Jobber med barn, men barna respekterer meg ikke!

[AnonymBruker]

Jeg er en mann i midten av 30-årene som jobber som vikar i barnehage, jeg har egentlig jobbet med barn hele mitt voksne arbeidsliv, både barneskole, SFO og nå i barnehage. Jeg har også to barn, og er trener for min sønns fotballag, så har mye med barn å gjøre både i arbeidslivet og privat.

Likevel sliter jeg med et stort problem, og det er at barna ikke respekterer meg. Det gjelder forsåvidt ikke så mye mine egne barn, men heller deres venner, gutta på fotballaget og ikke minst barna på jobben.

De ler av meg hvis jeg prøver å være streng og sette grenser, prøver jeg å være pedagogisk og forstående skjer det samme. Det har flere ganger skjedd at andre ansatte har måttet snakke med barna og be de høre på meg "fordi jeg også er en voksen". Dette føles veldig nedverdigende, og jeg klarer heller ikke å forstå hva jeg gjør galt. Prøver å gjøre det samme som de andre ansatte, og være en "tydelig og trygg voksen", hva nå enn dett betyr, men likevel har barna null respekt for meg...

Hva gjør jeg egentlig galt?

Anonymkode: c3daa...a70

[Daisy_B]

Ikke sikkert det er deg det er noe i veien med, det kan være dem. Barn får nesten ikke oppdragelse lenger. 

[SoWhat?]

Det går an å lære seg å snakke med myndig og bestemt stemme, pluss lære kroppsspråk. Jeg tar det som en selvfølge at barn ( og hunder:-) ) gjør som jeg sier. Og det funker. Jeg gir beskjeder og retter fokus vekk fra ansikter, så det ikke blir rom for diskusjoner eller trass.

Søk om du finner noe om dette på nettet? 

Og når det er sagt; unger kan være respektløse uten at det er din skyld. 

[AnonymBruker]

Jeg jobber på barneskole. Har lært at relasjoner er greia. Bruk tid på å snakke med barna og bli kjent med dem. Tull og tøys litt med dem, snakk om alt og ingenting. Fortell om deg selv. Interessante historier fra livet ditt osv.

Om de ler av deg når du prøver å sette grenser tror jeg at du ikke er streng nok. Jeg har blitt MYE strengere etter hvert som jeg har fått mer erfaring. Om barna virkelig trår over en grense, så blir jeg nærmest forbanna. Jeg roper og skriker ikke, men jeg blir VELDIG streng i stemmen, og sier det akkurat som det er. Viktig å ikke være langsint, da. Jeg pleier å rose de etterpå når de skjerper seg. 
 

Uansett er det lettere å sette grenser når man har en god relasjon med barna. 
 

Og når man kommer inn i en ny barnegruppe, må man være konsekvent med en gang! Da jeg begynte å jobbe i en ny klasse for litt siden, tok jeg en elev som tulla ut for samtale første timen jeg hadde de! Viktig å vise hva som er greit og ikke med en eneste gang. 
 

Jeg er også ekstremt tydelig på hva jeg forventer av barna. Om vi skal gjøre noe, så forklarer jeg ned til hver minste detalj omtrent. Passer på at barna har forstått hva jeg sa. «Hva må du huske på nå?», «Hva er det som er viktig når vi skal....?», . Om noen ikke følger beskjeden, tar jeg det med en gang. Ofte sier jeg noe sånt som «i stad sa du til meg at du visste hva vi skulle gjøre, men så gjør du noe helt annet. Er ikke det litt rart?». Eller bare: «Husker du hva jeg ga beskjed om i stad? Hva sa jeg da?». De vet ofte hva jeg sa. «Se der! Du vet det jo, da klarer du det. Ikke sant?». 
 

Noen ganger gir jeg også advarsler. Hvis de tøyser, får de ikke være med på noe gøy de andre skal e.l. 
 

Sitter de og fikler/ tuller med/ ødelegger ting, tar jeg tingen fra dem. 
 

Jeg diskuterer ikke. Ofte når jeg gir en streng beskjed om at noe ikke er greit, skal barna kverulere. Da bare gjentar jeg beskjeden. Noen ganger avslutter jeg med «nei!» og snur meg vekk. Vet ikke om det funker på småbarn da 😛 

Anonymkode: f7403...a21

[AnonymBruker]

Først og fremst: Barn har ingen forutsetning for å vite hva ordet "respekt" innebærer, i alle fall ikke på samme måte som en voksen forstår ordet. I dette tilfellet handler det ikke om respekt, men at du mest sannsynlig ikke har vært tydelig nok. Det å være usikker når det gjelder grensesetting kan være kjempe utfordrende (tro meg), men på sikt vil du nok bli mer trygg i din rolle som voksen og da blir det lettere for deg å vite hva som er grensesetting slik at barna forstår det, og hva som fremstår som usikker. Barn er veldig observante, og hvis du nøler eller viser usikkerhet, så vil de se det og prøve å teste deg. Det er en del av hvordan barn utvikler seg  

Jeg syns det virker fornuftig å bli ordentlig kjent med barna, se dem og høre dem, hva er det de egentlig ikke "respekterer" deg for? Hvordan kan du gjøre ting annerledes? Er det noe spesielt du observerer like før de ikke "respekterer" deg? Prøver de å være tøffe foran andre barn? 

Nå skal det også sies at noen barn kan være mer utfordrende enn andre, men da kan det ofte ligge andre grunner bak enn at de rett og slett ikke "respekterer" deg. Prøv deg fram, test litt grenser du også  Du virker som en reflektert og flink person, så jeg tror du kommer til å klare det veldig bra med litt erfaring på feltet.

Anonymkode: 91e19...4a3

[AnonymBruker]

1 time siden, Daisy_B skrev:

Ikke sikkert det er deg det er noe i veien med, det kan være dem. Barn får nesten ikke oppdragelse lenger. 

Tro meg, man må vise seg sterk. Bruke kraftig autoritær stemme og vise at man er fysisk sterkere. Det er måten å gjøre det på.

Anonymkode: 531a4...a57

[Daisy_B]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tro meg, man må vise seg sterk. Bruke kraftig autoritær stemme og vise at man er fysisk sterkere. Det er måten å gjøre det på.

Anonymkode: 531a4...a57

Nja... Jeg jobber også med barn. Ikke mye relasjonspedagogikk i å rope og blåse seg opp. 

[AnonymBruker]

Det ligger nok i din evne til å skape trygge og gode relasjoner når ingen barn, bortsett fra dine egne, har respekt for deg. 

Anonymkode: 10d4d...d22

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Daisy_B skrev:

Nja... Jeg jobber også med barn. Ikke mye relasjonspedagogikk i å rope og blåse seg opp. 

På noen barn funker det. Snakker av erfaring.

Anonymkode: 531a4...a57