Trenger råd ang min mor (lang tekst)

[AnonymBruker]

Jeg har siden barndommen hatt et ganske vanskelig forhold til min mor, noe som jeg nå i voksen alder har reflektert veldig mye på..
Min mor ha gjort alt for meg i hele mitt liv, noe som har ført til mye skam og dårlig sannvittighet.

På grunn av at hun gjorde alt for både meg og mine søsken, samt alltid skulle ha kontroll over den minste detalj, så har dette ført til at jeg hadde mye å ta tak i da jeg flyttet ut. Alt fra små detaljer til større ting som folk på min alder normalt sett skulle klare på egenhånd. 

Hun er en person som prater konstant, og da mener jeg virkelig hele tiden. Om alt mellom himmel og jord. Så jeg har alltid blitt psykisk utslitt av hennes nærvær. Det er såpass ille at om du skal på do, så snakker hun helt til hun hører du treffer do skålen og i det du er ferdig å tørke deg så er praten i gang igjen omtrent. Du får liksom aldri et pusterom.

Hun har aldri latt meg få stått på egne ben eller respektert mine avgjørelser. Og jo eldre jeg ble, jo værre ble det.

Jeg var også i et veldig dårlig forhold for mange år siden som gikk totalt ut av kontroll.. Dette er også noe jeg føler hun og min far straffer meg for den dag i dag. Og generelt alle andre dårlige episoder som normalt sett skjer i tenårene kan plutselig bli dradd opp i diskusjoner nå. 

Nå har jeg nettopp stiftet min egen familie og det som skal være den beste tiden for oss, byr på ekstremt mye frustrasjon pga dette.  Hun har rett og slett ingen respekt for meg. Jeg har prøvt å tatt det opp hundre ganger, men det ender bare opp i mange usaklige diskusjoner der hun ikke klarer å fokusere på temaet.

Foreldrene mine er jo gift og jeg har søsken. Så min frustrasjon over min mor er helt umulig å skjule i deres nærvær.. Jeg føler dette evigvarende problemet går utover alle i familien.. 

Jeg vil virkelig at mine foreldre skal få et kjempe nært forhold til mine barn. Men jeg blir så eksternt psykisk sliten av å være i hennes selskap..  

Ett eksempel på en situasjon :
Jeg holdt på å planlegge et stort selskap i forbindelse til mitt barn. Hun ville gjerne hjelpe oss med maten, noe som vi satte veldig pris på. Så var det et familiemedlem jeg ikke ville ha i dette selskapet til mitt barn og det tålte hun ikke. Dette er en person jeg aldri har hatt kontakt med på mine snart 30 år og som på det meste har kun sagt hei til meg. Og siden jeg i voksen alder aldri har hatt et forhold til dette familiemedlemmet, så tenker jeg at det er veldig unaturlig at mitt barn skal ha det.  Dette var det værste hun hadde hørt og gjennomførte jeg dette , så skulle hun aldri hjelpe meg med maten og selskapet måtte jeg bare kansellere. Og videre kom det mange trusler, slik at hun skulle få det som hun ville. 
Siden det var såpass knapp tid til dette selskapet, så jeg meg bare nødt til å gi etter og hun fikk det akkurat som hun ville. 
Dette er noe jeg absolutt ikke er komfortabel med og jeg tok derfor dette opp på tomannshånd med henne når sjansen var der.. Slik som alltid, så innrømmer hun ingen feil og en stor usaklig diskusjon starter der hun ikke respekterer noen av følelsene eller meningene mine.. Og har hun muligheter til å lyve for å høres bedre ut, så gjør hun gjerne det. 

Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre.. 
Jeg synes det er ufattelig trist at jeg skal føle på dette her hver gang vi treffes.  Hun skal i tillegg alltid hjelpe og alltid gjøre ting for meg og mine søsken, som fører til dårlig samvittighet og som igjen fører til at jeg lar henne gå over grensene mine på nytt og på nytt.. 

Er det noen som har vært i en lignende situasjon eller har noen råd å komme med? 

 

Anonymkode: 7b5b4...fac

[AnonymBruker]

På den ene siden syns du det er veldig greit at hun lager mat til DERES selskap..på den andre siden syns du hun hjelper alt for mye 🤷🏻‍♀️ Dersom du virkelig syns at hun hjelper altfor mye, hvorfor i all verden gjør du ikke heller tingene selv, og avslår tilbud om hjelp? Det er veldig enkelt. «Tusen takk som tilbyr, men jeg har planlagt hva jeg skal lage, og gleder meg til det. Denne gangen vil jeg at du bare skal være gjest og kose deg». 
 

Hvem som blir invitert i selskap er det dere som bestemmer. Jeg liker ikke ekskludering, eller dramatikk, så om det tidligere har vært helt naturlig å invitere denne personen ville jeg ha invitert han. Men, det er dere som bestemmer. Du har gjort deg så avhengig av hennes hjelp, at ditt ønske om hjelp er større enn ønsker om å sette ned foten. 

Anonymkode: 38773...034

[AnonymBruker]

Du kan ikke, ts, få "i pose og sekk". Dette er nok noe du ikke har lært hjemmenfra, men når noen sier "jeg vil hjelpe deg" så kan de tilføye "men på betingelse av x og y og z". Det er dette din mor har gjort. 

Det du kan gjøre er å si "nei takk" til hjelp. Eller, i situasjonen over, syne bløffen hennes. Neste gang hun setter ned foten og vil tvinge gjennom viljen sin så sier du "jeg noterer meg at du mener det" (verken mer eller mindre. Og hva enn du gjør: ikke argumenter). Dersom hun fortsetter med "får jeg ikke viljen min så hjelper jeg deg ikke " så svarer du "Det noterer jeg meg" Så fortsetter du som før, med eller uten hennes hjelp. 

Blir hun ufin, truende eller utidig så viser du henne døren, legger på røret eller tar på deg klærne og forlater huset hennes. Du avslutter før du går med at man ikke truer eller kjefter på deg, og at du kun (og kun bare) vil gjenoppta kontakten med henne etter en uforbeholden beklagelse. Frem til denne kommer tar du ikke telefon, åpner ikke dører og svarer ikke på henvendelser.

Anonymkode: ad5fa...e6b

[AnonymBruker]

Hvorfor ønsker du at dine barn skal få et nært forhold til denne manipulerende dama??? For at hun skal ødelegge psyken dems?

Anonymkode: e46c4...4e6

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor ønsker du at dine barn skal få et nært forhold til denne manipulerende dama??? For at hun skal ødelegge psyken dems?

Anonymkode: e46c4...4e6

Dette.

Anonymkode: 4692e...c16