Barn snart 2 år i en bestemt utvikling. Hvordan håndtere situasjonene riktig?

[AnonymBruker]

Vi har ei på snart 2 år som i det siste har begynt å endre seg, eller kommet i en ny utvikling. Hun er blitt mye mer bestemt og skriker lenge om hun ikke får viljen sin. Hun nekter også plutselig å spise noe særlig mat, så jeg har begynt å lese bok så hun spiser, men kjenner det er en lei vane å begynne med også da jeg skal spise selv. 

Hun er generelt blitt mye mer sutrete og masete, får så klart masse kos og kjærlighet. Håper bare jeg håndterer dette riktig i de «kampene» når hun maser om at hun vil ha med ditt å datt når hun skal spise, legge seg, i bilen, i barnehagen, hjem ifra barnehagen, også videre. Jeg sier nei, og at du ser den tingen imorgen når det gjelder i barnehagen, er det noen ting hjemme, så pleier jeg å si at fks bamsen kan sitte her å se på deg til du har spist ferdig, eller når vi skal legge oss så får hun ha med 3 bamser, men hun skal absolutt ha med seg leker også og da sier jeg nei de ser du imorgen. Hun skriker og er hysterisk så lenge. Er sårt og slitsomt. Har tenkt om jeg gjør dette på den rette måten. Hun skal også raskt ned fra matbordet mens vi andre spiser enda, og hyler om hun ikke får ned. Og hyler til vi er ferdige med å spise, hvordan håndtere dette på riktig måte? Og har begynt å kaste maten i sinne utover alt og ler om jeg sier strengt ifra at dette ikke er lov! Hun ler generelt om jeg er streng på hva som helst. Føler jeg feiler i regler og at hun styrer oss til det hun vil. Vet ikke hvordan jeg gjør denne oppdragelsen på riktig måte... noen tips og råd i disse situasjonene?  

Anonymkode: 9b806...e7e

[AnonymBruker]

Min snart 2-åring kan ha en liten bil på bordet..

Jeg hadde heller ikke hatt vansker med å la han legge seg med 100 leker.  Han ville vel oppdaget det var ubehagelig. 

Låne fra bhg er selvsagt ikke greit, men å ha med en leke til bilen? Hvorfor ikke 

Dere har begge gjort dette til en kampsak. Jeg foreslår du slakker av kraftig, så blir det nok mindre konflikt. 

Hvor mange 8-åringer har du møtt som MÅ ha med seg leke på spisebordet?

Anonymkode: eeb79...6b1

[AnonymBruker]

Anbefaler deg å melde deg inn i gruppen Forstå ditt unike barn på Facebook. Der har jeg lært utrolig mye! 

Anonymkode: 3dd73...af2

[Lindsay Bluth]

Vi har det også sånn til tider og prøver å velge våre kamper! 2 åringen ønsker å være med å bestemme og bli hørt, så vi prøver å la han få bestemme så mye som mulig av småting som angår han. Vi bestemmer jo allikevel det meste som foregår.

Jeg synes det høres ut som om dere har kommet inn i et negativt mønster hvor du sier mye nei og hun blir sint fordi hun føler seg overkjørt. Jeg tror jeg ville prøvd å slippe opp litt på det å ta med ting overalt og la henne få lov til det. De gangene det ikke går er det viktig å vise forståelse for følelsene hennes selv om det er helt banalt. "Jeg skjønner at du ble lei deg/sint når du ikke fikk ha med ... til ...". 

Når det gjelder hylende unge ved bordet ville jeg heller latt henne gå fra, men at hun må spørre om det, slik at dere kan si ja. Etterhvert kan dere begynne å si, "Kan du ikke sitte litt lenger, det er så hyggelig å ha deg med oss" og så spørre henne noen spørsmål eller fortelle henne noe.

Det at hun ler er klassisk småbarns måte å prøve å snu en dårlig stemning på. De er ikke så sosialt sofistikerte som voksne og eldre barn. Hvis du klarer å være rolig og ikke bli sint når hun gjør ting i sinne vil du nok merke mindre av det. Prøv heller å si "Ble du sint? Det er lov å bli sint men det er ikke lov å kaste mat for da blir det så mye søl"

[Gjest WhisperingWind]

Normal, men slitsom fase. 
 

Barnet innser at det har en stemme og kan påvirke omgivelsene. Klart det vil teste grenser. 
 

Velg kampene dine med omhu og vær konsekvent. At barnet ler når du «kjefter» er naturlig. Det er fordi barnet er usikker på hvordan det skal håndtere følelser og det å bli irettesatt og dermed slår på en forsvarsmekanisme som gjør at det ler/smiler. Mange voksne har faktisk samme måte å håndtere dette på. Det handler rett og slett om at de blir usikre.

Det beste du gjør er å ignorere det og iallefall ikke bli sår eller provosert av det. Huler hun og kaster maten så fortsett å spise og ikke rydd mens hun hyler. Når hun roer seg så spør du om hun vil spise mer og om hun spiser fint så ros henne opp i skyene(posistg forsterking). Kaster hun maten igjen så ignorerer du og spiser videre. Hun innser da at hun ikke kommer noen vei med trassen og at hun ikke får noe oppmerksomhet for det and where is the fun in that. 😬😅

Så hver gang hun trasser så la henne trasse fra seg uten å gjøre noe ut av det. Vær tilgjengelig for trøst og kos, men ikke prøv å gjøre så mye mens hun er i tantrum. Når hun roer seg prøver du rolig å gjennomføre det du skulle og når hun gjør som hun skal roser du og bygger henne opp. Hun vil føle mestring og stolthet og med større sannsynlighet fortsette med det hun kjenner hun får positiv anerkjenning og oppmerksomhet for.

[AnonymBruker]

3 timer siden, Lindsay Bluth skrev:

Vi har det også sånn til tider og prøver å velge våre kamper! 2 åringen ønsker å være med å bestemme og bli hørt, så vi prøver å la han få bestemme så mye som mulig av småting som angår han. Vi bestemmer jo allikevel det meste som foregår.

Jeg synes det høres ut som om dere har kommet inn i et negativt mønster hvor du sier mye nei og hun blir sint fordi hun føler seg overkjørt. Jeg tror jeg ville prøvd å slippe opp litt på det å ta med ting overalt og la henne få lov til det. De gangene det ikke går er det viktig å vise forståelse for følelsene hennes selv om det er helt banalt. "Jeg skjønner at du ble lei deg/sint når du ikke fikk ha med ... til ...". 

Når det gjelder hylende unge ved bordet ville jeg heller latt henne gå fra, men at hun må spørre om det, slik at dere kan si ja. Etterhvert kan dere begynne å si, "Kan du ikke sitte litt lenger, det er så hyggelig å ha deg med oss" og så spørre henne noen spørsmål eller fortelle henne noe.

Det at hun ler er klassisk småbarns måte å prøve å snu en dårlig stemning på. De er ikke så sosialt sofistikerte som voksne og eldre barn. Hvis du klarer å være rolig og ikke bli sint når hun gjør ting i sinne vil du nok merke mindre av det. Prøv heller å si "Ble du sint? Det er lov å bli sint men det er ikke lov å kaste mat for da blir det så mye søl"

Tusen takk for et veldig godt svar og mange gode tips som jeg skal teste ut! Er ikke så enkelt når man står i situasjonen om hva man skal si, har funnet ut at hvordan vi reagerer, håndterer og sier i de situasjonene har alt å si på hvordan situasjonen videre blir.
 

Har latt hu få ha med bamser i bilen på vei til barnehagen da, og der har jeg merket at hun blir veldig fornøyd når jeg sier «ja greit» så sier jeg når vi nærmer oss bhgen at bamsene må være igjen i bilen og at hun ser de når hun kommer hjem, så har faktisk funket godt uten en kamp og uten at hun sier meg imot med en gang, dette har jeg latt hun gjøre et par ganger, så da fortsetter jeg med det😊 takk for rådene på hva jeg kan si under måltidene, det skal jeg absolutt teste ut fremover 😊👍🏻 Så skal jeg la henne bestemme over tingene sine selv så langt det går an 😊 

synes måltidene er litt frustrerende selv om jeg skal la hun få gå ifra bordet, fordi hun spiser så lite 😕 er redd hvis jeg lar hun få gå ifra bordet blir en slagt vane, at hun vet at når hun ikke spiser så får hun gå. At hun iallefall ikke spiser noe særlig da. 
 

ts

Anonymkode: 9b806...e7e

[AnonymBruker]

manupulere/distrahere litt...!

Slik som med mat så kan du finne på å si at de som sitter pent uten å skrike får dessert..! Sagt på en litt mystisk tone slik hun skjønner at HEEER kan det skje noe spennende. (gjerne så mannen med på å bli overbegeistret) Fortsett med den gode og morsomme praten, og prøv å få frem om dessert før hun begynner å skrike. Greia er nemlig at hun fra før har laget et helt eget scenario ang hva hun skal gjøre og da må du distrahere.
Kan være så enkelt som eple skåret opp i biter, eller en is du har laget ut av saft eller joghurt.

Små barn er ofte med på ting som er kult! Så skal du ha henne med på å vaske, så setter du på litt kul musikk slik dere kan danse litt feks.

Vi hadde problemer med klær og sko. Hun ville IKKE ha på seg klær i barnehagen fordi hun kun ville ha på seg bleie og støvler. Så jeg fortsatte bare med å le litt og tuller med å si at "jammen... Tenk hva åse hadde sagt om du bare kom i bleia??" og så begynte jeg å synge noen egenkomponerte sanger om å kle på seg. Passe tullete sanger som jeg visste hun ville le av. Samme med skoene; da sang vi sangen til bare egil band, og det hjalp også meg litt hva ang min egen tålmodighet. "skoooo... skoooooooo.. sko sko sko sko..." med en god dose latter.
Problemene forsvant og frøkna fikk lov å kle av seg alt av klær så snart hun kom hjem, slik som hun likte. Så da fikk jeg min vilje og hun fikk vilja si på hva som var naturlig for henne hjemme.

Anonymkode: ced09...269

[tweet]

Her har jeg sluttet å snakke strengt til toåringen, fordi det faktisk aldri fungerer. Altså, jeg kan høres bestemt ut, men da med rolig stemme uten å heve den noe. Vi kommer mye lenger ved å prate om hva han føler og hvorfor han føler det sånn. «Ble du lei deg fordi du ikke fikk se mer TV? Det forstår jeg, men det er mye gøyere å leke sammen. Skal vi pusle puslespill?» feks. 

Gutten vår er veldig kresen og vil ikke alltid smake på det han får engang. Vi har slutta å stresse med det, for han er frisk og rask ellers og han spiser godt utenom middagen. Rundt 2 år er det noe som skjer med smaksløkene deres også, har jeg lest, så det er derfor de plutselig ikke liker det de har spist før og ikke vil smake på ting. Det er som oftest en periode som går over etterhvert. 
Han får det samme som oss og bestemmer selv hva og hvor mye han vil spise, med oppmuntring fra oss. Jeg vil at middagene skal oppleves som noe koselig og positivt, så å mase og pushe han til å spise, har jeg bare slutta med. Det hjelper ikke uansett. Vi kan ikke forvente at en toåring skal sitte ved bordet en evighet, så vår får gå fra bordet hvis han takker for maten først. 

[AnonymBruker]

9 timer siden, WhisperingWind skrev:

Normal, men slitsom fase. 
 

Barnet innser at det har en stemme og kan påvirke omgivelsene. Klart det vil teste grenser. 
 

Velg kampene dine med omhu og vær konsekvent. At barnet ler når du «kjefter» er naturlig. Det er fordi barnet er usikker på hvordan det skal håndtere følelser og det å bli irettesatt og dermed slår på en forsvarsmekanisme som gjør at det ler/smiler. Mange voksne har faktisk samme måte å håndtere dette på. Det handler rett og slett om at de blir usikre.

Det beste du gjør er å ignorere det og iallefall ikke bli sår eller provosert av det. Huler hun og kaster maten så fortsett å spise og ikke rydd mens hun hyler. Når hun roer seg så spør du om hun vil spise mer og om hun spiser fint så ros henne opp i skyene(posistg forsterking). Kaster hun maten igjen så ignorerer du og spiser videre. Hun innser da at hun ikke kommer noen vei med trassen og at hun ikke får noe oppmerksomhet for det and where is the fun in that. 😬😅

Så hver gang hun trasser så la henne trasse fra seg uten å gjøre noe ut av det. Vær tilgjengelig for trøst og kos, men ikke prøv å gjøre så mye mens hun er i tantrum. Når hun roer seg prøver du rolig å gjennomføre det du skulle og når hun gjør som hun skal roser du og bygger henne opp. Hun vil føle mestring og stolthet og med større sannsynlighet fortsette med det hun kjenner hun får positiv anerkjenning og oppmerksomhet for.

Jeg opplever at dette fungerer fint når vi har tid til å ta det med ro. Men hva gjør du når barnet faktisk MÅ være med på noe? Som jo er ganske ofte. Her er de største kampene å få han med ut i bilen om morgenen, selv om vi forbereder alt vi kan fra vi står opp. Likevel er det skriking i minst fem min før vi går ut døren. "Vil ikke i barnehagen!". Og så er det samme runde når vi parkerer hjemme etter jobb og bhg. "Vil kjøre bil, ut og leke, ikke hjem" osv. Jeg følger oppskriften med å anerkjenne følelsen, sette ord på det, og så avlede/distrahere, uten hell. Han er ikke 2 engang, og jeg er lei allerede 🤪. Av trassingen altså.

Anonymkode: 5eea8...a65

[Gjest WhisperingWind]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg opplever at dette fungerer fint når vi har tid til å ta det med ro. Men hva gjør du når barnet faktisk MÅ være med på noe? Som jo er ganske ofte. Her er de største kampene å få han med ut i bilen om morgenen, selv om vi forbereder alt vi kan fra vi står opp. Likevel er det skriking i minst fem min før vi går ut døren. "Vil ikke i barnehagen!". Og så er det samme runde når vi parkerer hjemme etter jobb og bhg. "Vil kjøre bil, ut og leke, ikke hjem" osv. Jeg følger oppskriften med å anerkjenne følelsen, sette ord på det, og så avlede/distrahere, uten hell. Han er ikke 2 engang, og jeg er lei allerede 🤪. Av trassingen altså.

Anonymkode: 5eea8...a65

Tar han under armen og går 😅

[AnonymBruker]

Når barn blir 2 år blir de bevisst på seg selv som eget individ på en annen måte enn da de var 1 år. De blir egosentriske og viljesterke. Fordi de kan. 
dette er en helt normal og sunn utvikling av en 2 åring. 
slitsomt for foreldrene - ja. Men normalt. 
jobber i barnehage som pedagog 

Anonymkode: 40194...8b2