Borderline forstyrrelse

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om jeg har dette😔....  Ønsker derfor å høre om noen som har dette selv, som kan forklare hvordan dette er. Jeg kan faktisk miste helt kontrollen på følelsene mine og det er skremmende. Jeg har hatt veldig mye psykisk smerte i livet pga dette. Ellers har jeg det stort sett greit, liker best å være alene med mine hobbyer.

Jeg kan forklare mer i detaljer etterhver ang hvorfor jeg tror jeg har Borderline (Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse)

Det betyr mye for meg å først høre så mye detaljer som mulig, slik at jeg kansje kan kjenne meg igjen. Jeg ønsker også vite om det er noe hjelp å få. Jeg ønsker ikke barn før jeg får orden på dette😞 Det er aå utrolig uendelig vondt når følelsene har tatt heøt over meg😭😭Blir så sliten etterpå og trist.

Anonymkode: 785ac...dab

[Gjest theTitanic]

https://tidsskriftet.no/2018/03/debatt/personer-med-emosjonelt-ustabil-personlighetsforstyrrelse-diskrimineres

Greit å utelukke dette før barn ja. 

[Gjest theTitanic]

https://no.m.wikipedia.org/wiki/Borderline_personlighetsforstyrrelse

En link til. 

Ikke glem at borderline er veldig ekstremt. Det finnes mange psykiske lidelser som fører til ustabilitet, intense følelser og stemmningsendringer. Mange diagnoser har mange fellestrekk og går litt i hverandre, derfor så er det svært uheldig å selvdiagnostisere. Til og med fagfolk tar ofte feil. 

[AnonymBruker]

Snakk med lege og evt om utredning. Går du på prevansjon (p-piller, pstav osv..?) Har hatt humørsvininger og mye angst som har fått meg til å tro jeg har bpd, men det var ikke det. Det er tross alt alvorlig personlighetsforstyrrelse, om du har dette så finnes det behandling, individuel og gruppeterapi som man kan få nytte av. Men ellers anbefaler ikke å hoppe til konklusjon om at man har personlighetsforstyrrelse, det må leger/psykologer finne ut av. 

Anonymkode: 532ba...aa8

[AnonymBruker]

7 minutter siden, theTitanic skrev:

https://no.m.wikipedia.org/wiki/Borderline_personlighetsforstyrrelse

En link til. 

Ikke glem at borderline er veldig ekstremt. Det finnes mange psykiske lidelser som fører til ustabilitet, intense følelser og stemmningsendringer. Mange diagnoser har mange fellestrekk og går litt i hverandre, derfor så er det svært uheldig å selvdiagnostisere. Til og med fagfolk tar ofte feil. 

Er det egentlig så ekstremt? Jeg har borderline selv og har gått i behandling ved personlighetspoliklinkken i Oslo over flere år, og jeg synes det er enormt mange som går rundt med denne diagnosen for tiden.

TS, be om å bli utredet for det så blir det ihvertfall enten bekreftet eller avkreftet. Ikke prøv å selvdiagnosere deg. Ta kontakt med DPS og hør hva de kan tilby, eller hvis du bor i Oslo så hør om du kan bli utredet ved personlgihetspoliklinikken på ullevål. 

Anonymkode: 2b746...7cc

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det egentlig så ekstremt? Jeg har borderline selv og har gått i behandling ved personlighetspoliklinkken i Oslo over flere år, og jeg synes det er enormt mange som går rundt med denne diagnosen for tiden.

TS, be om å bli utredet for det så blir det ihvertfall enten bekreftet eller avkreftet. Ikke prøv å selvdiagnosere deg. Ta kontakt med DPS og hør hva de kan tilby, eller hvis du bor i Oslo så hør om du kan bli utredet ved personlgihetspoliklinikken på ullevål. 

Anonymkode: 2b746...7cc

Jeg må mote meg opp å gjøre dette. Men er vanskelig å søke hjelp når jeg har hatt det slik alltid. Jeg har bare ikke tørd å få hjelp. Nå er det vanskeligere. 

Grunnen til at jeg er redd for hjelp er at jeg er redd for å bli sykere, at jeg skal bli verre. Prøver å glemme alt som gjør meg unormal fort og prøve å leve som en vanlig person. Ønsker ikke å være slik.

Det føles som om en sjel går inn i kroppen min for å ødelegge meg,knekke meg, og gjøre alt for å skade meg. Også plutselig forsvinner det og jeg er vanlig igjen. Men da er jeg utslitt,trist og hvis jeg har såret noen er jeg utrolig lei meg for det.

Jeg skulle av og til ønske at jeg bodde alene på en øde øy der ingen kunne såre meg ellet avvise meg. Da kunne jeg heller hatt mange dyr.

Dette monsteret som kan ødelegge neg kan bare plutselig komme, ihvertfalv hvis jeg er sliten og trøtt eller stresset. Unner ikke min værste fiende å ha det slik.

Høres dette kjent ut? Fungerer du bedre når du får hjelp? Har du kjæreste?

Ts

Anonymkode: 785ac...dab

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Snakk med lege og evt om utredning. Går du på prevansjon (p-piller, pstav osv..?) Har hatt humørsvininger og mye angst som har fått meg til å tro jeg har bpd, men det var ikke det. Det er tross alt alvorlig personlighetsforstyrrelse, om du har dette så finnes det behandling, individuel og gruppeterapi som man kan få nytte av. Men ellers anbefaler ikke å hoppe til konklusjon om at man har personlighetsforstyrrelse, det må leger/psykologer finne ut av. 

Anonymkode: 532ba...aa8

Nei nei! Da blir jeg verre. Kan aldri rote med hormonene mine.... Hvorfor alvorlig? Ikke alle vil ta selvmord hvis det var det du tenkte.

Jeg kjenner såklart noen ganger at akkurat nå hadde det vært godt å bare ikke eksistert. Men jeg vet at jeg blir glad igjen og ikke vil tenke slik lenge. Har det bare veldig vondt når anfallet er der. Men det går alltid over. Vi er alle ulike. TS

Anonymkode: 785ac...dab

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg må mote meg opp å gjøre dette. Men er vanskelig å søke hjelp når jeg har hatt det slik alltid. Jeg har bare ikke tørd å få hjelp. Nå er det vanskeligere. 

Grunnen til at jeg er redd for hjelp er at jeg er redd for å bli sykere, at jeg skal bli verre. Prøver å glemme alt som gjør meg unormal fort og prøve å leve som en vanlig person. Ønsker ikke å være slik.

Det føles som om en sjel går inn i kroppen min for å ødelegge meg,knekke meg, og gjøre alt for å skade meg. Også plutselig forsvinner det og jeg er vanlig igjen. Men da er jeg utslitt,trist og hvis jeg har såret noen er jeg utrolig lei meg for det.

Jeg skulle av og til ønske at jeg bodde alene på en øde øy der ingen kunne såre meg ellet avvise meg. Da kunne jeg heller hatt mange dyr.

Dette monsteret som kan ødelegge neg kan bare plutselig komme, ihvertfalv hvis jeg er sliten og trøtt eller stresset. Unner ikke min værste fiende å ha det slik.

Høres dette kjent ut? Fungerer du bedre når du får hjelp? Har du kjæreste?

Ts

Anonymkode: 785ac...dab

Jo lengre du blir gående uten å motta hjelp, jo dårligere kommer du til å fungere. Det kan jeg garantere deg. Hvis du virkelig har borderline så vil du fortsatt kunne leve som en vanlig person, men du trenger den spesifikke behandlingen man gir til de med denne sykdommen for å klare å fungere bedre der ute i verden. Har du forresten lest om borderline, f.eks i de linkene som ble lagt ut her oppe? I hvor mange av trekkene kjenner du deg igjen? Selv om du kjenner deg igjen i noen symptomer så er ikke det ensbetydende med at du har borderline. Jeg fungerer ikke spesielt godt. Jeg er ufør og har ikke klart å få til noe utover videregående skole. Har heller ikke venner da jeg ikke får til å fungere sosialt over tid, men har en kjæreste da

Anonymkode: 2b746...7cc

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei nei! Da blir jeg verre. Kan aldri rote med hormonene mine.... Hvorfor alvorlig? Ikke alle vil ta selvmord hvis det var det du tenkte.

Jeg kjenner såklart noen ganger at akkurat nå hadde det vært godt å bare ikke eksistert. Men jeg vet at jeg blir glad igjen og ikke vil tenke slik lenge. Har det bare veldig vondt når anfallet er der. Men det går alltid over. Vi er alle ulike. TS

Anonymkode: 785ac...dab

Alvorlig betyr mye mer enn det å ville ta selvmord. Borderline er en av e mest alvorlige psykisk sykdommene du kan ha. Det er en sykdom som ofte (men selvfølgelig ikke alltid )innebærer alvorlig selvskading, spiseforstyrrelser, selvmedisinering med rusmidler og andre dårlige mestringsstrategier. 

Anonymkode: 2b746...7cc

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Er det egentlig så ekstremt? Jeg har borderline selv og har gått i behandling ved personlighetspoliklinkken i Oslo over flere år, og jeg synes det er enormt mange som går rundt med denne diagnosen for tiden.

TS, be om å bli utredet for det så blir det ihvertfall enten bekreftet eller avkreftet. Ikke prøv å selvdiagnosere deg. Ta kontakt med DPS og hør hva de kan tilby, eller hvis du bor i Oslo så hør om du kan bli utredet ved personlgihetspoliklinikken på ullevål. 

Anonymkode: 2b746...7cc

Ja borderline er ganske ekstremt. Det gjør at du fungerer svært dårlig sosialt da alle forhold er vanskelige. Vennskap er utrolig vanskelig, å skulle ha samboer er så å si umulig. Men er nok mange psykologer som er slapphendte med den diagnosen. Selv er det så vanskelig at jeg har funnet ut at livet mitt leves best alene ute i en hytte i skogen.

Anonymkode: 7589f...1f6

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Alvorlig betyr mye mer enn det å ville ta selvmord. Borderline er en av e mest alvorlige psykisk sykdommene du kan ha. Det er en sykdom som ofte (men selvfølgelig ikke alltid )innebærer alvorlig selvskading, spiseforstyrrelser, selvmedisinering med rusmidler og andre dårlige mestringsstrategier. 

Anonymkode: 2b746...7cc

Som med alle andre sykdommer finnes det også her et spekter. Borderline er og har vært en sykdom tilknyttet masse stigma. Ikke alle med sykdommen er helt på ytterpunktet...

Til TS: råder deg til å oppsøke hjelp. Prøv å skrive ned på en lapp som du tar med til legen. Hva som er mest plagsomt/ hvilke følelser sommer vanskeligst, om du skjønner hva jeg mener? Samt at det kan være lurt å si til legen om du driver med selsvkading, spiseforstyrrelser, rus eller lignende. Få henvist til DPS, det finnes gode behandlinger, men det krever mye jobb og innsats fra din side. Lykke til 💛

 

Anonymkode: 3a778...d57

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja borderline er ganske ekstremt. Det gjør at du fungerer svært dårlig sosialt da alle forhold er vanskelige. Vennskap er utrolig vanskelig, å skulle ha samboer er så å si umulig. Men er nok mange psykologer som er slapphendte med den diagnosen. Selv er det så vanskelig at jeg har funnet ut at livet mitt leves best alene ute i en hytte i skogen.

Anonymkode: 7589f...1f6

Ja det er det. Ser nå at jeg tolket det som om det skulle være sjeldent. Det ble litt feil 😅 Men sykdommen er så absolutt ekstrem ha, det har jeg fått smertelig erfare selv. Den ødelegger virkelig livskvaliteten. 

Anonymkode: 2b746...7cc

[duplexx]

Utredning kan du få hos dps, be om henvisning fra legen.

Leve med borderline går helt ok, for min del i alle fall.
Jeg har sterke og gode vennskap, noen nye og noen gamle venner. Forholdene har utviklet seg både i takt med tiden som har gått, samt at jeg har forandret meg, og vennene mine.
Relasjoner er absolutt en utfordring, men jeg har andre diagnoser i tillegg som påvirker dette (relasjonsskadd).

Per nå bruker jeg kun seroquel for å regulere søvnen, hvilket for meg er totalt avgjørende for hvordan jeg har det fra dag til dag.
Det jeg merker er at jeg hele tiden må _velge_ gode ting for meg selv, velge å få nok søvn, velge å spise bra mat, velge gode venner, ikke drikke for mye, ikke ligge rundt, holde på rutiner osv.
Jeg har sammensatt problematikk, og det er ikke alltid jeg vet hva som er hva - hva er meg, hva er borderline, hva er ptsd. Relasjoner er vanskelig i begge diagnosene, og hver situasjon er forskjellig.

Alt i alt er følelsene mine litt utenpå, de kan svinge fort, jeg sliter med å regulere de, jeg syns det er vanskelig å opprettholde interesse for ting som ikke VIRKELIG interesserer meg, sosiale koder har vært et hæælvete å forstå seg på (dette handler også dog om at jeg ikke har lært dem, ikke bare diagnosen i seh selv).

Jeg har vært grundig utredet to ganger, og gikk eupf begge gangene... så det er nok ingen tvil.
Men jeg syns selv jeg lever veldig godt med det.
Så det er mulig. Har forresten to barn, som er oppegående og friske. 

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jo lengre du blir gående uten å motta hjelp, jo dårligere kommer du til å fungere. Det kan jeg garantere deg. Hvis du virkelig har borderline så vil du fortsatt kunne leve som en vanlig person, men du trenger den spesifikke behandlingen man gir til de med denne sykdommen for å klare å fungere bedre der ute i verden. Har du forresten lest om borderline, f.eks i de linkene som ble lagt ut her oppe? I hvor mange av trekkene kjenner du deg igjen? Selv om du kjenner deg igjen i noen symptomer så er ikke det ensbetydende med at du har borderline. Jeg fungerer ikke spesielt godt. Jeg er ufør og har ikke klart å få til noe utover videregående skole. Har heller ikke venner da jeg ikke får til å fungere sosialt over tid, men har en kjæreste da

Anonymkode: 2b746...7cc

Da er det ganske likt her. Jeg er sjeldent med venner, jeg klarer ikke fungere lenge sammen med dem. Jeg kan reagere på ting og holder alt inni meg.

Har kjæreste men må prøve å holde meg unna han så mye som mulig når jeg er sliten eller trøtt. Det er veldig vanskelig å være sammen med han. Føler at han er psykopat noen ganger og får helt angst. 

Har heller ikke fått meg en utdannelse, og aldri hatt fast jobb, kun korte vikariater. 

Jeg har litt angst med tanke på en fast jobb, men ønsker jo å ha det. Men er redd for at noe kan skje på jobben, at jeg ikke fungerer til slutt. Også kjenne følelsen av skam og verdiløshet....

Jeg ønsker å forstå dette med meg, er såklart glad hvis det finnes ett navn på dette, for jeg føler meg så utrolig alene når jeg har det slikt. Alt er bare svart og jeg stenger alle ute helt til jeg er normal igjen.😞 Jeg er jo så utrolig kjærlig og snill jente egentlig... Føler jeg ikke fortjener å ha det slik. Kansje jeg gjorde noe galt i mitt forje liv...  TS

 

Anonymkode: 785ac...dab

[AnonymBruker]

4 minutter siden, duplexx skrev:

Utredning kan du få hos dps, be om henvisning fra legen.

Leve med borderline går helt ok, for min del i alle fall.
Jeg har sterke og gode vennskap, noen nye og noen gamle venner. Forholdene har utviklet seg både i takt med tiden som har gått, samt at jeg har forandret meg, og vennene mine.
Relasjoner er absolutt en utfordring, men jeg har andre diagnoser i tillegg som påvirker dette (relasjonsskadd).

Per nå bruker jeg kun seroquel for å regulere søvnen, hvilket for meg er totalt avgjørende for hvordan jeg har det fra dag til dag.
Det jeg merker er at jeg hele tiden må _velge_ gode ting for meg selv, velge å få nok søvn, velge å spise bra mat, velge gode venner, ikke drikke for mye, ikke ligge rundt, holde på rutiner osv.
Jeg har sammensatt problematikk, og det er ikke alltid jeg vet hva som er hva - hva er meg, hva er borderline, hva er ptsd. Relasjoner er vanskelig i begge diagnosene, og hver situasjon er forskjellig.

Alt i alt er følelsene mine litt utenpå, de kan svinge fort, jeg sliter med å regulere de, jeg syns det er vanskelig å opprettholde interesse for ting som ikke VIRKELIG interesserer meg, sosiale koder har vært et hæælvete å forstå seg på (dette handler også dog om at jeg ikke har lært dem, ikke bare diagnosen i seh selv).

Jeg har vært grundig utredet to ganger, og gikk eupf begge gangene... så det er nok ingen tvil.
Men jeg syns selv jeg lever veldig godt med det.
Så det er mulig. Har forresten to barn, som er oppegående og friske. 

Veldig godt å høre dette. Jeg kjenner meg igjen i det å ta riktige valg ang mat osv... Jeg er veldig opptatt av dette fordi det gjør stor forkjell på meg.

Det svinger mye for meg. Jeg kan være super glad for å snu helt om å bli motsatt. Har gode perioder der jeg er mest glad. Det er de gangene jeg har nokk søvn mat osv...

Tar du sovemedisin vær dag? Blir man ikke avhengig av det?

Er det vanskeligere for deg nå når du er mor?

Anonymkode: 785ac...dab

[duplexx]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Veldig godt å høre dette. Jeg kjenner meg igjen i det å ta riktige valg ang mat osv... Jeg er veldig opptatt av dette fordi det gjør stor forkjell på meg.

Det svinger mye for meg. Jeg kan være super glad for å snu helt om å bli motsatt. Har gode perioder der jeg er mest glad. Det er de gangene jeg har nokk søvn mat osv...

Tar du sovemedisin vær dag? Blir man ikke avhengig av det?

Er det vanskeligere for deg nå når du er mor?

Anonymkode: 785ac...dab

Om jeg er avhengig vet jeg ikke - har ikke prøvd å slutte 😂 men alle disse tingene sammenlagt gjør at jeg føler meg forholdsvis stabil. Så jeg har ingen planer om å slutte enda. Søvn og stabilitet er utrolig avgjørende, for min del.
Som mor har det nok vært verst med ptsd, jeg blir lett satt ut, av høye lyder, at ungene leker for vilt osv. Regulering av følelser har vært fryktelig vanskelig, det er min jobb å regulere mine barn. Jeg visste ikke at jeg var ordentlig syk før etter jeg fikk dem, har gradvis blitt verre.
Fikk barn tidlig, og var «bare» utagerende før jeg ble mor.

Jeg har slitt og sliter enda med mat (anoreksi eller bulimi, periodevis), selvskading, depresjon i perioder, mye angst (helt ut av det blå), suicidalitet.
Men det er veldig vanskelig å vite om dette er konkret eupf, eller bare en blanding av hele meg og andre ting jeg sliter med.
Tidvis får jeg schizofrene episoder, svake psykoser og masse paranoide tanker. Men dette er også når jeg behandler meg selv dårlig, eller især hvis jeg ptsd-symptonene mine blåser seg opp. 

[AnonymBruker]

 

Anonymkode: 785ac...dab

[AnonymBruker]

47 minutter siden, duplexx skrev:

Om jeg er avhengig vet jeg ikke - har ikke prøvd å slutte 😂 men alle disse tingene sammenlagt gjør at jeg føler meg forholdsvis stabil. Så jeg har ingen planer om å slutte enda. Søvn og stabilitet er utrolig avgjørende, for min del.
Som mor har det nok vært verst med ptsd, jeg blir lett satt ut, av høye lyder, at ungene leker for vilt osv. Regulering av følelser har vært fryktelig vanskelig, det er min jobb å regulere mine barn. Jeg visste ikke at jeg var ordentlig syk før etter jeg fikk dem, har gradvis blitt verre.
Fikk barn tidlig, og var «bare» utagerende før jeg ble mor.

Jeg har slitt og sliter enda med mat (anoreksi eller bulimi, periodevis), selvskading, depresjon i perioder, mye angst (helt ut av det blå), suicidalitet.
Men det er veldig vanskelig å vite om dette er konkret eupf, eller bare en blanding av hele meg og andre ting jeg sliter med.
Tidvis får jeg schizofrene episoder, svake psykoser og masse paranoide tanker. Men dette er også når jeg behandler meg selv dårlig, eller især hvis jeg ptsd-symptonene mine blåser seg opp. 

Dumt at du har blitt verre❤

Anbefaler du å ikke få barn hvis man har Borderline? .. 

Hvordan angst får du? Sosial angst ?

Jeg har også vært opptatt av slanking og har sultet meg veldig en periode da jeg var yngre. Men jeg jeg vil se på det som normalt for unge jenter. Hadde ikke en sykdom tror jeg. I dag er jeg veldig nøye med kosthold og at jeg ser bra ut, å være slank må jeg være for å ha det bra... Men tar tak i det på en sund måte nå da. Helsen min tar jeg vare på så godt jeg kan. TS

Anonymkode: 785ac...dab

[duplexx]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dumt at du har blitt verre❤

Anbefaler du å ikke få barn hvis man har Borderline? .. 

Hvordan angst får du? Sosial angst ?

Jeg har også vært opptatt av slanking og har sultet meg veldig en periode da jeg var yngre. Men jeg jeg vil se på det som normalt for unge jenter. Hadde ikke en sykdom tror jeg. I dag er jeg veldig nøye med kosthold og at jeg ser bra ut, å være slank må jeg være for å ha det bra... Men tar tak i det på en sund måte nå da. Helsen min tar jeg vare på så godt jeg kan. TS

Anonymkode: 785ac...dab

Jo, absolutt. Men man må være frisk.
Jeg tror heller ikke på kroniske diagnoser, jeg tror alt er dynamisk og kan endre seg.

Jeg vet ikke om jeg vil bli 100% frisk noen gang, for jeg har opplevd så mye som har formet meg fra tidlig. Men at jeg ikke alltid vil ha ptsd, eller kanskje blir kvitt de ustabile periodene, eller ikke lenger er veldig tvangspreget (tvangspreget pf) håper jeg er mulig.
At det endrer seg til kun trekk ved meg, og ikke førende for hele personligheten min. Trekkene tror jeg aldri vil forsvinne.

Får all slags angst, angst for å leve, være til, store plasser, sosiale settinger, får angst som blander seg med milde psykoser.
Impulskontroll er også noe jeg sliter veldig med, det er kanskje litt typisk for borderline. 

Endret 31. januar 2020 av duplexx

[AnonymBruker]

2 timer siden, duplexx skrev:

Jo, absolutt. Men man må være frisk.
Jeg tror heller ikke på kroniske diagnoser, jeg tror alt er dynamisk og kan endre seg.

Jeg vet ikke om jeg vil bli 100% frisk noen gang, for jeg har opplevd så mye som har formet meg fra tidlig. Men at jeg ikke alltid vil ha ptsd, eller kanskje blir kvitt de ustabile periodene, eller ikke lenger er veldig tvangspreget (tvangspreget pf) håper jeg er mulig.
At det endrer seg til kun trekk ved meg, og ikke førende for hele personligheten min. Trekkene tror jeg aldri vil forsvinne.

Får all slags angst, angst for å leve, være til, store plasser, sosiale settinger, får angst som blander seg med milde psykoser.
Impulskontroll er også noe jeg sliter veldig med, det er kanskje litt typisk for borderline. 

Jeg går på Ritalin mot Adhd. medisinen hjelper mot blant annet impulsiv problem, kansje du kan prøve Ritalin ?

Er det normalt å ha Adhd og Borderline samtidig? Vet du det?

Ts

 

Anonymkode: 785ac...dab