi gjør ikke forskjell på dem. 

Anonymkode: f81a1...f7c

[AnonymBruker]

1 time siden, Ulrikke skrev:

Nå er mine stebarn voksne, men jeg har vært stemor i over 18 år. Møtte barna da de var 1, 2 og 6 år.

Litt "prøv og feil" i starten, selvfølgelig! Punkt en var å bare bli kjent med dem. Veldig greie unger, så det var liksom aldri noe stort problem å bli enige om grensesetting, for eksempel.

Det vi endte opp med var vel at hjemme hos oss bestemte jeg like mye som far (etter hvert, da...) Store ting avgjorde mor og far selvfølgelig, men i det daglige - når de ble større - ringte de like gjerne meg som far for å spørre om de kunne bli med noen hjem, dra noe sted osv. Ble det noen store greier tok far det stort sett, men når det verste var over hadde de ofte behov for å snakke med meg. Særlig den yngste av dem som er jente. Jeg har holdt meg i "bakgrunnen" i den forstand at de skal slippe å ha fire foreldre (de har også stefar). De har to oppegående, flinke foreldre som funker flott! Men jeg har alltid vært på tilbudssiden og har alltid latt dem vite og forstå at jeg er veldig, veldig glad i dem. Jeg har heller aldri vært "usynlig" hjemme, og de har absolutt blitt kjent med hele meg, på godt og vondt!

Nå er de som sagt voksne, alle har flyttet for å jobbe og studere. Jeg tror vi fant en grei måte løse dette på. Det skal sies at alfa og omega nok har vært mors positive holdning og innstilling til meg (og selvfølgelig at jeg hadde en tilsvarende innstilling til henne!) Vi har feiret bursdager sammen, konfirmasjoner og alt sånt uten trøbbel i det hele tatt. Vi har helt sikkert svelget kameler både hun og jeg, men ØNSKET om løsninger, ØNSKET om å ikke være vanskelig, det gjør det enklere å finne fram velviljen.

Hvordan dette skal fungere for stemor til ditt barn i det daglige må de jo nesten finne ut av selv. Jeg var for eksempel gjerne hjemme med barna mens far jobbet kveld, men jeg ville ikke bli noen selvfølge.... Jeg satte pris på å bli spurt først! Passet det, sa jeg alltid ja. Jeg tok med meg en eller flere av dem ut alene på ting, gjorde lekser, fulgte til og fra trening, så på fotballkamper og andre arrangementer, handlet klær, løste verdensproblemer og irettesatte når nødvendig. Jeg har ALDRI hørt "du er ikke mammaen min!" fra noen av dem. 

Som sagt, at du er så positiv er alfa og omega! La det gå seg til, vær forberedt på litt prøv og feil, og føl dere litt fram. Kommer jo også an på alder på barn.

 

 

Helt enig i at jeg er så positiv vil bidrar positivt til situasjonen. Ingen av oss har noe imot at hun har like mye bestemmelsesrett den uken barna her hos far. Men de flytter ikke sammen på en stund, så dette blir mer relevant om et årstid. Likevel ønsker jeg å vite hvordan bonusmødre vil bli behandlet og hva som er "riktig" av biologisk mor 😊

Anonymkode: 60a9b...865

[Gjest Alterego666]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva slags rolle har dere i barnas liv? Hvilket ansvar har dere får de barna som bor hos dere annen hver uke? 
 Min eks har funnet en veldig søt kvinne og hun lurer. Ingen av oss har erfaring med stemorrollen, men jeg støtter barnas forhold til henne 🥰 Tror de er heldige som får en så snill og ordentlig bonusmamma 

Anonymkode: 60a9b...865

Når dere begge klarer å snakke voksent om det sammen og begge ønsker at den andre lykkes vil det helt sikkert gå bra. Fortsett å snakke sammen, og veien vil bli til mens dere går. Lykke til!

[AnonymBruker]

14 timer siden, Ulrikke skrev:

Nå er mine stebarn voksne, men jeg har vært stemor i over 18 år. Møtte barna da de var 1, 2 og 6 år.

Litt "prøv og feil" i starten, selvfølgelig! Punkt en var å bare bli kjent med dem. Veldig greie unger, så det var liksom aldri noe stort problem å bli enige om grensesetting, for eksempel.

Det vi endte opp med var vel at hjemme hos oss bestemte jeg like mye som far (etter hvert, da...) Store ting avgjorde mor og far selvfølgelig, men i det daglige - når de ble større - ringte de like gjerne meg som far for å spørre om de kunne bli med noen hjem, dra noe sted osv. Ble det noen store greier tok far det stort sett, men når det verste var over hadde de ofte behov for å snakke med meg. Særlig den yngste av dem som er jente. Jeg har holdt meg i "bakgrunnen" i den forstand at de skal slippe å ha fire foreldre (de har også stefar). De har to oppegående, flinke foreldre som funker flott! Men jeg har alltid vært på tilbudssiden og har alltid latt dem vite og forstå at jeg er veldig, veldig glad i dem. Jeg har heller aldri vært "usynlig" hjemme, og de har absolutt blitt kjent med hele meg, på godt og vondt!

Nå er de som sagt voksne, alle har flyttet for å jobbe og studere. Jeg tror vi fant en grei måte løse dette på. Det skal sies at alfa og omega nok har vært mors positive holdning og innstilling til meg (og selvfølgelig at jeg hadde en tilsvarende innstilling til henne!) Vi har feiret bursdager sammen, konfirmasjoner og alt sånt uten trøbbel i det hele tatt. Vi har helt sikkert svelget kameler både hun og jeg, men ØNSKET om løsninger, ØNSKET om å ikke være vanskelig, det gjør det enklere å finne fram velviljen.

Hvordan dette skal fungere for stemor til ditt barn i det daglige må de jo nesten finne ut av selv. Jeg var for eksempel gjerne hjemme med barna mens far jobbet kveld, men jeg ville ikke bli noen selvfølge.... Jeg satte pris på å bli spurt først! Passet det, sa jeg alltid ja. Jeg tok med meg en eller flere av dem ut alene på ting, gjorde lekser, fulgte til og fra trening, så på fotballkamper og andre arrangementer, handlet klær, løste verdensproblemer og irettesatte når nødvendig. Jeg har ALDRI hørt "du er ikke mammaen min!" fra noen av dem. 

Som sagt, at du er så positiv er alfa og omega! La det gå seg til, vær forberedt på litt prøv og feil, og føl dere litt fram. Kommer jo også an på alder på barn.

 

 

Ble du sammen med faren til stebarn dine når de var 1 og 2 år??? Hvor syke er folk i dag, driter i en barnefamilie liksom. 

Anonymkode: 17e3c...44b

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Ble du sammen med faren til stebarn dine når de var 1 og 2 år??? Hvor syke er folk i dag, driter i en barnefamilie liksom. 

Anonymkode: 17e3c...44b

Det var utrolig dømmende skrevet.

Mannen min og jeg ble sammen da barnet var 1 år også. Hadde ikke vært i et forhold til far siden barnet var noen mnd gammel, og selv da var forholdet sjanseløst. Så møtte jeg drømmemannen i et bryllup, og slo til. Barnet har i dag et kjempegodt forhold til begge pappaene sine, og vi anser hen som utrolig heldig som har så mange gode folk rundt seg. 

Anonymkode: d531a...0e7

[AnonymBruker]

13 hours ago, AnonymBruker said:

Helt enig i at jeg er så positiv vil bidrar positivt til situasjonen. Ingen av oss har noe imot at hun har like mye bestemmelsesrett den uken barna her hos far. Men de flytter ikke sammen på en stund, så dette blir mer relevant om et årstid. Likevel ønsker jeg å vite hvordan bonusmødre vil bli behandlet og hva som er "riktig" av biologisk mor 😊

Anonymkode: 60a9b...865

Hold en god tone, lytt til hennes råd og tanker, vær raus og inkluderende så går dette kjempefint. 

Jeg har kun vært "pappas kjæreste" fordi barna var store og jeg ung, samt at deres mor gjorde alt hun kunne for å skape flid, men jeg hadde blitt kjempeglad om mor bare hadde hatt en god tone og snakket fint om meg rundt barna, og dermed tillatt dem å bli kjent med og evt glad i meg. 

Anonymkode: d531a...0e7

[Ulrikke]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ble du sammen med faren til stebarn dine når de var 1 og 2 år??? Hvor syke er folk i dag, driter i en barnefamilie liksom. 

Anonymkode: 17e3c...44b

Deg om det. Det var over et år siden det var slutt mellom ham og mor (husk, når barnet er 1 år er det alt fra 12 mnd til 24 mnd). Forholdet var dødt fra begges side siden starten av svangerskapet, sistemann var overhodet ikke planlagt, men de valgte å holde sammen nettopp pga dette til barnet var noen mnd. Da var de enige om bruddet og alt har gått så smertefritt for seg som overhodet mulig. Jeg møtte ham ikke før han hadde vært singel en god stund. Barna har hatt meg i livet sitt i 18 år og husker ikke annet, ihvertfall ikke de to minste. Det var ikke akkurat en ustabil greie eller en fiks ide.... Årsaken til bruddet var ene og alene disse to voksne, ingenting utenforstående. 

Hvis det er så grusomt, så værsågod, døm i vei.... Livet blir ikke alltid som man hadde ønsket og tenkt!

[Ulrikke]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det var utrolig dømmende skrevet.

Mannen min og jeg ble sammen da barnet var 1 år også. Hadde ikke vært i et forhold til far siden barnet var noen mnd gammel, og selv da var forholdet sjanseløst. Så møtte jeg drømmemannen i et bryllup, og slo til. Barnet har i dag et kjempegodt forhold til begge pappaene sine, og vi anser hen som utrolig heldig som har så mange gode folk rundt seg. 

Anonymkode: d531a...0e7

Tror ikke alltid folk tenker over at selv om barnet er 1 år så kan forholdet foreldrene mellom ha vært slutt i over et år.... Alle rundt som visste hvordan bruddet hadde foregått osv anklaget ingen av oss for å være uansvalige, tvert i mot syntes de jeg var i overkant optimistisk som gikk inn i dette forholdet pga så mange små barn. Det hadde de nok rett i, men jeg er VELDIG glad for at det ble som det ble i dag. Barna er voksne, foreldrene deres hadde blitt skilt uansett da de var så små, men de har fått stabile voksne som er glad i dem i tillegg til at de har foreldrene sine. Både stefar og jeg har vært i bildet i MANGE år (selv om jeg var der noen år før ham). Det er snakk om å gjøre det beste ut at en situasjon som var som den var uansett.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ble du sammen med faren til stebarn dine når de var 1 og 2 år??? Hvor syke er folk i dag, driter i en barnefamilie liksom. 

Anonymkode: 17e3c...44b

Så fordomsfull du er! Hilsen en positiv og stolt biologisk mor 

Anonymkode: 60a9b...865

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva slags rolle har dere i barnas liv? Hvilket ansvar har dere får de barna som bor hos dere annen hver uke? 
 Min eks har funnet en veldig søt kvinne og hun lurer. Ingen av oss har erfaring med stemorrollen, men jeg støtter barnas forhold til henne 🥰 Tror de er heldige som får en så snill og ordentlig bonusmamma 

Anonymkode: 60a9b...865

Så fantstisk at du har den holdningen der. Det bidrar til trygghet og stabilitet for barna. Nok av foreldre som skader barna igjennom konflikter etter brudd, særlig når det kommer ny partnere til. Applaus til deg som ser barnas beste i dette👏👏👏

Anonymkode: ae97d...899

[Gjest kruspersilletaco]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva slags rolle har dere i barnas liv? Hvilket ansvar har dere får de barna som bor hos dere annen hver uke? 
 Min eks har funnet en veldig søt kvinne og hun lurer. Ingen av oss har erfaring med stemorrollen, men jeg støtter barnas forhold til henne 🥰 Tror de er heldige som får en så snill og ordentlig bonusmamma 

Anonymkode: 60a9b...865

Jeg er en ekstra voksenperson de kan støtte seg på. Jeg lager ikke regler, men har de samme som far allerede har bestemt. Hjelper med lekser, henter på bhg/sfo/bursdag - dersom det trengs. Skal far ut på noe er de gjerne bare hjemme med meg, men han måtte avtale /avklare på forhånd at det passer (les: at jeg har tenkt å være hjemme) Jeg har egentlig ikke noe ansvar, men passer jo på dem, at de har det bra. Derimot ikke mitt ansvar hvis de feks trenger nye sko eller er syke å trenger å være hjemme fra bhg/skole, om du skjønner. Ikke jeg som må ta fri når det er planleggingsdag, men om jeg vil ha fri med dem er det kjekt og vi koser oss. Slik var det i starten. 

Nå har vi fått felles barn også, så da er det faktisk lettere å planlegge og hjelpe med stebarna. En av oss må jo passe de minste, og da passer den alle sammen. Er det min tur å være hjemme med sykt barn feks, så passer jeg jo stebarn også om en av de er syke også. Samme med klær osv. Kjøper nytt regntøy til alle sammen når høsten kommer, og jeg først er ute å handler, men far er jo selvfølgelig med å betaler. Jeg er fremdeles ikke mamma2, om du skjønner, men en voksen som de kan snakke med og få hjelp av. Av og til drar jeg gjerne ut og finner på noe, bare meg og ett stebarn. Slikt tror jeg er viktig. Og nå som vi har felles barn også, er jeg veldig opptatt av at stebarna skal få lov til å bli med i selskap med min familie, selv om de er hos mor. Min familie har tatt i mot dem som sine egne, så det mangler noe om de ikke kommer i bursdag Feks. 

Nå bare babler jeg, er mye å si om saken. Håper du har fått svar på det du lurte på