På denne tiden i år skulle jeg født et barn. Gravid utenfor livmoren.

[AnonymBruker]

Dette er blitt sårere og sårere etter som månedene er gått. Det er 9 måneder siden nå, og barnet som skulle blitt født er ikke her. Jeg er her, sykehuset berget livet mitt. Fosterets liv stod ikke til å redde. Narkose, timesvis i hasteoperasjon, fjerning av 2 måneder gammelt foster og fjernet egglederen på ene siden. Masse indre blødninger. 

Samtidig som jeg kom meg, sier 3 jeg kjenner, som jeg ser hver dag, at de er gravide. Jeg syntes det var fint og ble rørt. Tenkte ikke så mye over mitt tap. Hun ene fødte i høst, null stress. Tvert om, kjente glade tanker.

Så startet magene til de som hadde lik termin som meg å vokse. Det lugget noe inni meg, noe trist jeg bar på ble mer synlig, fordi jeg kjenner tapet og sorgen i takt med dems fremdrift i graviditeten. Nå er det snart termin for dem, de er i fødselspermisjon. Har deltatt på babyshower og har gledet meg på dems veiene. To av oss var sammen ved forrige foreldrepermisjon, så det kjentes så naturlig å gjøre det igjen. 

Samtidig så slår noe meg nå i kveld, jeg får klump i halsen, øynene fylles opp med tårer, nesen blir varm og tett. Mannen min og jeg skulle jo også ha et barn til. Vi hadde planlagt og vente ett halvt år, for vi ville ha januarbaby. Så ble jeg gravid og...De to forrige gangene gikk som smurt. Men etterlengtede baby nummer 3 var bare katastrofe fra ende til annen.

Jeg er redd mine følelser når mine venninners babyer er født. Alt jeg ikke fikk til. Alt som ikke var liv laga, barna som ikke får vokse i takt med hverandre. Om jeg vil eller ikke vil disse to barna være en påminnelse på alt vi ikke fikk. Hver bursdag, hver barnehagestart, hver ferie...om fosteret vårt hadde levd ville det startet i samme barnehage også, jeg kunne trillet de samme turene som vi har gjort sammen ved forrige barselpermisjon sammen. Jeg kan bare stå på utsiden å se inn. Det er tungt. Det er ensomt. Det er mulig det går over, men akkurat nå, kjennes dette tomrommet som skulle favne baby nr.3, ut som en kraftfull forsinket sorg. 

Anonymkode: f728f...8e4

[AnonymBruker]

Min kone hadde også en graviditet utenfor livmoren, vi hadde da en 2 åring fra før, både jeg og hun har hatt våre tanker som deg ang dette, vi fikk 2 barn etterpå, men tanken om dette fosteret, var gutt/jente, personlighet osv er tanker vi har nå å da, selv om det er over 10 år siden

Siden vi var så heldige å få 2 barn etterpå, har sårene blitt mindre, men er der fremdeles

Har dere prøvd på ny? Er du redd for det samme skal skje igjen? 

Anonymkode: af9bf...e38