Venninne med adhd

[AnonymBruker]

Jeg har hatt ei venninne i 17 år. Hun har adhd.

Hun har testet mine grenser til det ytterste, kalt meg flere ufine ting i sinne over ting som ikke har noe med meg å gjøre, gitt meg skylda for mye rart som ikke jeg har noe med å gjøre.
Jeg har tilgitt fordi jeg skjønner at det ikke direkte er meg, men selvsagt blir jeg litt påvirket og det har jeg også sagt ifra om!

Siste året har alt forverret seg, fra å ha sjeldne utbrudd og passe harmoni så har jeg fått mye mer pepper enn vanlig. Jeg får vite at jeg aldri tar hennes parti, at jeg ikke oppfører meg som ei venninne bør, at jeg alltid tar feil ang alt og at jeg må ta henne for den hun er.
Jeg skjønner ikke hva hun snakker om, for jeg tar hennes parti når det er henne som har rett, jeg prioriterer henne så godt jeg kan (jeg er mamma til en gutt på 10 år) og forteller henne ofte at jeg er glad i henne, har aldri påprakket henne at jeg alltid har rett - tvert imot, jeg har vært åpen om at jeg ikke vet ulike ting! Og etter 17 år burde hun skjønne at jeg nettopp tar henne for den hun er fordi jeg alltid har støttet henne!

Det toppet seg når jeg holdt en bursdagsfest hvor hun tok all plass. I stedet for at jeg skulle være sentrum for dagen endte hun opp med å skulle skryte seg selv opp i skyene, irettesette andre av mine venninner fra ingensteder, og det var flere ganger hun himlet med øynene når folk diskuterte ting hun selv syntes var "lame".
Ikke nok med det så begynte hun å baksnakke meg under en dotur (jeg trengte å puste et par sekunder for å fortsette med å være rolig).
Dette har hun ALDRI gjort før! Men her skapte hun seg uvenner, fordi mine andre venner er loyale mot meg.
Fikk vite av mine andre venner at hvis denne venninna kommer på neste "fest" så vil ikke de komme. Hennes respons når jeg pent snakket om at hun måtte gire ned litt var at hun ikke gadd en dritt, ta meg for hvem jeg er eller dra til helvete. Og jeg tenker bare... men.. det var min bursdag? (brukte ikke setningen gire ned, for den vet jeg trigger)

Men 17 år er lenge, vi er nå voksne mennesker på over 30 år og jeg vet faktisk ikke om jeg greier flere sinneutbrudd eller utbrudd lenger.
Hun tar medisiner forresten.

 

Er dette virkelig sånn det er å ha venner med adhd?
Finnes det noen lyspunkter hvor man på magisk vis roer seg når man tipper 35?
Ville du gått? synspunkter?

Anonymkode: f95d9...522

[drikkerbrushverdag]

Dette er ikke adhd, det er personlighet. Forstår at det er vanskelig med så mye historie, men dette er ikke ei venninne som vil deg vel. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, drikkerbrushverdag skrev:

Dette er ikke adhd, det er personlighet. Forstår at det er vanskelig med så mye historie, men dette er ikke ei venninne som vil deg vel. 

Har begynt å lure litt siste tiden... Setningene -Hva faen skjer? og - hæææ? dukker opp ofte om dagen, og jeg liker det ikke nei.
Takker for responsen, er en trygghet i det du skriver. Brått er det hennes ekte personlighet som har kommet til overflaten.

Anonymkode: f95d9...522

[AnonymBruker]

6 minutter siden, drikkerbrushverdag skrev:

Dette er ikke adhd, det er personlighet. Forstår at det er vanskelig med så mye historie, men dette er ikke ei venninne som vil deg vel. 

Enig. Si fra at per dags dato har du fått nok, så nå trenger du en pause fra/avslutter vennskapet deres. 

Anonymkode: 8bf39...bd5

[AnonymBruker]

Det der er ikke ad/hd, bare dårlig folkeskikk og en usmakelig personlighet.

Anonymkode: 5e506...475

[AnonymBruker]

Enig at dette er personlighet. De med adhd har også personlighet i tillegg til diagnosen. Det høres ikke ut som du egentlig liker henne, men at du "ikke vil droppe henne pga diagnosen", men her er det nok mye mer enn bare diagnosen som er problemet. 

Anonymkode: 57dc6...3b2

[snurk]

Har også ei venninne med ADHD og dette har nok ikke noe med diagnosen å gjøre, men som noen andre nevner: personlighet 😓

[Tatja]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt ei venninne i 17 år. Hun har adhd.

Hun har testet mine grenser til det ytterste, kalt meg flere ufine ting i sinne over ting som ikke har noe med meg å gjøre, gitt meg skylda for mye rart som ikke jeg har noe med å gjøre.
Jeg har tilgitt fordi jeg skjønner at det ikke direkte er meg, men selvsagt blir jeg litt påvirket og det har jeg også sagt ifra om!

Siste året har alt forverret seg, fra å ha sjeldne utbrudd og passe harmoni så har jeg fått mye mer pepper enn vanlig. Jeg får vite at jeg aldri tar hennes parti, at jeg ikke oppfører meg som ei venninne bør, at jeg alltid tar feil ang alt og at jeg må ta henne for den hun er.
Jeg skjønner ikke hva hun snakker om, for jeg tar hennes parti når det er henne som har rett, jeg prioriterer henne så godt jeg kan (jeg er mamma til en gutt på 10 år) og forteller henne ofte at jeg er glad i henne, har aldri påprakket henne at jeg alltid har rett - tvert imot, jeg har vært åpen om at jeg ikke vet ulike ting! Og etter 17 år burde hun skjønne at jeg nettopp tar henne for den hun er fordi jeg alltid har støttet henne!

Det toppet seg når jeg holdt en bursdagsfest hvor hun tok all plass. I stedet for at jeg skulle være sentrum for dagen endte hun opp med å skulle skryte seg selv opp i skyene, irettesette andre av mine venninner fra ingensteder, og det var flere ganger hun himlet med øynene når folk diskuterte ting hun selv syntes var "lame".
Ikke nok med det så begynte hun å baksnakke meg under en dotur (jeg trengte å puste et par sekunder for å fortsette med å være rolig).
Dette har hun ALDRI gjort før! Men her skapte hun seg uvenner, fordi mine andre venner er loyale mot meg.
Fikk vite av mine andre venner at hvis denne venninna kommer på neste "fest" så vil ikke de komme. Hennes respons når jeg pent snakket om at hun måtte gire ned litt var at hun ikke gadd en dritt, ta meg for hvem jeg er eller dra til helvete. Og jeg tenker bare... men.. det var min bursdag? (brukte ikke setningen gire ned, for den vet jeg trigger)

Men 17 år er lenge, vi er nå voksne mennesker på over 30 år og jeg vet faktisk ikke om jeg greier flere sinneutbrudd eller utbrudd lenger.
Hun tar medisiner forresten.

 

Er dette virkelig sånn det er å ha venner med adhd?
Finnes det noen lyspunkter hvor man på magisk vis roer seg når man tipper 35?
Ville du gått? synspunkter?

Anonymkode: f95d9...522

Min datter på 10 år har ADHD. Hun har adferd som ligner mye på din venninnes, og jeg tror det er relativt vanlig. 

Din venninne angrer sikkert på en del ting etterpå, men min erfaring er at det mangler litt på empati-biten hos endel med ADHD. 

Du bør snakke med henne i fredstid. Fortell hvor dine grenser går, og at hun kan miste deg og vennskapet, hvis ikke hun endrer seg. Vær klar i ditt budskap og hold øyekontakt. 

Min datter får oppfølging i BUP, så jeg håper hun ikke blir som din venninne i voksen alder.

Ting kan læres. Kanskje din venninne aldri fikk hjelp. Hvis du kjenner at du er glad i henne og vil beholde henne, ta en god prat i fredstid... det er mitt råd.

[AnonymBruker]

Mange med adhd har kaos i hodet, mange mestrer ikke hverdagen, jobb, skole like godt som de skulle ønsket. De sammenligner seg naturlig nok med alle andre som har ting mer på stell, dette fører til dårlig selvtillit og mindreverdskpleks, men som allikevel ikke har innsikt i sine egne reaksjoner, som igjen kan føre til et stort behov for å få bekreftelse og bli sett, hørt osv. Høres ut som venninnen din er litt der. 
har også hatt ei venninne med adhd og mindreverdighetskompleks som alltid har vært mye. Mye drama og tok all oppmerksomhet på alle fester. Hun var morsom da vi var ung, men etterhvert orket vi ikke mere.. det var ikke plass til oss andre. 
trekk deg gradvis unna, for å unngå drama, du har jo allerede sagt fra til henne 

Anonymkode: b66ee...bbc

[AnonymBruker]

Det er ikke en psykisk sykdom inn i bildet her da? Hun hørest jo ikke frisk ut.

Anonymkode: f9556...2eb

[AnonymBruker]

1 time siden, Tatja skrev:

Min datter på 10 år har ADHD. Hun har adferd som ligner mye på din venninnes, og jeg tror det er relativt vanlig. 

Din venninne angrer sikkert på en del ting etterpå, men min erfaring er at det mangler litt på empati-biten hos endel med ADHD. 

Du bør snakke med henne i fredstid. Fortell hvor dine grenser går, og at hun kan miste deg og vennskapet, hvis ikke hun endrer seg. Vær klar i ditt budskap og hold øyekontakt. 

Min datter får oppfølging i BUP, så jeg håper hun ikke blir som din venninne i voksen alder.

Ting kan læres. Kanskje din venninne aldri fikk hjelp. Hvis du kjenner at du er glad i henne og vil beholde henne, ta en god prat i fredstid... det er mitt råd.

Venninna mi har fått hjelp fra BUP siden hun var 5-6 år og det som kommer etter BUP (får fortsatt hjelp), fantastisk oppfølgning sånnsett..!

Jeg får tenke på om jeg skal ta denne praten med henne igjen, bare virker som det flyr ut like fort som det flyr inn.
Hun kan angre innimellom, men så er det også slik hun ofte tar hva folk (og jeg) sier i vondest mulig mening. Det fører til at hun grubler i et par mnd, oppbygger et hat og når man minst venter det så buser hun ut med alt på en gang.

Det kan være så lite at jeg sier at hun kler rød bedre enn blå, som da ender opp med at hun står på trappa mi i kun blått og skjeller meg ut fordi jeg da har nektet henne å bruke blå og at "blått liksom skal være stygt" på henne. MEN nå har hun gått med blå flere ganger og andre folk sier hun kler blå.
Hun blir da satt ut av at jeg står som et spm-tegn og sier hæææ??...  Slik er vanskelig å leve med i lengden, men du har nok rett i at empati/lese signaler innimellom kan være litt vanskelig.

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Enig at dette er personlighet. De med adhd har også personlighet i tillegg til diagnosen. Det høres ikke ut som du egentlig liker henne, men at du "ikke vil droppe henne pga diagnosen", men her er det nok mye mer enn bare diagnosen som er problemet. 

Anonymkode: 57dc6...3b2

Akkurat nå liker jeg henne ikke, men har ikke vært venner i så mange år pga en diagnose. Følte at jeg måtte nevne diagnosen, fordi "friske" mennesker som oppfører seg sånn får ikke sjangsene hun får.
Hun har noen fine sider også, men de fyller like mye som de dårlige og det er det som gjør meg usikker på om jeg har plass i 10 år til.

ts

Anonymkode: f95d9...522

[AnonymBruker]

54 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke en psykisk sykdom inn i bildet her da? Hun hørest jo ikke frisk ut.

Anonymkode: f9556...2eb

Skal bare være ADHD inne i bildet, hun har hvertfall ikke fått flere diagnoser (har snakket med foreldrene hennes).

Ts

Anonymkode: f95d9...522

[Castor Troy]

Jeg kuttet nylig ut en venninne jeg var veldig glad i. Vennskapet var fantastisk på mange måter, men hun hadde også ADHD, og jeg opplevde mye av det samme som trådstarter. Savner fortsatt deler av vennskapet men angrer ikke på at jeg kuttet henne ut. Har ikke hatt kontakt på 6 måneder nå. Personen synes det er merkelig at jeg ikke ønsker kontakt, forstår det ikke og synes hun selv er fullstendig uskyldig og ikke har gjort noe galt. Om det er ADHD som styrte hennes personlighet vet jeg ikke, men mange med diagnosen støtter seg veldig på den, og forsvarer ofte dårlig oppførsel med "jeg har ADHD" og forventer tilgivelse uansett hva de finner på. 

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skal bare være ADHD inne i bildet, hun har hvertfall ikke fått flere diagnoser (har snakket med foreldrene hennes).

Ts

Anonymkode: f95d9...522

De sier vel ikke slike ting til deg uansett?

Anonymkode: f9556...2eb

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Castor Troy skrev:

Jeg kuttet nylig ut en venninne jeg var veldig glad i. Vennskapet var fantastisk på mange måter, men hun hadde også ADHD, og jeg opplevde mye av det samme som trådstarter. Savner fortsatt deler av vennskapet men angrer ikke på at jeg kuttet henne ut. Har ikke hatt kontakt på 6 måneder nå. Personen synes det er merkelig at jeg ikke ønsker kontakt, forstår det ikke og synes hun selv er fullstendig uskyldig og ikke har gjort noe galt. Om det er ADHD som styrte hennes personlighet vet jeg ikke, men mange med diagnosen støtter seg veldig på den, og forsvarer ofte dårlig oppførsel med "jeg har ADHD" og forventer tilgivelse uansett hva de finner på. 

Det er leit å høre at du har stått her jeg står nå. ❤️
Har hun tatt kontakt i ettertid?

 

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

De sier vel ikke slike ting til deg uansett?

Anonymkode: f9556...2eb

jo, med godkjennelse fra venninna mi for 10 år siden. Hadde aldri i verden oppsøkt foreldrene til ei venninne for å høre om slikt uten det er avtalt på forhånd. Viktig med et godt nettverk og foreldrene hennes stoler på meg, de hadde ikke fortalt slikt til noen andre.

ts

Anonymkode: f95d9...522

[Castor Troy]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er leit å høre at du har stått her jeg står nå. ❤️
Har hun tatt kontakt i ettertid?

Hun tok mye kontakt i starten, og også litt i det siste. Jeg har blokkert og ignorerer fullstendig. Problemet hennes er at hun bruker opp vennene sine og vennskap/kjæresteforhold varer typisk 1-4 måneder og det ender alltid med katastrofe. 

 

 

[AnonymBruker]

Jeg har adhd og det er trist at så mange ikke vet hva det er, derfor sier jeg det ikke til alle.

Jeg kunne aldri holdt på slik som din veninne. Jeg er veldig glad i menneskene rundt meg og er snill,empatisk og hjelpsom. Bruker mye av min tid på å støtte og hjelpe andre. 

Veninnen din har en slik personlighet, adhd er ikke noe med dette å gjøre!...

Anonymkode: 72aba...d5a

[AnonymBruker]

On 1/28/2020 at 12:05 AM, AnonymBruker said:

Jeg har hatt ei venninne i 17 år. Hun har adhd.

Hun har testet mine grenser til det ytterste, kalt meg flere ufine ting i sinne over ting som ikke har noe med meg å gjøre, gitt meg skylda for mye rart som ikke jeg har noe med å gjøre.
Jeg har tilgitt fordi jeg skjønner at det ikke direkte er meg, men selvsagt blir jeg litt påvirket og det har jeg også sagt ifra om!

Siste året har alt forverret seg, fra å ha sjeldne utbrudd og passe harmoni så har jeg fått mye mer pepper enn vanlig. Jeg får vite at jeg aldri tar hennes parti, at jeg ikke oppfører meg som ei venninne bør, at jeg alltid tar feil ang alt og at jeg må ta henne for den hun er.
Jeg skjønner ikke hva hun snakker om, for jeg tar hennes parti når det er henne som har rett, jeg prioriterer henne så godt jeg kan (jeg er mamma til en gutt på 10 år) og forteller henne ofte at jeg er glad i henne, har aldri påprakket henne at jeg alltid har rett - tvert imot, jeg har vært åpen om at jeg ikke vet ulike ting! Og etter 17 år burde hun skjønne at jeg nettopp tar henne for den hun er fordi jeg alltid har støttet henne!

Det toppet seg når jeg holdt en bursdagsfest hvor hun tok all plass. I stedet for at jeg skulle være sentrum for dagen endte hun opp med å skulle skryte seg selv opp i skyene, irettesette andre av mine venninner fra ingensteder, og det var flere ganger hun himlet med øynene når folk diskuterte ting hun selv syntes var "lame".
Ikke nok med det så begynte hun å baksnakke meg under en dotur (jeg trengte å puste et par sekunder for å fortsette med å være rolig).
Dette har hun ALDRI gjort før! Men her skapte hun seg uvenner, fordi mine andre venner er loyale mot meg.
Fikk vite av mine andre venner at hvis denne venninna kommer på neste "fest" så vil ikke de komme. Hennes respons når jeg pent snakket om at hun måtte gire ned litt var at hun ikke gadd en dritt, ta meg for hvem jeg er eller dra til helvete. Og jeg tenker bare... men.. det var min bursdag? (brukte ikke setningen gire ned, for den vet jeg trigger)

Men 17 år er lenge, vi er nå voksne mennesker på over 30 år og jeg vet faktisk ikke om jeg greier flere sinneutbrudd eller utbrudd lenger.
Hun tar medisiner forresten.

 

Er dette virkelig sånn det er å ha venner med adhd?
Finnes det noen lyspunkter hvor man på magisk vis roer seg når man tipper 35?
Ville du gått? synspunkter?

Anonymkode: f95d9...522

Hvorfor i all verden drar du inn ADHD i dette her? Jeg har adhd, og det betyr helt enkelt at jeg er hyperverbal, motorisk urolig og veldig ukonsentrert uten medisiner. 

Men jeg er da ikke slem, og har normal folkeskikk, noe din venninne ser ut til å mangle. Kanskje hun har en psykisk lidelse, feks en personlighetsforstyrrelse? Men adhd forklarer ikke denne oppførselen. 

Anonymkode: 04b12...d02