Jeg skal gå ifra samboer. Hva nå?

[AnonymBruker]

Hei. 

Jeg har bestemt meg for å gå ifra samboeren min igjennom 13 år. Vi har to barn sammen. Grunnene til bruddet er ikke så viktig for dere å vite, men vi /jeg har prøvd alt for lenge. Jeg orker ikke mer og føler meg kvalt i mitt eget hjem. Kan si såpass som at vi har hatt problemer i mange år. Dette er ikke bare fordi jeg vil sjekke om gresset er grønnere på den andre siden. 

Jeg skal ringe og snakke med familievernkontoret på mandag. Jeg trenger noen å snakke med før jeg setter alt i gang. Jeg har så utrolig mye innestengt som jeg må bearbeide. 

Vi har to barn på 6 og 7 og jeg er såklart lei meg for hva de nå snart utsettes for. Dette er en av grunnene til at jeg har holdt ut så lenge. Men innerst inne så tror jeg de også vil få det bedre når dette har roet seg. 

Men hva skjer nå? Kan noen som har vært i samme situasjon dele litt erfaringer? Alt mulig. Jeg kommer ikke til å rive barna vekk fra alt det trygge. De skal få gå på samme skole og ha sine venner og omgangskrets. Jeg har allerede tenkt at jeg vil bo i nærheten. Og om far er interessert så skal vi ha barna 50/50 osv.  Men får f. Eks barna tilbud om å snakke med noen ved samlivsbrudd? Har man noen økonomiske rettigheter? 

Hvordan ble dere møtt av familie og venner etter et sånt brudd? Og felles venner? Jeg er så dust at jeg tenker på hva alle andre tror og mener om meg og mitt valg. Samtidig har det gått så langt at jeg også prøver å tenke at dette er til mitt og barnas eget beste, og at andre folk ikke trenger å vite så mye. 

 

Ble litt rotete og jeg trengte egentlig bare å lufte dette litt......

Anonymkode: 5e4c0...74a

[AnonymBruker]

På 1.2.2020 den 22.42, AnonymBruker skrev:

Hei. 

Jeg har bestemt meg for å gå ifra samboeren min igjennom 13 år. Vi har to barn sammen. Grunnene til bruddet er ikke så viktig for dere å vite, men vi /jeg har prøvd alt for lenge. Jeg orker ikke mer og føler meg kvalt i mitt eget hjem. Kan si såpass som at vi har hatt problemer i mange år. Dette er ikke bare fordi jeg vil sjekke om gresset er grønnere på den andre siden. 

Jeg skal ringe og snakke med familievernkontoret på mandag. Jeg trenger noen å snakke med før jeg setter alt i gang. Jeg har så utrolig mye innestengt som jeg må bearbeide. 

Vi har to barn på 6 og 7 og jeg er såklart lei meg for hva de nå snart utsettes for. Dette er en av grunnene til at jeg har holdt ut så lenge. Men innerst inne så tror jeg de også vil få det bedre når dette har roet seg. 

Men hva skjer nå? Kan noen som har vært i samme situasjon dele litt erfaringer? Alt mulig. Jeg kommer ikke til å rive barna vekk fra alt det trygge. De skal få gå på samme skole og ha sine venner og omgangskrets. Jeg har allerede tenkt at jeg vil bo i nærheten. Og om far er interessert så skal vi ha barna 50/50 osv.  Men får f. Eks barna tilbud om å snakke med noen ved samlivsbrudd? Har man noen økonomiske rettigheter? 

Hvordan ble dere møtt av familie og venner etter et sånt brudd? Og felles venner? Jeg er så dust at jeg tenker på hva alle andre tror og mener om meg og mitt valg. Samtidig har det gått så langt at jeg også prøver å tenke at dette er til mitt og barnas eget beste, og at andre folk ikke trenger å vite så mye. 

 

Ble litt rotete og jeg trengte egentlig bare å lufte dette litt......

Anonymkode: 5e4c0...74a

Gjør det som føles riktig for deg og barna dine. Du får støtte fra familie og venner. Er mange i din situasjon.

Anonymkode: 9b108...a2a

[AnonymBruker]

Skaff deg ny bolig først. Det tærer veldig på å måtte fortsette å bo sammen i mange måneder etter at den ene har informert om at han/hun ønsker separasjon. La barna slippe å måtte bo med så tung stemning hjemme. 

Dersom en av dere skal beholde den boligen dere har nå, kan det til å begynne med være lurt om barna fortsetter å bo der og at den andre forelderen heller har samvær der. Og etterhvert kan man ta med barna på dagbesøk i ny bolig, og etter en god stund når de er trygge der kan man begynne med overnattingssamvær. 

Anonymkode: 4bb76...a6f

[AnonymBruker]

Vi ble enige om 30-70 på barna. Dvs at hver av oss hadde et barn på hver vår adresse som vi hadde 60 og det andre barnet hadde vi 40. sånn at begge fikk dobbel barnetrygd o.l. Exmannen var nemlig opptatt av rettferdighet og at han ikke skulle tape noe o.l (han har en del mannlige kollegaer på jobb som hadde skilt seg og «advarte» han om en del ting mtp barn og skillsmisse) 

siden begge ble aleneforeldre for hvert vårt barn hadde begge også da krav på overgangsstønad. (I 3 år/frem til barnet fyller 8 år) 

ungene krangler mye når de er sammen så de elsket 30-70 ordningen. Etter 2 år hadde samværet glidd over til et 50-50 samvær på begge ungene. Nå, 3 år etter dette, maser ungene fremdeles om å ha 30-70. Så vi vurderer å teste ut 30-60 hver 3.uke.

lykke til. Det er en slitsom periode å kjempe seg gjennom, men det går nok bra. Barn tåler mye mer enn vi tror. Holder dere en sivilisert tone utsetter dere de ikke for permanente traumer.

Anonymkode: 015a3...3cd