Nesevis 9-åring

[AnonymBruker]

Min datter bor hos meg på fulltid, og er hos far annenhver helg. Vi har hatt 50/50 frem til hun ble 7 år.

Hun har i det siste hatt ett fryktelig temperament, og jeg vet ikke hvor det kommer fra. Vi snakker masse sammen, om skolen og hvordan det er hos pappa, så ser ikke hva som utløser sinne. I tillegg har hun samtaler med HS på skolen 1-2g i mnd'en. Når hun kom hjem fra pappahelg denne uken, var det tydelig at hun ikke har sovet nok hos far, fordi hun var irritabel og sur, og nektet å legge seg på kvelden. Ganske vanlig. Dermed eskalerte det til at hun nektet å prøve å sove, gjorde ting for å irritere meg med vilje og begynte å rope alt mulig ut til meg i stua. "Jeg driter i hva du sier! Motherf****er! Jeg hater deg! Faen!" Alt du kan tenke deg.. Noen av ordene var nye for meg.. Jeg satt i stua og prøvde å bevare roen, og lot henne skrike fra seg og falle til ro, som tok nærmere 1,5t.. Hun kom ut å sa unnskyld etter 1t, bare for å få lydbok, men klikket igjen når hun fikk nei..

Neste morgen informerte jeg om at hun resten av uken har husarrest for måten hun snakket til meg på, og det innebærer å komme rett hjem fra skolen og ingen bruk av iPad hele uken. Hvis hun oppfører seg fint disse dagene, skal vi gjøre noe hyggelig i helgen.

Idag kom hun hjem, tydelig irritert over noe, stormet rett inn på rommet sitt, og smalt igjen døra, skikkelig, mens hun ropte noe stygt til meg. Jeg gjorde oppmerksom på at hun fortsatt har husarrest til fredag, og at det ikke blir noe hyggelig helg heller, hvis hun ikke begynner å tenke over handlingene sine, og at sånn snakker man ikke til NOEN. Ga henne noen eksempler på hvordan jeg styrer sinnet mitt, for at hun skal forstå at terskelen skal være mye høyere for å bli så sint som hun blir, og at når man er sint, må man ta seg en timeout alene i ett rom, og ikke skrike på den måten. Hun sa selv at hun aldri hadde snakket sånn til pappaen sin, fordi "Han ville bært henne ut av huset" eller "kastet tlf min i søpla".. Så hvorfor kan hun snakke sånn til meg? Hvorfor er ikke jeg "skummel"?

I utgangspunktet har vi ett veldig fint og nært forhold, men når hun ikke får viljen sin, kan hun klikke. Hun må lære å kontrollere sinnet. 1. Hvem kan hjelpe med det? 2. Hva gjør man, når barnet oppfører seg så j***** at man holder på å eksplodere og bare vil knuse noe eller slå hull i veggen? I sitte i stillhet funker vel ikke i lengden..

Anonymkode: 39168...787

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min datter bor hos meg på fulltid, og er hos far annenhver helg. Vi har hatt 50/50 frem til hun ble 7 år.

Hun har i det siste hatt ett fryktelig temperament, og jeg vet ikke hvor det kommer fra. Vi snakker masse sammen, om skolen og hvordan det er hos pappa, så ser ikke hva som utløser sinne. I tillegg har hun samtaler med HS på skolen 1-2g i mnd'en. Når hun kom hjem fra pappahelg denne uken, var det tydelig at hun ikke har sovet nok hos far, fordi hun var irritabel og sur, og nektet å legge seg på kvelden. Ganske vanlig. Dermed eskalerte det til at hun nektet å prøve å sove, gjorde ting for å irritere meg med vilje og begynte å rope alt mulig ut til meg i stua. "Jeg driter i hva du sier! Motherf****er! Jeg hater deg! Faen!" Alt du kan tenke deg.. Noen av ordene var nye for meg.. Jeg satt i stua og prøvde å bevare roen, og lot henne skrike fra seg og falle til ro, som tok nærmere 1,5t.. Hun kom ut å sa unnskyld etter 1t, bare for å få lydbok, men klikket igjen når hun fikk nei..

Neste morgen informerte jeg om at hun resten av uken har husarrest for måten hun snakket til meg på, og det innebærer å komme rett hjem fra skolen og ingen bruk av iPad hele uken. Hvis hun oppfører seg fint disse dagene, skal vi gjøre noe hyggelig i helgen.

Idag kom hun hjem, tydelig irritert over noe, stormet rett inn på rommet sitt, og smalt igjen døra, skikkelig, mens hun ropte noe stygt til meg. Jeg gjorde oppmerksom på at hun fortsatt har husarrest til fredag, og at det ikke blir noe hyggelig helg heller, hvis hun ikke begynner å tenke over handlingene sine, og at sånn snakker man ikke til NOEN. Ga henne noen eksempler på hvordan jeg styrer sinnet mitt, for at hun skal forstå at terskelen skal være mye høyere for å bli så sint som hun blir, og at når man er sint, må man ta seg en timeout alene i ett rom, og ikke skrike på den måten. Hun sa selv at hun aldri hadde snakket sånn til pappaen sin, fordi "Han ville bært henne ut av huset" eller "kastet tlf min i søpla".. Så hvorfor kan hun snakke sånn til meg? Hvorfor er ikke jeg "skummel"?

I utgangspunktet har vi ett veldig fint og nært forhold, men når hun ikke får viljen sin, kan hun klikke. Hun må lære å kontrollere sinnet. 1. Hvem kan hjelpe med det? 2. Hva gjør man, når barnet oppfører seg så j***** at man holder på å eksplodere og bare vil knuse noe eller slå hull i veggen? I sitte i stillhet funker vel ikke i lengden..

Anonymkode: 39168...787

Jeg husker som liten at jeg også var mye sint, men det bedret seg veldig etter som jeg ble eldre. Faren min er nok den som virkelig satt meg på plass. I noen situasjoner hvor jeg var frustrert og bare trengte en sånn time-out lot han meg gå på rommet mitt for å roe meg ned. Andre ganger når jeg var direkte sint på han, var han streng. Når faren min ble streng var han helt bestemt, ga seg ikke og hadde det siste ordet. Han utsatte meg for en del uhyggelige opplevelser som har satt spor på en bra måte. Jeg husker ingen av disse uhyggelige opplevelsene, for å være helt ærlig, men jeg merket det i ettertid at jeg på en måte fikk en vond følelse i magen og en "vegg" foran meg når jeg gjorde noe galt. Mamma var ikke like streng og satte meg ikke på plass på samme måte som det pappa gjorde. Jeg var nok mer en pappa-dalt når jeg var mindre, og jeg tror det har med de ubehagelige opplevelsene å gjøre. Jeg merket på en måte at jeg endret meg etter alle de episodene med frustrasjon og sinne. Og det er takk til pappa!

Faren min er den snilleste personen jeg vet om, han ligger til og med over mormor og morfar som alltid skjemte meg bort med is og godteri sa vi kom på besøk.😁 

 

Jeg ville nok kanskje hatt noen alvorsord med datteren din osv.. Sett henne rett inn i øynene og sagt med en bestemt stemme at det ikke er akseptabelt å bryte ut i sinne -og la det gå ut over andre. Det kommer jo an på situasjonen og omgivelsene, men hvis hun alltid blir illsint av å få et nei, ikke gi henne sympati etterpå bare fordi hun feller noen tårer i trass. Når hun er blid og glad så er det viktig å gi hun ros og være like glad tilbake. Det skaper god stemning og får henne til å innse at de strenge episodene bare er korte episoder som oppstår fordi hun har gjort noe galt, ikke fordi du som person er slem.

En annen ting å tenke på er jo hormoner. I gjennomsnitt kommer jenter i puberteten i rundt 10-års alderen. Kanskje hun bare er litt tidlig ute, med en del hormoner som tar litt styring?

Lykke til hvertfall!😁

Anonymkode: f1c07...0d7

[AnonymBruker]

Velkommen i klubben! Eneste forskjellen er at jeg har gutt på 9 år og at han uheldigvis har mor og far under samme tak. (Uheldigvis er det han selv mener for tiden) 

Jeg tror det er pre-pubertale tiden som har slått inn over oss. Her slaktes dører, vi hates, negative kommentarer, himling me øyer, ja... småsøsken er dust, foreldre er dust, alle er dyster og idioter. Horemamma er et ord jeg har fått slengt mot meg. I tillegg til ting. 

Bare å forholde seg rolig. Vi gir konsekvenser for oppførsel, tap av nettbrett, telefon, ps4, spilletid og evt andre ting han ønsker. Tar samtalen om handling og konsekvens når han er rolig og mottakelig. Tar de gode øyeblikkene å roser masse når det er noe positivt. Enkelte jenter får menstruasjon allerede som 9-åringer eller innen et år. Så de er på full fart inn i puberteten. 😃

Anonymkode: 5db96...cbd