Når du mangler kjemi med venninnene dine

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om det bare er jeg som har forandret meg eller om vi har mistet kjemien, men merker at jeg kjeder meg i selskap med venninnegjengen min. Vi har liksom ikke så mye til felles, har ikke lagt merke til det før nå. Jeg er litt introvert, men er ganske pratsom og livlig i sosiale lag, mens venninnene mine er mindre pratsom og har ikke så mye meninger og tanker om ulike ting, blir mye overfladisk prat og jeg merker begynner å kjede meg og blir litt lei, men kan ikke bare kutte kontakten heller og være uten venner, men akkurat nå føler jeg at jeg får lite ut av å være sammen med dem. Vi hadde planlagt en weekendtur til Paris, men har nå sagt at jeg ikke kan. Hva skal jeg gjøre? 

Anonymkode: 33340...81a

[AnonymBruker]

Merker at det er jeg som må holde samtalen i gang og det blir litt slitsomt. Venninnene mine kan sitte sammen og ikke ha noe å snakke om, slik at det blir pinlig stillhet. Stillhet kan være fint, men ikke når det blir kleint. Vi hang sammen på fredag på en uteplass og jeg merket at de har så lite interessant å si. Begynte å snakke med en random person som var morsom å snakke med, vennene mine sluttet å snakke  med hverandre og satt og fulgte med samtalen jeg hadde med vedkommende, uten å komme med innspill, annet enn å smile, nikke og si «ja, det er sant...» 😞

Anonymkode: 33340...81a

[Gjest loveli]

Har det som deg. Venninnene mine er fortsatt like barnslige som da vi var 20. Som om de ikke har utviklet seg eller vokst ved refleksjon og erfaringer. Det er ikke givende å snakke med dem.

Jeg har fått nye venner. Har fortsatt kontakt med de gamle, men det er mer fordi... det er sånn man bare gjør... 

Jeg liker politikk, samfunn, filosofi, årsak-virkning, nyheter, etc. Jeg synes det begynner å bli ganske kjedelig å snakke om mannfolk, dating, barn, hus og hjem... Altså... ingen har jo noe nytt å snakke om på den fronten? Samtalene kjeder meg. Prøver jeg å vinkle samtalene over på noe mer matnyttig (for meg) funker det bare for en liten stund så faller vi tilbake til pjatt og tomprat igjen. Men de koser seg de, det ser og hører jeg jo!

Av mine nye venner blir jeg kalt en ildsjel. Tror det er dette som kommer mer til overflaten jo eldre jeg blir. Jeg liker trøkk, sterke meninger, temperatur, avbrytelser, diskusjon... ikke hele tiden, men jeg må ha det innimellom. Mine nye venner liker nettopp dette og vi ler og tuller like mye, men samtalene er mer givende og utfordrende.

Greia er, du kan ikke endre andre. Du må bare finne deg nye venner.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, loveli skrev:

Har det som deg. Venninnene mine er fortsatt like barnslige som da vi var 20. Som om de ikke har utviklet seg eller vokst ved refleksjon og erfaringer. Det er ikke givende å snakke med dem.

Jeg har fått nye venner. Har fortsatt kontakt med de gamle, men det er mer fordi... det er sånn man bare gjør... 

Jeg liker politikk, samfunn, filosofi, årsak-virkning, nyheter, etc. Jeg synes det begynner å bli ganske kjedelig å snakke om mannfolk, dating, barn, hus og hjem... Altså... ingen har jo noe nytt å snakke om på den fronten? Samtalene kjeder meg. Prøver jeg å vinkle samtalene over på noe mer matnyttig (for meg) funker det bare for en liten stund så faller vi tilbake til pjatt og tomprat igjen. Men de koser seg de, det ser og hører jeg jo!

Av mine nye venner blir jeg kalt en ildsjel. Tror det er dette som kommer mer til overflaten jo eldre jeg blir. Jeg liker trøkk, sterke meninger, temperatur, avbrytelser, diskusjon... ikke hele tiden, men jeg må ha det innimellom. Mine nye venner liker nettopp dette og vi ler og tuller like mye, men samtalene er mer givende og utfordrende.

Greia er, du kan ikke endre andre. Du må bare finne deg nye venner.

Vi er mellom 25-30 og ingen av oss har barn, noen studerer mens andre er ferdigutdannet, så det ikke slik at det blir snakk om barn og hjem, men jeg merker de har så lite å si/lite meninger om ting, de er enige med meg og er bare - virker slemt å si - lite interessante å prate med. Jeg kan prate med de fleste om det meste, de trenger ikke å ha doktorgrad i historie eller master i teknologiske fag, men bare de har meninger og noe å komme med. Jeg liker ikke å ha høylytte diskusjoner, men det er morsomt med meningsutveksling og å kunne prate om andre ting enn det hverdagslige. Jeg hadde tenkt å bli med på weekendturen, men fant ut at jeg bare ikke orker å henge sammen med de flere dager på rad, og da er det noe feil eller er det vanlig at venner har slike perioder som dette? Det er jo fine folk, som er snille og lojale, og mener bare godt, men de er så intetsigende noen ganger... Sukk. Begynner å forstå hva som menes med å ha masse folk rundt deg men likevel få følelsen av ensomhet. 

Anonymkode: 33340...81a

[AnonymBruker]

Kan også være at vi rett og slett er for like? Jeg er som sagt introvert, men det er også vennene mine. Men det er jeg som får «lederrollen» i vennegjengen, den som tar avgjørelser, foreslår ting og som får siste ordet i de fleste ting. Er redd for å overkjøre dem, men det virker som at de er fornøyde når de ikke trenger å bestemme/ta avgjørelser, slik at de bare dilter etter. Det hadde vært fint med litt motstand, meninger, etc.

Anonymkode: 33340...81a