Jeg får ikke flere barn

[AnonymBruker]

Jeg har to egne barn og to stebarn. Jeg har alltid ønsket meg 3 egne barn, men mannen min ønsker ikke å få et sammen fordi vi allerede har to hver. Dette kjenner jeg er en sorg, samtidig som argumentene hans er fornuftige (oppfølging, økonomi). Jeg kjenner veldig på at hans barn er hans barn og mine barn er mine. Det kommer aldri til å føles som vi har alle fire sammen, selv om jeg selvfølgelig er glad i barna hans. 

Hvordan kan jeg bli OK med at jeg aldri kommer til få flere barn? Er det flere som har vært i samme situasjon? Hva gjorde du for å "komme over" at du ikke skal få flere barn? Jeg synes dette er så trist. Ekstra trist fordi han og jeg aldri kommer til å få et felles barn, det er noe han deler med en annen. 

I tillegg sliter jeg med å få "oss" følelsen, noe jeg hadde med pappan til barna mine. Jeg skjønner at man ikke skal få et barn for å få den følelsen, men jeg har alltid ønsket meg 3 egne barn og ser på det som noe positivt om vi hadde fått et barn sammen. 

 

 

Anonymkode: ffcd0...694

[AnonymBruker]

Forstår deg veldig godt. Her har vi også to hver og han vil ikke ha flere. Jeg sitter også med følelsen av at vårt forhold aldri vil bli like "seriøst" som hans siste. Men vi har et godt forhold og har planer om å gifte oss. Tilknytning og samhørighet et viktig for meg og min partner er villig til å gi meg det på en annen måte enn det jeg ønsket. 
 

Det er greit 

Anonymkode: a6685...758

[AnonymBruker]

Et barn er ikke et lim, ofte det motsatte. Så prøv å fokuser på at på denne måten får dere faktisk litt tid alene innimellom, til å bare være kjærester. 

Dere har fire fine, dere får en dag barnebarn sammen, dere har det fint. Prøv å fokuser på det positive ved at det ikke blir fler. Jeg hadde to, fikk ny mann, et barn til og har nå blitt alene igjen. Så det ble mine, dine, våre, andres, osv osv... slitsomt, og ikke å anbefale. 

Anonymkode: 91039...307

[AnonymBruker]

TS her.

Vi er allerede gift, så vi har jo et godt utgangspunkt for at jeg skal ha "oss"-følelsen, men den kjenner jeg lite på. 

Saken er at jeg ikke føler at VI får barnebarn sammen. Han får barnebarn når barna hans får barn og jeg får barnebarn når mine får barn. Det er eksen hans de kommer til å kalle bestemor, ikke meg. Og det er min eks som blir bestefar når jeg blir bestemor, ikke mannen min. Jeg kommer selvfølgelig til å være opptatt av barnebarna når den tid kommer,uansett om de kommer fra mine eller hans barn, men det er forskjell og sånn er det bare. 

Vi har hans barn fulltid og mine 50 %, så det er også vanskelig. 

Anonymkode: ffcd0...694

[Maleficenta]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har to egne barn og to stebarn. Jeg har alltid ønsket meg 3 egne barn, men mannen min ønsker ikke å få et sammen fordi vi allerede har to hver. Dette kjenner jeg er en sorg, samtidig som argumentene hans er fornuftige (oppfølging, økonomi). Jeg kjenner veldig på at hans barn er hans barn og mine barn er mine. Det kommer aldri til å føles som vi har alle fire sammen, selv om jeg selvfølgelig er glad i barna hans. 

Hvordan kan jeg bli OK med at jeg aldri kommer til få flere barn? Er det flere som har vært i samme situasjon? Hva gjorde du for å "komme over" at du ikke skal få flere barn? Jeg synes dette er så trist. Ekstra trist fordi han og jeg aldri kommer til å få et felles barn, det er noe han deler med en annen. 

I tillegg sliter jeg med å få "oss" følelsen, noe jeg hadde med pappan til barna mine. Jeg skjønner at man ikke skal få et barn for å få den følelsen, men jeg har alltid ønsket meg 3 egne barn og ser på det som noe positivt om vi hadde fått et barn sammen. 

 

 

Anonymkode: ffcd0...694

Dette burde du tenkt på før du involverte deg med en mann som var ferdig med å få barn

[Maleficenta]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her.

Vi er allerede gift, så vi har jo et godt utgangspunkt for at jeg skal ha "oss"-følelsen, men den kjenner jeg lite på. 

Saken er at jeg ikke føler at VI får barnebarn sammen. Han får barnebarn når barna hans får barn og jeg får barnebarn når mine får barn. Det er eksen hans de kommer til å kalle bestemor, ikke meg. Og det er min eks som blir bestefar når jeg blir bestemor, ikke mannen min. Jeg kommer selvfølgelig til å være opptatt av barnebarna når den tid kommer,uansett om de kommer fra mine eller hans barn, men det er forskjell og sånn er det bare. 

Vi har hans barn fulltid og mine 50 %, så det er også vanskelig. 

Anonymkode: ffcd0...694

Er ikke sikkert dere engang får barnebarn 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Maleficenta skrev:

Er ikke sikkert dere engang får barnebarn 

Spark litt hardere da Maleficenta💪🏻

Anonymkode: 91039...307

[Maleficenta]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Spark litt hardere da Maleficenta💪🏻

Anonymkode: 91039...307

Tough love kalles det. 

[AnonymBruker]

TS her.

Da vi ble sammen sa han at han ville ha barn med meg, men det er noe han kun sa for å få meg på kroken har han innrømmet i ettertid. Så var det lenge snakk om at vi måtte flytte sammen før vi tok praten, så kom bryllupet og etter bryllupet sier han at han ikke vil ha flere og begrunner det selvfølgelig godt. Han sier også at dersom det er så viktig for meg kan vi gjøre det, men at han egentlig ikke tror jeg vil ha. Jeg har forklart han dette om familiefølelsen og at vi knytter oss sterkere sammen, men det er jo ikke et godt nok argument. Det følger jo mye mer med det å få et barn til.

Han vil ikke høre om at jeg ikke har "oss" følelsen, for det synes han bare er dårlig gjort at jeg sier. Jeg legger kanskje for mye i det at vi ikke har felles barn, men jeg er som sagt veldig klar over at hans barn er hans og eksens, og mine barn er mine og min eks sine. Det vil aldri forandre seg og jeg har vært ærlig med han og sagt at man føler annerledes for egne barn enn stebarn. Det har han også innrømmet, men han er nok flinkere til å tenke at mine barn er hans når de er hos oss. 

Jeg føler at jeg må være mamma for barna hans når de er hos oss, men at jeg ikke får lov til å være mamma til egne barn (ettersom det er ulik fordeling på hvor mye de er hos oss). Dette plager meg og noe jeg forteller han. Samtidig sier han at jeg visste hva jeg involverte meg i og at dette kunne skje (han og eksen hadde barna 50/50 før), så jeg kan ikke si noe egentlig. Hadde det vært omvendt, at mine barn var hos oss fulltid, hadde jeg forventet det samme - at han stilte opp. Men jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for at det skal føles bedre og for at jeg skal bli komfortabel med at vi aldri kommer til å få felles barn og hvordan jeg skal få "oss"- følelsen på dagens premisser. Ei heller hvordan jeg skal være komfortabel med at vi har hans barn hele tiden og mine kun deler av tiden. 

Anonymkode: ffcd0...694

[Maleficenta]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her.

Da vi ble sammen sa han at han ville ha barn med meg, men det er noe han kun sa for å få meg på kroken har han innrømmet i ettertid. Så var det lenge snakk om at vi måtte flytte sammen før vi tok praten, så kom bryllupet og etter bryllupet sier han at han ikke vil ha flere og begrunner det selvfølgelig godt. Han sier også at dersom det er så viktig for meg kan vi gjøre det, men at han egentlig ikke tror jeg vil ha. Jeg har forklart han dette om familiefølelsen og at vi knytter oss sterkere sammen, men det er jo ikke et godt nok argument. Det følger jo mye mer med det å få et barn til.

Han vil ikke høre om at jeg ikke har "oss" følelsen, for det synes han bare er dårlig gjort at jeg sier. Jeg legger kanskje for mye i det at vi ikke har felles barn, men jeg er som sagt veldig klar over at hans barn er hans og eksens, og mine barn er mine og min eks sine. Det vil aldri forandre seg og jeg har vært ærlig med han og sagt at man føler annerledes for egne barn enn stebarn. Det har han også innrømmet, men han er nok flinkere til å tenke at mine barn er hans når de er hos oss. 

Jeg føler at jeg må være mamma for barna hans når de er hos oss, men at jeg ikke får lov til å være mamma til egne barn (ettersom det er ulik fordeling på hvor mye de er hos oss). Dette plager meg og noe jeg forteller han. Samtidig sier han at jeg visste hva jeg involverte meg i og at dette kunne skje (han og eksen hadde barna 50/50 før), så jeg kan ikke si noe egentlig. Hadde det vært omvendt, at mine barn var hos oss fulltid, hadde jeg forventet det samme - at han stilte opp. Men jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for at det skal føles bedre og for at jeg skal bli komfortabel med at vi aldri kommer til å få felles barn og hvordan jeg skal få "oss"- følelsen på dagens premisser. Ei heller hvordan jeg skal være komfortabel med at vi har hans barn hele tiden og mine kun deler av tiden. 

Anonymkode: ffcd0...694

Dårlig gjort av han å si at han ville ha flere barn for å få deg på kroken da. Da kan han ikke si etterpå at du visste hva du involverte deg i. Samtidig kan du ikke tvinge han til å få et barn til. Og det er heller ikke sikkert at det vil styrke oss følelsen. Og kan det være han er redd for at du kommer til å la hans barn med eksen skal bli tilsidesatt av deg dersom dere får et til sammen? 

[Krok1]

Du kan jo få to barn til, hvis du åpner deg for å behandle barna hans som dine også. 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her.

Da vi ble sammen sa han at han ville ha barn med meg, men det er noe han kun sa for å få meg på kroken har han innrømmet i ettertid. Så var det lenge snakk om at vi måtte flytte sammen før vi tok praten, så kom bryllupet og etter bryllupet sier han at han ikke vil ha flere og begrunner det selvfølgelig godt. Han sier også at dersom det er så viktig for meg kan vi gjøre det, men at han egentlig ikke tror jeg vil ha. Jeg har forklart han dette om familiefølelsen og at vi knytter oss sterkere sammen, men det er jo ikke et godt nok argument. Det følger jo mye mer med det å få et barn til.

Han vil ikke høre om at jeg ikke har "oss" følelsen, for det synes han bare er dårlig gjort at jeg sier. Jeg legger kanskje for mye i det at vi ikke har felles barn, men jeg er som sagt veldig klar over at hans barn er hans og eksens, og mine barn er mine og min eks sine. Det vil aldri forandre seg og jeg har vært ærlig med han og sagt at man føler annerledes for egne barn enn stebarn. Det har han også innrømmet, men han er nok flinkere til å tenke at mine barn er hans når de er hos oss. 

Jeg føler at jeg må være mamma for barna hans når de er hos oss, men at jeg ikke får lov til å være mamma til egne barn (ettersom det er ulik fordeling på hvor mye de er hos oss). Dette plager meg og noe jeg forteller han. Samtidig sier han at jeg visste hva jeg involverte meg i og at dette kunne skje (han og eksen hadde barna 50/50 før), så jeg kan ikke si noe egentlig. Hadde det vært omvendt, at mine barn var hos oss fulltid, hadde jeg forventet det samme - at han stilte opp. Men jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for at det skal føles bedre og for at jeg skal bli komfortabel med at vi aldri kommer til å få felles barn og hvordan jeg skal få "oss"- følelsen på dagens premisser. Ei heller hvordan jeg skal være komfortabel med at vi har hans barn hele tiden og mine kun deler av tiden. 

Anonymkode: ffcd0...694

Du fikk to barn med din første mann, og jeg regner med at du da fikk «oss» følelsen... men se hvor lenge den «oss» følelsen varte. Nå er det ikke dere, så barn hjalp ikke.

Skulle ønske du så hvor godt dere har det nå. At du elsker mannen så mye at du ikke trenger en baby med hans gener for å føle deg ett med han. Skjønner mannen din synes det er trist at du ikke har nok med han. Dere vet jo begge hva barn innebar i det andre forholdet dere hadde. Det ble ikke dere, det ble splitta, barn ble splitta, familier, min og din... dere trenger ikke en «vår» for hvem vet hvor lenge det varer? Og hva da? Da har mannen din to barn 100% og en 50%... ikke en god tanke. 

Anonymkode: 91039...307

[AnonymBruker]

Med din holdning risikerer du fort å bli alenemor til to kull. Å få barn for å bli et "oss"...shit. dere er nærmere skilsmisse enn du tror 

Anonymkode: 379a0...fcc

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke han tenker at de andre barna hans blir satt til siden dersom vi får et felles barn, men jeg forstår godt at han kan synes det er leit at han ikke holder - at det må være et barn for å få den følelsen. 

Jeg vil ikke få barnet for å få et oss - jeg har alltid hatt lyst på tre barn. Da eksen og jeg gikk fra hverandre var det ikke fordi jeg ikke følte et "oss", men fordi vi ikke funket sammen lenger. Hadde jeg trodd at et barn løste det eller skapte enn "oss" følelser e.l. ville jeg fått det tredje barnet med eksen som faktisk ville ha det tredje barnet. 

Anonymkode: ffcd0...694

[AnonymBruker]

Beklager, men jeg føler litt på at dette er et luksusproblem. Skjønner jo godt at det er litt leit idet man innser at man ikke får tre barn som man i utgangspunktet ønsket seg det, eller at det er leit å ikke få det kjærlighetsbarnet som blir begges, som man ønsker seg. Men, du har to egne barn, to bonusbarn, og en mann du er gift med og elsker. Åh, hvor mye skulle jeg ikke gitt for å få nettopp noe sånt. Jeg har alltid ønsket meg familie, en god kjæreste og mann, og to barn. Men her sitter jeg, 46 år gammel, singel og uten barn. Ja, det er leit. Men livet må gå videre. Det er for sent for meg å få barn, så jeg kan bare håpe på at jeg på et eller annet tidspunkt møter denne fine mannen jeg alltid har ønsket meg. Vi har alle håp og drømmer, men livet blir ikke alltid som man tror, dessverre. Fra mitt ståsted er du utrolig heldig som har den familien og kjærligheten du allerede har i livet.

Anonymkode: 7d95c...425

[AnonymBruker]

Du kan ikke seriøst ønske deg et barn til fordi du skal ha barnebarn? Helt spesielle barnebarn, mens de andre som eventuelt dukker opp bare blir «vanlige»? Skaffe deg et kjærlighetsbarn for å vise at nå er det «dere» som gjelder? Stakkars unger som eventuelt får det sånn, både de fra før og den du eventuelt får. Og alle barna kommer til å kjenne på at du forskjellsbehandler.

Mannen er en dritt som lurte deg med å først si at han ønsket barn mens det egentlig ikke var tilfelle. Hva tenker du om at barna hans nå bor hos dere hele tiden, hadde du noe å si når den avgjørelsen ble tatt? Bruker han deg litt som hushjelp og reservemamma slik at han får beholdt endel frihet samtidig som han har barna sine hos seg hele tiden? Og at du mister friheten du kunne hatt i ukene barna dine er borte?

Du trenger å sortere følelsene dine litt, sorgen over å ikke se egne barn hele tiden, mens mannen har sine boende fast hos dere skjønner jeg at du kjenner på. For da får du bare tapet med å ikke være sammen med egne barn, men du er fortsatt i foreldrerollen hele tiden. Jeg tror ikke løsningen er å få et barn til. Da er sjansen stor for at de barna du allerede har føler seg nedprioritert mens du leker kjernefamilie med den nye mannen.

Anonymkode: 8a798...b9a

[AnonymBruker]

Dette er ikke noe å reagere på. Småbarnsperioden er røff, og med 4 barn fra før hadde dere hatt en sabla stor jobb foran dere!

Dette forholdet kan også ryke, og da blir det dine, mine, våre... for et rot! Skulle du hatt 3 barn burde det vært med forrige mann.

Argumentet om at deres forhold ikke blir like seriøst som hans forrige fordi dere ikke har barn... føler du det sånn da?

Anonymkode: 3dfa2...c4e

[Jessic_a]

Hva med å sette pris på den mannen og de barna du har? Stebarn kan faktisk gi "oss" følelsen dersom du knytter deg til dem.

Stakkars mannen din som kjenner på de følelsen av utilstrekkelighet. Jeg hadde vært lykkelig over den fine familie istedenfor å ønske enda er barn. 

[AnonymBruker]

Angående den "oss"-følelsen, så handler det om innstilling. Til syvende og sist så er det kjærligheten mellom deg og mannen din som er kjernen, og "oss" er det hjemmet dere skaper sammen. Selv om dere deler barn med ekser, så er likevel deres felles familie helt unik og spesiell. 

Når man velger å inngå i en mine/dine-familie, er det ganske essensielt at man ikke er overfokusert på blodsbånd. Dere ER en familie, et fellesskap. Man kan ikke få barn med alle man er sammen med i løpet av livet, og når du allerede har opplevd samlivsbrudd før, vet du jo at felles barn ikke holder par sammen. Det er det kjærlighet, felles interesser og verdier som gjør. Det er her du må legge innsatsen. 

Man skal jo også ha tid og ressurser til å ta vare på alle barna. Dere har fire barn til sammen, det er mye. Om noe skjer med en av eksene, alvorlig sykdom for eksempel, vil dere kanskje måtte oppdra en diger barneflokk 24/7. Vil det gå bra? Og når barna er flyttet hjemmefra ønsker dere kanskje å hjelpe dem inn på boligmarkedet, sponse studier i utlandet, eller lignende. Vil dere ha den muligheten, om dere har hele fem barn til sammen? Mange ting å tenke på her.

Anonymkode: ee7da...f87

[AnonymBruker]

TS her.

jeg forstår alle argumentene og jeg er enig i det. Og ja, det ER et luksusproblem fordi jeg er heldig å ha to/fire friske barn. Alt dette vet jeg. Samtidig har jeg alltid ønsket meg tre barn og var klar for det da forholdet med eksen skar seg. Når alt jeg har sett for meg blir endret, så er det vanskelig å akseptere. Og når jeg har hatt håp de siste årene på et felles barn er det tøft å innse at vi ikke får et felles. Målet har aldri vært å bruke barnet for at sånn eller sånn skal skje, da hadde jeg som sagt gjort det med eksen. Jeg forstår at et barn ikke fikser problem e.l. Jeg har bare en sorg over at alt det fine med å få barn kommer mannen og jeg aldri til å få. 

Det føles som det ikke er like seriøst ja. 
 

Jeg mister mye av fritiden jeg har benyttet i barnefrie uker fordi jeg må stelle for hans barn og han forventer at jeg er mot de som når mine er hos oss i tillegg (forståelig nok). Samtidig får vi ikke den alenetiden og roen vi hadde før. Lekser, aktiviteter, legging osv må følges opp i uker vi tidligere kunne jobbe mer, prioritere egentid og vennskap. Hadde jeg sagt at jeg ikke ville ha hans barn hele tiden hadde vi ikke hatt et forhold, så der kunne jeg ikke si annet enn selvfølgelig. Jeg hadde forventet det samme tilbake, og hadde jeg hatt mulighet å ha mine på fulltid og han ikke ville det, så hadde jeg prioritert barna. Sånn er det jo. 

Anonymkode: ffcd0...694