Hvor stor bør stebarna være når du kan fortelle dem sannheten?

[AnonymBruker]

For å si det rett ut. Moren til stebarna har vert ett mareritt..  Hun har funnet på unnskyldninger for å ikke ha barna i avtalte perioder, klaget på oss om helt absurde ting, prioritert kjæreste fremfor barna.. osv..   Det har vert en evig kamp, utallige samtaler hvor hun styrer det meste, og vi har bare føyd oss etter hennes pipe stort sett. Heldigvis så ser vi nå lyset tunellen. Barna begynner å bli større og vi har mindre og mindre med hverandre å gjøre.

Nå har det seg slik at eldste barnet er 18 år og har bodd hos oss etter eget ønske siden han var 15. Stedatter på 15 bor hos oss annenhver uke, men kommer ofte med misnøye om sin mor. Hun har blant annet kommentert mye det at mor reiser ofte (fire-fem ganger i året) på ferie uten henne, at hun føler at hun ikke er velkommen hjemme der...

Jeg føler at hun nå kanskje er stor nok til at jeg/vi kan fortelle litt om hvordan vi har hatt det opp gjennom?? Om de månedene (selvfølgelig akkurat i min mammapermisjon) vi hadde barna nesten hele tiden fordi hun "liksom" var for syk til å ha barna sine. Den ene gangen ble jeg så forbanna da jeg hadde egne planer og samboer skulle være bortreist så jeg ba han ordne med barnevakt til stebarna så jeg slapp å ta med meg tre barn på slep på julehandel. Den første jeg møtte opp i det jeg trillet barnevogna inn på senteret var barnas mor som var så syk at hun hadde rukket å stå der, midt på senteret med fire - seks handleposer på slep. Og om de gangene hun sendte barna til oss til helgen før de egentlig skulle fordi hun ville tilbringe helgen med kjæresten, men barna ikke ville bli med dit.. Da var det bare å avlyse alle planer og ta de imot. Eller da hun kjeftet oss huden full fordi stedatter og venninnen fikk sitte barnevakt på hotellrommet i oslo, mens vi gikk i hotellrestauranten for å spise... DET kunnevert farlig det Og barna var selvfølgelig oppforet på burger King mat. barnemishandling på det groveste.

Jo, i dag føler jeg det bare positivt alt som har skjedd.. Jeg føler at jeg har ett bedre forhold til barna enn moren deres har, og jeg føler at de prioriterer oss fremfor hun i de aller fleste tilfellene. Hadde det ikke vert for at moren deres har vert slik hun har vert så hadde jeg nok ikke hatt det gode forholdet med stebarna som jeg har. 

Men.. er det på tide at jeg forteller de litt av sannheten??  Jeg begynner å tenke at de nesten fortjener å få høre vår versjon også, når emnet kommer opp.. 

Anonymkode: b6692...b5f

[AnonymBruker]

Hadde fortalt dem med en gang, rett skal være rett!

Anonymkode: bcafb...3a8

[AnonymBruker]

Dette ville jeg holdt for meg selv frem til barna evt spør. 
Si at de alltid er velkomne hos dere, og at de alltid kan snakke med dere. 
De vet nok veldig godt selv at mammaen ikke lever opp til standaren, og det er helt sikkert sårt nok i utgangspunktet. Trenger ikke å gni det inn hos de, med mindre de spør.

Anonymkode: cf206...e2f

[AnonymBruker]

Hadde latt være, du framstiller jo dere som martyrer og det vil bare påføre barna dårlig samvittighet for at de var en belastning for dere. De har jo vokst opp med mor og vet godt hvordan hun er.

Anonymkode: 42b7f...4a5

[AnonymBruker]

Uten sammenligning forøvrig: mine barn fikk vite at deres bestefar var en psykopat den dagen de fant det ut selv.

Jeg har aldri sagt et negativt ord om ham, annet enn " Jeg kan ikke være i samme rom som bestefar, for vi er ikke venner", og "Det er slikt bestefar gjør" når de har reagert på oppførselen hans. (Barna møtte sin bestefar to ganger i året uten meg)

Hva vil du oppnå ved å fortelle dem din side?  Sympati? 

Barna oppdager tidsnok sannheten uten din hjelp.   

Anonymkode: 8ebbf...ec3

[AnonymBruker]

Skjønner ikke helt hvorfor du skal belaste barna med denne informasjonen. Hva godt gjør det dem? På meg virker det som at du ønsker å gjøre det for å hevde deg selv, samt å sverte barnas mor enda mer. Du sier at barna selv ser mye av det nå, og du kan kanskje prøve å forestille deg hvor vondt det er å ha en slik forelder. Men samtidig er det deres mor, som de er glade i. Ville latt være hvis jeg var deg.

Anonymkode: e5358...410

[AnonymBruker]

Snakk med noen andre enn barna om dette. Noen av eksemplene dine er helt legitim kritikk. Andre virker små og rare, noe som tyder på at du ikke helt har sortert dette ennå. 
 

Du bringer sten til byrden om påstander som «din mor har ikke prioritert deg». Det er en konklusjon barnet må komme til selv i såfall. 
 

Du trenger ikke lyve hvis de spør. Men ikke karakteriser henne eller ta med små eksempler. Bare fortelle saklig hvordan det er. Og ikke si noe som indikerer at det har vært slitsomt eller vanskelig for dere at barna er hos dere

Anonymkode: 9e2a0...105

[AnonymBruker]

Skjønner frustrasjonen, men hvorfor svartmale mor? Barna er store nok til å forstå at det ikke alltid har vært ok, men du som stemor burde ikke bli den som forteller hvor grusom moren har vært opp gjennom - det kan ødelegge relasjonen til mor og barn ytterligere.

Hva sier faren deres om dette? Vil han også svartmale barnemor?

Anonymkode: 2104b...7bf

[Oslodamen]

Stebarna dine vil bli enormt såret og lei seg hvis du forteller dem alt dette. Hva er poenget med det? Ja, jeg er enig i at man ikke skal skjule og dekke over alt når en forelder er en stor egoist som ofte gir blaffen i barna, men da holder det å støtte barna i deres opplevelse av moren. Ja, jeg er enig med deg, det var dårlig gjort av moren din. Vil du at pappa skal snakke med henne? Eller at du bekrefter: Ja, dere vet jo hvordan mamma er, hun liker å reise på ferie alene, og det skjønner jeg er dumt for dere.

Barn har ikke godt av at foreldre/steforeldre snakker dritt om hverandre. Barn er ekstremt lojale overfor sine foreldre, også de dårlige, og du kan risikere at de blir sinte på deg og kommer i en lojalitetskonflikt fordi du snakker stygt om moren deres.

[AnonymBruker]

Nei, jeg ville heller framsnakket henne og situasjonen på generelt grunnlag hvis jeg måtte, og forsøkt å trøste, sagt helt generelle ting som: "folk er forskjellige", og "virkelighetsforståelsen er forskjellig, moren din tenker litt annerledes enn oss, og vi har jo strevd litt med å samarbeide, for det har vært litt forskjellig". Hvis barna kommer til deg og forteller at de føler seg bortprioritert, eller at de ikke har hatt den beste moren, at de er lei seg (for det med ferier for eksempel), ville jeg trøstet og sagt vage sanne ting, ikke lagt sten til byrden. "Hun er jo veldig glad i dere", det er nok snakk om jobb, økonomi, "mor vet jo at dere har det bra hos oss, og det er jeg glad for, ingenting er bedre enn det". "Jeg skjønner det er leit, men heldigvis er du en så flott ungdom som har det bra, og mor tenkte nok at det var det beste", 

"Barnemishandling på det groveste".... Nei, bare nei. "Så fint at du har hatt den balansen i livet ditt, mor som ikke er så opptatt av sunn mat for eksempel, slik at dere har fått kose dere med BurgerKing mat mer enn de fleste, og oss som tenker mer på det sunne. Da har du en fin basis til å tenke selv og ta gode valg selv". 
Å dra opp enkeltepisoder vil aldri føre noe godt med seg. 

Anonymkode: 20df9...535

[Den røde fare]

Svar ordentlig hvis de spør, men ikke før. Bare vær der for dem, og vis at de er en del av familien og at dere alltid har døra åpen, så kan mora styre med sitt. Hvis 15 åringen ikke trives hos mor, kan hun vel bo fast hos dere og ha samvær hos mor?

[Jessic_a]

Å svartmale mor vil bare slå tilbake på deg. Uansett hvor gamle barna er så er det en dårlig idé å sette dem i lojalitetskonflikt. 
 

Hva med å være en ansvarlig voksen og faktisk stille opp for barna uten å konkurrere med mor? Du sitter igjen med et inntrykk av at barna liker deg bedre enn henne. Men hun er fortsatt deres mor og all kritikk fra deg rettet mot henne vil de ta som kritikk mot seg selv.

be the bigger (wo)-man 

[AnonymBruker]

Dette skal du da ikke snakke med barna om! Snakk om å gi traumer og problemer.... 

Min far var en psykopat (ekte) og manipulerende utro narkis som satt i fengsel når vi trodde han var flink arbeidsmann i utlandet noen år. Vi levde med han før og etter dette. Mamma sa ingenting før jeg begynte å spørre når jeg var godt over 30. 

Broren min visste det før fordi han tok han på fersken og han slet kjempemasse og har et usunt hatefullt forhold til menn og parrelasjoner og egentlig alle som vil han godt i dag,  for det er jo kjempe forvirrende å få vite at en man egentlig har opplevd de beste sidene av, egentlig er ond. 

Barna tjener ingenting på å få vite noe om dette her, dessuten er ikke tingene engang veldig alvorlige , høres mer ut som en parrelasjonsdrama og konflikt og en sverte og sladre kampanje ved å dele dette med barna. 

Moren min sier den dag i dag minst mulig stygt om pappa selvom han slo, stjal, manipulerte, bedro, mishandlet, lurte, gjorde mamma syk, .. fordi hun syns det er viktig at jeg får ha min egen historie og forhold med pappa. Sånn burde dere tenke også! Ikke ødelegg barnas liv bare fordi dere er oppgitt og sure på mora! 

Anonymkode: 1827e...cd7

[AnonymBruker]

Vi har valgt å holde tyst om moren til stedatteren min sin atferd og alt hun har gjort for å sabotere samværet. Stedatter er over 18 år og forstått mye selv. Vi bare støtter stedatter, men sier svært lite. Både for å ikke såre henne og fordi hun mest sannsynlig kommer til å ha kontakt med moren som voksen, noe vi også oppfordrer henne til uansett hvor råtten moren har vært. 

Anonymkode: a9b9c...072

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Firebarnsmor86 skrev:

 

Hva med å være en ansvarlig voksen og faktisk stille opp for barna uten å konkurrere med mor? hun er fortsatt deres mor og all kritikk fra deg rettet mot henne vil de ta som kritikk mot seg selv.

be the bigger (wo)-man 

Enig!

Anonymkode: 1827e...cd7

[AnonymBruker]

Du... jeg skal si deg en ting. Jeg er rimelig sikker på at barna vet om dette allerede. Tro meg, de er eksmeprter på å fange opp ting, men også å tie om det. Barna vet godt hvordan situasjonen er. Og det er verst for dem.

For all del, du har all rett til å fortelle dem sannheten, men gjør det på en måte slik at du virker støttende. Tenk hvor sårende det er å få høre at ens mor ofte ikke ville ha med barnet å gjøre pga andre prioriteringer. Ens egen mor!!!

Jeg tror de vet dette allerede, men fortell dem gjerne dette: At du er der for dem, at de kan alltids henvende seg til deg uansett hva det måtte være!

Og til slutt: Creed til deg for alt du har gjort. JEg er rimelig sikker på at barna har bedre frohold til deg enn sin egen mor..

Anonymkode: 48ad8...515

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette skal du da ikke snakke med barna om! Snakk om å gi traumer og problemer.... 

Min far var en psykopat (ekte) og manipulerende utro narkis som satt i fengsel når vi trodde han var flink arbeidsmann i utlandet noen år. Vi levde med han før og etter dette. Mamma sa ingenting før jeg begynte å spørre når jeg var godt over 30. 

Broren min visste det før fordi han tok han på fersken og han slet kjempemasse og har et usunt hatefullt forhold til menn og parrelasjoner og egentlig alle som vil han godt i dag,  for det er jo kjempe forvirrende å få vite at en man egentlig har opplevd de beste sidene av, egentlig er ond. 

Barna tjener ingenting på å få vite noe om dette her, dessuten er ikke tingene engang veldig alvorlige , høres mer ut som en parrelasjonsdrama og konflikt og en sverte og sladre kampanje ved å dele dette med barna. 

Moren min sier den dag i dag minst mulig stygt om pappa selvom han slo, stjal, manipulerte, bedro, mishandlet, lurte, gjorde mamma syk, .. fordi hun syns det er viktig at jeg får ha min egen historie og forhold med pappa. Sånn burde dere tenke også! Ikke ødelegg barnas liv bare fordi dere er oppgitt og sure på mora! 

Anonymkode: 1827e...cd7

Og forresten disse tingene er det jeg selv som spurte mamma om , fordi jeg var i forhold med en mann jeg merket hadde mange like trekk som pappa, og jeg begynte å grave mer i hvordan pappa egentlig var. 

Anonymkode: 1827e...cd7

[Nuith]

Du spør egentlig "hvor store skal barna være før jeg kan fortelle dem at de er en enorm  belastning for meg, og at jeg føler mye sinne fordi de eksisterer"? 

Svaret er selvfølgelig "aldri".

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner frustrasjonen, men hvorfor svartmale mor? Barna er store nok til å forstå at det ikke alltid har vært ok, men du som stemor burde ikke bli den som forteller hvor grusom moren har vært opp gjennom - det kan ødelegge relasjonen til mor og barn ytterligere.

Hva sier faren deres om dette? Vil han også svartmale barnemor?

Anonymkode: 2104b...7bf

Jenta har snakket veldig mye om sin mor i det siste, så hun vet nok om det selv. Hun spør oss jevnlig om hva vi syns om at hun gjør ditt og datt, men som dere anbefaler her så framsnakker vi mor eller prøver så godt vi kan å forsvare mor.  Det jeg spør om er: er det innafor å fortelle sannheten?     Hva når hun finner det ut som voksen??

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, jeg ville heller framsnakket henne og situasjonen på generelt grunnlag hvis jeg måtte, og forsøkt å trøste, sagt helt generelle ting som: "folk er forskjellige", og "virkelighetsforståelsen er forskjellig, moren din tenker litt annerledes enn oss, og vi har jo strevd litt med å samarbeide, for det har vært litt forskjellig". Hvis barna kommer til deg og forteller at de føler seg bortprioritert, eller at de ikke har hatt den beste moren, at de er lei seg (for det med ferier for eksempel), ville jeg trøstet og sagt vage sanne ting, ikke lagt sten til byrden. "Hun er jo veldig glad i dere", det er nok snakk om jobb, økonomi, "mor vet jo at dere har det bra hos oss, og det er jeg glad for, ingenting er bedre enn det". "Jeg skjønner det er leit, men heldigvis er du en så flott ungdom som har det bra, og mor tenkte nok at det var det beste", 

"Barnemishandling på det groveste".... Nei, bare nei. "Så fint at du har hatt den balansen i livet ditt, mor som ikke er så opptatt av sunn mat for eksempel, slik at dere har fått kose dere med BurgerKing mat mer enn de fleste, og oss som tenker mer på det sunne. Da har du en fin basis til å tenke selv og ta gode valg selv". 
Å dra opp enkeltepisoder vil aldri føre noe godt med seg. 

Anonymkode: 20df9...535

vi gjør jo det..   det med barnemishandlingen var en spøk, og det var vi som kjøpte den maten før vi gikk til restauranten. det var mor som reagerte på bk maten.

 

 

Anonymkode: b6692...b5f

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Nuith skrev:

Du spør egentlig "hvor store skal barna være før jeg kan fortelle dem at de er en enorm  belastning for meg, og at jeg føler mye sinne fordi de eksisterer"? 

Svaret er selvfølgelig "aldri".

Nei, det gjør jeg ikke.. 

Anonymkode: b6692...b5f