Familie med lite kommunikasjon

[AnonymBruker]

Jeg føler i vår familie, har vi ingenting og prate om.

Det gjelder hovedsakelige mine "foreldre"

Det gjelder følelser, men også problem, og generelt prat.

Det er taust, spenninger, anspenthet.

Lite forståelse og prate med andre

Og si meningen om noe når man er uenig, fører bare til dårlig stemning, istede lar man bare være og si noe.

Fordi det er enklest, og det er det man har lært seg til.

Det meste har vært styrt av hva andre synes og mener, noen andre bestemmer og hva andre menner er uintresant.

Jeg føler vi har lite til felles, jeg blir dårlig av samvær med de.

Det føles overfladisk.

De ser ikke seg selv hvordan de er, men og kommentere og styre andre er de gode til.

 

Noen som kjenner seg igjen i noe av dette? hva tenker dere?

hvordan fungerer dere relasjon til hverandre.

 

Anonymkode: 7abdd...e91

[AnonymBruker]

Høres ut som min familie. Hjelpetrengende foreldre.Fortielser.Lovnader om arv til spesifikke søsken. Og syndebukken som skal danse etter alles pipe Alt pga lillesøster og mor som vil styre. Nå kan de sitte der 

Anonymkode: 14da4...18c

[AnonymBruker]

Jeg er litt redd for å innrømme det selv, men vår familie er også sånn. Jeg er en veldig åpen person, noe familien min ikke er. Mine meninger blir sett på som sære, derfor er jeg sær. Det er alltid snakk om dem, og jeg snakker gjerne med de om deres interesser. Men de snakker aldri om meg og mine interesser. 

Anonymkode: 8eae9...9d9

[AnonymBruker]

Kan dere ikke snakke om vanlige ting som nyheter, sport, kultur o.l. når dere treffes? Det er vel ikke absolutt nødvendig å diskutere meningen med livet og andre dype psykologiske emner over søndagsmiddagen? 

Anonymkode: 50fda...570

[AnonymBruker]

Vår familie er likedan. Alle barna har relasjonsskader og går eller har gått i terapi.

Anonymkode: 553fa...d4b

[Sunnys]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan dere ikke snakke om vanlige ting som nyheter, sport, kultur o.l. når dere treffes? Det er vel ikke absolutt nødvendig å diskutere meningen med livet og andre dype psykologiske emner over søndagsmiddagen? 

Anonymkode: 50fda...570

Ser du ikke hva hun skriver? Hvem snakker om dype psykologiske temaer? Det er deg.. 

hun savner at de kan snakke litt om hvordan de har det, hva de tenker om div. Og det å støtte opp hverandre, slik det er normalt i familier.. 

du er på bærtur 

[AnonymBruker]

På 30.1.2020 den 6.40, AnonymBruker skrev:

Jeg føler i vår familie, har vi ingenting og prate om.

Det gjelder hovedsakelige mine "foreldre"

Det gjelder følelser, men også problem, og generelt prat.

Det er taust, spenninger, anspenthet.

Lite forståelse og prate med andre

Og si meningen om noe når man er uenig, fører bare til dårlig stemning, istede lar man bare være og si noe.

Fordi det er enklest, og det er det man har lært seg til.

Det meste har vært styrt av hva andre synes og mener, noen andre bestemmer og hva andre menner er uintresant.

Jeg føler vi har lite til felles, jeg blir dårlig av samvær med de.

Det føles overfladisk.

De ser ikke seg selv hvordan de er, men og kommentere og styre andre er de gode til.

 

Noen som kjenner seg igjen i noe av dette? hva tenker dere?

hvordan fungerer dere relasjon til hverandre.

 

Anonymkode: 7abdd...e91

Men hva om du prøver å bryte mønsteret? Ikke ved å krangle og kverulere, men spørre om ting og snakke om saker du interesserer deg for, og høre hva de tenker om det.

Hvis alle blir sittende på hver sin tue, så går ikke noe fremover. Du føler vel i dag at kommunikasjonen er så dårlig at den ikke kan bli verre, og da har du ingenting å tape på å forsøke å endre.

Om dette ikke fungerer, og du føler deg dårlig av å være sammen med dem, så ville jeg valgt å bruke mindre tid med dem. Og du kan forklare dem hvorfor du må ta det valget, og se hvordan de reagerer på det. Noen må ta initiativ, og jeg foreslår deg siden du er oppmerksom på problemet og antagelig ønsker å løse det.

Anonymkode: 28ee6...5bb

[AnonymBruker]

Det er ikke taust i min familie men vi kan ikke snakke om noe alvorlig. Da smeller det så til gangs. Her er det jeg som ofte svinger unna når jeg ser at samtalen kommer inn på noe som kan ha med forholdet oss i mellom å gjøre. Jeg orker ikke raseriet jeg blir møtt med hvis jeg sier hva jeg mener.

Anonymkode: dedd1...f7d

[AnonymBruker]

Det er ofte sånn hos svigers. Der blir de opplært til at man ikke skal si noe hvis man ikke har noe positivt å si. Selv tolker de dette som en god oppdragelse. I praksis fører dette egentlig til at man aldri får tatt tyren ved hornene. De har aldri tenkt på hvordan de skal inkludere personer som gifter seg inn i deres slekt, jeg er ikke den eneste inngifte som synes det er tøft der. Merker man i begynnelsen av relasjonen at man har helt ulike meninger og verdier, så blir det en trykkende stillhet, om man da ikke unngår hverandre fysisk, fordi man ikke vil starte noen krangel. 

I praksis fører dette da igjen til at vi sees svært sjelden, kun når det er aller ytterst nødvendig egentlig. Hadde man fra barnsben av tatt alvoret av å kunne snakke med folk som har ulike meninger enn en selv, så hadde en kommet så utrolig mye lengre i hverdagen! 

Anonymkode: b8085...455

[AnonymBruker]

På 1.2.2020 den 2.24, Sunnys skrev:

Ser du ikke hva hun skriver? Hvem snakker om dype psykologiske temaer? Det er deg.. 

hun savner at de kan snakke litt om hvordan de har det, hva de tenker om div. Og det å støtte opp hverandre, slik det er normalt i familier.. 

du er på bærtur 

Slike samtaler er tydeligvis hverken normalt eller ønsket i hennes familie, så da er det nok enklest å akseptere at søndagsmiddag med familien ikke er en arena for TS til å diskutere slike ting og at hun heller får ta slike samtaler med andre. 

Anonymkode: 50fda...570