Min far og vprt forhold

[AnonymBruker]

Hei folkens. 

Jeg ønsker gjerne andres synspunkter på dette. Kanskje flere kjenner seg igjen eller ser dette fra en annen vinkel. 

Jeg er en kvinne i midten av 30 årene og jeg kan si at jeg voks opp i ett godt hjem. For det meste.. jeg voks opp i ett hjem der det er tydlige skille mellom mann og kvinne. Min mor er den som gjorde alt hjemme. Selv om begge foreldrene alltid jobbet, så var det mor som laget mat, vasket huset, klær, sørget for at angående barna osv osv.. min far på den andre siden var mer av den old school manfolket. Han gjorde ingenting hjemme. Eller han gjorde alt av det typiske arbeidet som "hørte" til mansrollen. Dvs alt av bygge og fikse ting, bil, hage, vedlikehold, maling, snømåking osv osv.. dere skjønner greia. Selv om rollene er delt, så er det uten tvil min mor som stod på mest. Fra morgen til kveld.. mens far gjerne satt seg ned på sofaen, tok seg en lur på ettermiddagen. Maten var alltid servert for han. Tror ikke han får til å steke et par egg idag.. heller vet han ikke hvor han har klærne sine.. min mor finner det frem for han... så lite kan han om dette. Vi barna har flyttet ut for lengst og er etablert med egne familier, men hjemme hos foreldrene mine er det fortsatt slik. Dere skjønner sikkert bildet.. 

På den andre siden er min far en meget god far. Jeg VET at jeg alltid kan regne med han. Han vil gjøre alt i sin makt for å hjelpe oss uansett hva det gjelder og uansett når. Han var meget optatt at vi fikk gos utdanning og gode jobber og at vi voks opp som ansvarsfulle mennesker. Han er en person som er godt likt av så å si alle, han har respekt fra mange både fra familie og venner og alle vet han er en god person. Det vet spesielt vi barna. Men han var en streng far og alle viktige avgjørelser i familien blei tatt av han. Han alene.. noen ganger har han problemer med å se ting fra andres synspunkt og at vi lever i en nyere tid.. at samfunnet fungerer annerledes.

Men så er det dette med mitt personlige forhold til han. Vi har liksom aldri hatt ett nært forhold til han. Hverken jeg eller min bror. Vi kunne liksom aldri prate om personlige ting med han. Om våre personlige problemer. Sånn var det når vi var barn og sånn er det idag. Hvis jeg ringer han på tlf, så er det mer eller mindre en overfladisk telefonsamtale der vi spør hvordan det går og om det er noe nytt som skjer. Aldri noe mer dypt enn dette. 

Når jeg tenker tilbake til min barndom så gjorde han aldri noe med oss barna. Altaå i form av lek eller en aktivitet. Aldri.. mor sørget for alt, mens han gjerne brukte MYE tid sammens med sine kamerater. De var på kafe, pub, dreiv med sine hobbyer osv osv. Jeg pleier å tenke slik: om han bare brukte 5% av tiden på oss av den tiden han hadde med sine kamerater, hadde det vært mer enn nok.

Jeg ser at han heller ikke er særlig flink med barnebarna. Han elsker dem, man han gjør aldri noe sammen med dem. De gangene vi eller de er på besøk, så sitter han heller med voksent selskap eller foretrekker å se på tv.. 

Jeg har aldri kunne snakke åpent med min far om noe som helst bortsett fra praktiske ting i livet. Pga slik som han er, så er forholdet nesten "kaldt" hvis dere skjønner. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare dette. 

Jeg blir både sint og lei meg av og til. Han klarer ikke å sette av 5 min til barnebarna sine og skape en god relasjon til dem, men han kan sitte i timesvis med sine kamerater eller voksne familiemedlemmer og prate.. ja kose seg med øl og prate.. og prate... og prate.. 

Hva tenker dere om dette egentlig? Jeg prlver å forstå han også.. kanskje hans generasjon er slik.. trolig var det også for han da han voks på på lignende måte. Jeg vet ikke.. som sagt det er ikke aktuelt å prate med han om dette. Det er nesten så det er ett flaut tema å ta opp. 

Hva tenker dere om forholdet vårt? Om faren min generelt? Er det andre som kjenner seg igjen? Er det kanskje slik generasjonen er, de som fikk barn på 80 tallet?

Anonymkode: 2f39a...653

[AnonymBruker]

Ingen?

Anonymkode: 2f39a...653

[Belima]

Min far var akkurat lik, men han var født mye tidligere enn din far. Folk er forskjellige og har hatt forskjellig oppvekst. Det er fremdeles mange menn som ikke er av de mest åpne når det gjelder å snakke med andre.
Må innrømme at jeg ikke er flink til å leke med barnebarna, men jeg lærer de å strikke, brodere, bake, lage mat og vi spiller spill og kort når de er hos meg. Går også mye Pokemon med eldste, men å sette meg ned forå tegne, legge puslespill eller leke med dukker er ikke noe for meg.
Når jeg er hjemme hos dem, så føler jeg at det er foreldrene som har ansvaret, men når de er hos meg uten foreldre, så slapper jeg mer av.
Jeg også synes det er hyggelig å sitte sammen med de voksne når det er selskap hjemme der barnebarna bor.

[AnonymBruker]

Jeg har det også slik med min far. Har alltid avfeid meg når jeg har prøvd å prate om noe personlig, så forholdet er helt kaldt og overfladisk. I TOTAL motsetning til mitt varme forhold til min mor! Vår generasjon som får barn nå, er jo fedre som er mye mer engasjert i barna sine, og det vil de tjene på når de blir gamle ☺ Bare synd mange av dem, som min eks, ikke bidrar like mye med husarbeidet... skjønner at det ikke er like gøy som å leke med barna, men det må også gjøres. Irriterte meg ofte over at jeg måtte gå to meter bak eksen og ungene og rydde opp etter dem, for ville mye heller hatt «hans» rolle. Dessverre ligger ikke orden og ryddighet o.l. helt til mange menns natur, og må mases igang, det tærer jo på manges forhold!!! Mange menn i dag vil nok fremdeles være den som bestemmer hjemme (selv om de ikke bidrar mer økonomisk, der deles jo ofte alt fifty-fifty), og det føltes veldig urettferdig for meg, som gjorde det aller meste hjemme, og han var mye borte. Dette ble kanskje litt off-topic for deg ts, beklager.

Anonymkode: 58b8c...fdd

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det også slik med min far. Har alltid avfeid meg når jeg har prøvd å prate om noe personlig, så forholdet er helt kaldt og overfladisk. I TOTAL motsetning til mitt varme forhold til min mor! Vår generasjon som får barn nå, er jo fedre som er mye mer engasjert i barna sine, og det vil de tjene på når de blir gamle ☺ Bare synd mange av dem, som min eks, ikke bidrar like mye med husarbeidet... skjønner at det ikke er like gøy som å leke med barna, men det må også gjøres. Irriterte meg ofte over at jeg måtte gå to meter bak eksen og ungene og rydde opp etter dem, for ville mye heller hatt «hans» rolle. Dessverre ligger ikke orden og ryddighet o.l. helt til mange menns natur, og må mases igang, det tærer jo på manges forhold!!! Mange menn i dag vil nok fremdeles være den som bestemmer hjemme (selv om de ikke bidrar mer økonomisk, der deles jo ofte alt fifty-fifty), og det føltes veldig urettferdig for meg, som gjorde det aller meste hjemme, og han var mye borte. Dette ble kanskje litt off-topic for deg ts, beklager.

Anonymkode: 58b8c...fdd

Jeg skjønner hva du mener.

Jeg ser saken fra to sider. Det er ikke det at min far jobbet noe ekstra mye og ikke hadde tid. Han jobbet helt vanlig 8-16, og hadde masse fritid om ettermidagene. Greia er at han bare aldri gatt eller hadde lyst til å finne på noe sammen med oss eller bruke tid på oss barna i det hele tatt. Var vel mye morsomere å se på tv eller være med kamerater... Så, sett fra denne vinekeln, så er det jo hans og hans alene feil at vi aldri klarte å skape ett godt og nært forhold.

Fra den andre siden så kan man ikke dømme han helt heller. man må se litt på hvordan det var på den tiden, og hvordan samfunnet var den gangen. Det er ikke bare min far som var sånn, men alle manfolka i den bygda. Det var mer eller mindre kulturen på plassen som var slik.

Han er så håpløs angående dette med barn, stell, mat og husarbeid at en 4 åring hadde klart seg bedre. Om jeg lot han passe min 1 år gamle barn i en uke, og de var alene hjemme, så tror jeg ærlig talt en av dem hadde dødd... litt ovedrevet, men litt sannhet i det er det også.

 

Anonymkode: 2f39a...653

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei folkens. 

Jeg ønsker gjerne andres synspunkter på dette. Kanskje flere kjenner seg igjen eller ser dette fra en annen vinkel. 

Jeg er en kvinne i midten av 30 årene og jeg kan si at jeg voks opp i ett godt hjem. For det meste.. jeg voks opp i ett hjem der det er tydlige skille mellom mann og kvinne. Min mor er den som gjorde alt hjemme. Selv om begge foreldrene alltid jobbet, så var det mor som laget mat, vasket huset, klær, sørget for at angående barna osv osv.. min far på den andre siden var mer av den old school manfolket. Han gjorde ingenting hjemme. Eller han gjorde alt av det typiske arbeidet som "hørte" til mansrollen. Dvs alt av bygge og fikse ting, bil, hage, vedlikehold, maling, snømåking osv osv.. dere skjønner greia. Selv om rollene er delt, så er det uten tvil min mor som stod på mest. Fra morgen til kveld.. mens far gjerne satt seg ned på sofaen, tok seg en lur på ettermiddagen. Maten var alltid servert for han. Tror ikke han får til å steke et par egg idag.. heller vet han ikke hvor han har klærne sine.. min mor finner det frem for han... så lite kan han om dette. Vi barna har flyttet ut for lengst og er etablert med egne familier, men hjemme hos foreldrene mine er det fortsatt slik. Dere skjønner sikkert bildet.. 

På den andre siden er min far en meget god far. Jeg VET at jeg alltid kan regne med han. Han vil gjøre alt i sin makt for å hjelpe oss uansett hva det gjelder og uansett når. Han var meget optatt at vi fikk gos utdanning og gode jobber og at vi voks opp som ansvarsfulle mennesker. Han er en person som er godt likt av så å si alle, han har respekt fra mange både fra familie og venner og alle vet han er en god person. Det vet spesielt vi barna. Men han var en streng far og alle viktige avgjørelser i familien blei tatt av han. Han alene.. noen ganger har han problemer med å se ting fra andres synspunkt og at vi lever i en nyere tid.. at samfunnet fungerer annerledes.

Men så er det dette med mitt personlige forhold til han. Vi har liksom aldri hatt ett nært forhold til han. Hverken jeg eller min bror. Vi kunne liksom aldri prate om personlige ting med han. Om våre personlige problemer. Sånn var det når vi var barn og sånn er det idag. Hvis jeg ringer han på tlf, så er det mer eller mindre en overfladisk telefonsamtale der vi spør hvordan det går og om det er noe nytt som skjer. Aldri noe mer dypt enn dette. 

Når jeg tenker tilbake til min barndom så gjorde han aldri noe med oss barna. Altaå i form av lek eller en aktivitet. Aldri.. mor sørget for alt, mens han gjerne brukte MYE tid sammens med sine kamerater. De var på kafe, pub, dreiv med sine hobbyer osv osv. Jeg pleier å tenke slik: om han bare brukte 5% av tiden på oss av den tiden han hadde med sine kamerater, hadde det vært mer enn nok.

Jeg ser at han heller ikke er særlig flink med barnebarna. Han elsker dem, man han gjør aldri noe sammen med dem. De gangene vi eller de er på besøk, så sitter han heller med voksent selskap eller foretrekker å se på tv.. 

Jeg har aldri kunne snakke åpent med min far om noe som helst bortsett fra praktiske ting i livet. Pga slik som han er, så er forholdet nesten "kaldt" hvis dere skjønner. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare dette. 

Jeg blir både sint og lei meg av og til. Han klarer ikke å sette av 5 min til barnebarna sine og skape en god relasjon til dem, men han kan sitte i timesvis med sine kamerater eller voksne familiemedlemmer og prate.. ja kose seg med øl og prate.. og prate... og prate.. 

Hva tenker dere om dette egentlig? Jeg prlver å forstå han også.. kanskje hans generasjon er slik.. trolig var det også for han da han voks på på lignende måte. Jeg vet ikke.. som sagt det er ikke aktuelt å prate med han om dette. Det er nesten så det er ett flaut tema å ta opp. 

Hva tenker dere om forholdet vårt? Om faren min generelt? Er det andre som kjenner seg igjen? Er det kanskje slik generasjonen er, de som fikk barn på 80 tallet?

Anonymkode: 2f39a...653

Jeg er født tidlig på syttitallet og har også et sånt forhold til min far. Mine barndomsvenninners fedre var likedan. I mange år som voksen savnet jeg det å ha en ordentlig far, men nå har jeg akseptert at det aldri kommer til å bli sånn. Jeg har en fjern onkelskikkelse som biologisk far. Min mor er derimot en av mine beste venner. 

Anonymkode: 5bc14...0a9