Samarbeid om barna etter samlivsbrudd

[Millemamma]

Hvordan har dere andre som har opplevd samlivsbrudd det ift samarbeid om barna etter samlivsbrudd? Er det greit at pappa eller mamma til barnet ikke ønsker å bli spurt når den andre har vanskeligheter i sin uke? (ved 50/50). Jeg og min exsamboer har et felles barn i barnehagealder der vi har 50/50. Jeg opplever at å høre med han om han kan ta barnet vårt en dag i min uke i der jeg f.eks. har et viktig møte på jobb som varer lenge er vanskelig - da må jeg høre med min egen familie og det sier seg selv at det går ikke så ofte - da de bor et stykke unna (og dette selv om han ikke er i jobb). Jeg har selvfølgelig sagt at jeg tar det igjen men det går ikke. Han sier at jeg kan høre med han om de ikke kan - men jeg merker jeg blir så provosert - at jeg ikke orker å kontakte han da. Han er veldig firkanta og vi snakker om fullt regnskap - for alt - her teller vi omtrent timer omtrent så det blir likt. Skulle så ønske at han var mer samarbeidsvillig. Men han er beinhard og sier at jeg er den som ikke er samarbeidsvillig... Det var ikke et vondt brudd i den forstand at det var ikke noe utroskap. Han har ingen grunn til å være sint på meg. Selv om det var han som gjorde det slutt er jeg glad for at det er slutt - for jeg orket ikke å gå på nåler mer. Er veldig bevisst på at barnet vårt ikke skal merke noe til disse følelsene mine som har nå blitt så vonde nå at jeg bare vil ha minst mulig kontakt med han. Så jeg holder de inni meg og er så normal som mulig ved overleveringer. Men det er så vondt at han er slik han er. Jeg er helt satt ut over at jeg valgte en sånn fyr - men forelskelse gjør blind...Det er skremmende når det går opp for en.  

[MakeItHappen]

Jeg har hatt det slik i to år, her teller eksen minutt for minutt, og han er helt firkantet. Om jeg har sagt ok til bytte av dag, men så må jeg plutselig bort med jobb og ordner barnevakt så teller det som han sin dag siden jeg ikke tar barna selv når vi har byttet. Vil jo ha barna mest mulig, så orker ikke krangle, men jeg blir sur. Jeg har begynt å bli like vanskelig tilbake, bare fordi jeg kan. Ikke hyggelig i det hele tatt, men kanskje han ser at det er håpløst etter hvert. 

[AnonymBruker]

Kjenner det igjen. Han sender melding i hans uker om jeg kan hente på trening men han vil ikke hjelpe meg ut i mine uker. Han var utro og han er sint på meg nå for det var min feil at han var utro. Det blir så usaklig at jeg har gitt opp. Jeg stiller opp for barna mine uansett og tenker at han taper på det i det lange løp. 

Anonymkode: 01ae1...65c

[Krok1]

Det kan vel være vondt brudd selv om det ikke var utroskap? Bare en tanke. 

 

Men skjønner deg godt, jeg. Dumt at det skal være sånn, spesielt for barnet. 

Vi har stor fleksibilitet. Forrige helg var eksen syk, så vi tok noen dager ekstra. Nå skal jeg og samboer ha barna noen dager utenfor planen, så eks tar dem til helga, fordi vi skal på en konferanse og holde foredrag. Vi prøver å holde oss til planen så barna skal få ha sine rutiner og ikke bli forvirra, men når det skjer ting hjelper vi hverandre. Vi teller ikke. Synes det er drømmeløsningen. Det fordrer jo godvilje og god stemning, som jeg skjønner er mangelvare blant skilte foreldre på KG 😕

[AnonymBruker]

Jeg har gitt opp. Jeg spør min egen familie eller venninner. Far har kun barnet når det passer han, ikke mer. 
Heldigvis ikke 50/50. Han har barnet annenhver helg og noe ekstra når han selv ønsker det. Delt omsorg hadde ikke fungert for oss. 

Anonymkode: 9dc9f...0a2

[AnonymBruker]

1 time siden, Millemamma skrev:

Hvordan har dere andre som har opplevd samlivsbrudd det ift samarbeid om barna etter samlivsbrudd? Er det greit at pappa eller mamma til barnet ikke ønsker å bli spurt når den andre har vanskeligheter i sin uke? (ved 50/50). Jeg og min exsamboer har et felles barn i barnehagealder der vi har 50/50. Jeg opplever at å høre med han om han kan ta barnet vårt en dag i min uke i der jeg f.eks. har et viktig møte på jobb som varer lenge er vanskelig - da må jeg høre med min egen familie og det sier seg selv at det går ikke så ofte - da de bor et stykke unna (og dette selv om han ikke er i jobb). Jeg har selvfølgelig sagt at jeg tar det igjen men det går ikke. Han sier at jeg kan høre med han om de ikke kan - men jeg merker jeg blir så provosert - at jeg ikke orker å kontakte han da. Han er veldig firkanta og vi snakker om fullt regnskap - for alt - her teller vi omtrent timer omtrent så det blir likt. Skulle så ønske at han var mer samarbeidsvillig. Men han er beinhard og sier at jeg er den som ikke er samarbeidsvillig... Det var ikke et vondt brudd i den forstand at det var ikke noe utroskap. Han har ingen grunn til å være sint på meg. Selv om det var han som gjorde det slutt er jeg glad for at det er slutt - for jeg orket ikke å gå på nåler mer. Er veldig bevisst på at barnet vårt ikke skal merke noe til disse følelsene mine som har nå blitt så vonde nå at jeg bare vil ha minst mulig kontakt med han. Så jeg holder de inni meg og er så normal som mulig ved overleveringer. Men det er så vondt at han er slik han er. Jeg er helt satt ut over at jeg valgte en sånn fyr - men forelskelse gjør blind...Det er skremmende når det går opp for en.  

Gå til sak og krev hovedomsorgen. Virker som han er vanskelig og blir vanskelig å samarbeide med ham fremover når han holder på slik. 

Anonymkode: 36167...0fc

[AnonymBruker]

Jeg er litt som din eks, jeg da. Jeg foretrekker at vi holder oss til det avtalte og har ansvaret for hver våre uker, uten bytting og endring i hytt og pine. Kanskje det gjør meg kjip og vanskelig (i den grad man kan være kjip og vanskelig når man følger en avtale), men det får bare være. Jeg kjenner min eksmann, og han er notorisk ustrukturert, dårlig til å planlegge, glad i å dytte ansvaret over på andre. Kan ikke du bare ta denne torsdagen. Kan vi ikke bytte en dag tidligere denne uka. Kan vi ikke ditt og datt, kan ikke du bare... fordi han ikke evner å legge sin egen tidskabal. Jeg har ordnet opp for ham i 11 år, nå gidder jeg ikke mer. Min uke, mitt ansvar. Din uke, ditt ansvar. Forutsigbart og greit.

Så jeg er "vanskelig". Vi har en avtale, og med mindre det er snakk om sykehusinnleggelser, begravelser eller tilsvarende får han ordne opp for seg selv. Jeg tror vi får et mye dårligere samarbeid hvis jeg skal være "samarbeidsvillig", fordi det kommer til å ende med at jeg blir sint og sur fordi jeg må strekke meg, strekke meg, og strekke meg litt til. 

Anonymkode: 32931...fcf

[Gjest Alterego666]

Delt ansvar og 50/50 her. Har vært et tildels vanskelig og konfliktfylt brudd. 
Når det gjelder å avtale endringer går det stort sett veldig greit. Vi spør som regel hverandre først. Den som blir spurt sier oftest ja. Om det ikke går, er det greit. Vi holder ikke regnskap overfor hverandre.

 

[AnonymBruker]

Slik er mine stebarns mor. Hun har vært sånn i over 7 år nå. Det går ikke over og du må bare leve med det.

Anonymkode: e8542...3ca

[Gjest kruspersilletaco]

9 timer siden, Millemamma skrev:

Hvordan har dere andre som har opplevd samlivsbrudd det ift samarbeid om barna etter samlivsbrudd? Er det greit at pappa eller mamma til barnet ikke ønsker å bli spurt når den andre har vanskeligheter i sin uke? (ved 50/50). Jeg og min exsamboer har et felles barn i barnehagealder der vi har 50/50. Jeg opplever at å høre med han om han kan ta barnet vårt en dag i min uke i der jeg f.eks. har et viktig møte på jobb som varer lenge er vanskelig - da må jeg høre med min egen familie og det sier seg selv at det går ikke så ofte - da de bor et stykke unna (og dette selv om han ikke er i jobb). Jeg har selvfølgelig sagt at jeg tar det igjen men det går ikke. Han sier at jeg kan høre med han om de ikke kan - men jeg merker jeg blir så provosert - at jeg ikke orker å kontakte han da. Han er veldig firkanta og vi snakker om fullt regnskap - for alt - her teller vi omtrent timer omtrent så det blir likt. Skulle så ønske at han var mer samarbeidsvillig. Men han er beinhard og sier at jeg er den som ikke er samarbeidsvillig... Det var ikke et vondt brudd i den forstand at det var ikke noe utroskap. Han har ingen grunn til å være sint på meg. Selv om det var han som gjorde det slutt er jeg glad for at det er slutt - for jeg orket ikke å gå på nåler mer. Er veldig bevisst på at barnet vårt ikke skal merke noe til disse følelsene mine som har nå blitt så vonde nå at jeg bare vil ha minst mulig kontakt med han. Så jeg holder de inni meg og er så normal som mulig ved overleveringer. Men det er så vondt at han er slik han er. Jeg er helt satt ut over at jeg valgte en sånn fyr - men forelskelse gjør blind...Det er skremmende når det går opp for en.  

Heisann. Ofte blir slikt bedre etter hvert. Bare fortsett å spørre ham, og si ja om han spør deg. Han tenker nok at han ikke vil "hjelpe" deg, men går glipp av det som faktisk er viktig - mer tid sammen med barnet sitt. Du kan jo prøve å vinkle det slik også? Her har vi alltid sett på det som bonus når barna er her mer, og ofte laget pannekaker til middag eller funnet på noe kjekt når de er her ekstra. Barn får med seg mer enn man skulle tro, og ville absolutt ikke at barna skulle føle de presset seg på /var i veien OSV. når de var her lenger eller ekstra. Her har det vært og er høyt konfliktnivå.. Heldigvis har vi andre som kan stille opp om noe skjer, siden det ikke går an å spørre om slikt.. 

[AnonymBruker]

10 timer siden, Millemamma skrev:

Hvordan har dere andre som har opplevd samlivsbrudd det ift samarbeid om barna etter samlivsbrudd? Er det greit at pappa eller mamma til barnet ikke ønsker å bli spurt når den andre har vanskeligheter i sin uke? (ved 50/50). Jeg og min exsamboer har et felles barn i barnehagealder der vi har 50/50. Jeg opplever at å høre med han om han kan ta barnet vårt en dag i min uke i der jeg f.eks. har et viktig møte på jobb som varer lenge er vanskelig - da må jeg høre med min egen familie og det sier seg selv at det går ikke så ofte - da de bor et stykke unna (og dette selv om han ikke er i jobb). Jeg har selvfølgelig sagt at jeg tar det igjen men det går ikke. Han sier at jeg kan høre med han om de ikke kan - men jeg merker jeg blir så provosert - at jeg ikke orker å kontakte han da. Han er veldig firkanta og vi snakker om fullt regnskap - for alt - her teller vi omtrent timer omtrent så det blir likt. Skulle så ønske at han var mer samarbeidsvillig. Men han er beinhard og sier at jeg er den som ikke er samarbeidsvillig... Det var ikke et vondt brudd i den forstand at det var ikke noe utroskap. Han har ingen grunn til å være sint på meg. Selv om det var han som gjorde det slutt er jeg glad for at det er slutt - for jeg orket ikke å gå på nåler mer. Er veldig bevisst på at barnet vårt ikke skal merke noe til disse følelsene mine som har nå blitt så vonde nå at jeg bare vil ha minst mulig kontakt med han. Så jeg holder de inni meg og er så normal som mulig ved overleveringer. Men det er så vondt at han er slik han er. Jeg er helt satt ut over at jeg valgte en sånn fyr - men forelskelse gjør blind...Det er skremmende når det går opp for en.  

Her hjelper vi hverandre. Det er fint for barnet å se at foreldre er venner og er snille og hjelpsomme og at det ikke er vondt blod. 

Men jeg tenker at om din eks er så plagsom og slitsom at du ikke orker å kommunisere så mye, så er det kanskje lurt å finne andre å alliere seg med. feks en grei nabo eller ja, slekt.  

Anonymkode: 831b0...f14

[Hr. Aktiv]

Jeg har rettslig dom på 50/50, men får det ikke i praksis. Meg med flere synes det er rart at det ikke går å samarbeide om samvær. Jeg har ingen problemer med å ta barna ekstra selv om det ikke er min uke. Motsatt kan jeg ikke gjøre det slik da all kommunikasjon fra mors side går via advokat. 

Synes det er trist at egne behov blir satt foran barnas. Det er ikke deres feil at ting er slik de har blitt. Men desverre ser ikke tilsynelatende mange voksne dette. De ser bare seg selv og barna som en belastning.

[AnonymBruker]

10 timer siden, Millemamma skrev:

Hvordan har dere andre som har opplevd samlivsbrudd det ift samarbeid om barna etter samlivsbrudd? Er det greit at pappa eller mamma til barnet ikke ønsker å bli spurt når den andre har vanskeligheter i sin uke? (ved 50/50). Jeg og min exsamboer har et felles barn i barnehagealder der vi har 50/50. Jeg opplever at å høre med han om han kan ta barnet vårt en dag i min uke i der jeg f.eks. har et viktig møte på jobb som varer lenge er vanskelig - da må jeg høre med min egen familie og det sier seg selv at det går ikke så ofte - da de bor et stykke unna (og dette selv om han ikke er i jobb). Jeg har selvfølgelig sagt at jeg tar det igjen men det går ikke. Han sier at jeg kan høre med han om de ikke kan - men jeg merker jeg blir så provosert - at jeg ikke orker å kontakte han da. Han er veldig firkanta og vi snakker om fullt regnskap - for alt - her teller vi omtrent timer omtrent så det blir likt. Skulle så ønske at han var mer samarbeidsvillig. Men han er beinhard og sier at jeg er den som ikke er samarbeidsvillig... Det var ikke et vondt brudd i den forstand at det var ikke noe utroskap. Han har ingen grunn til å være sint på meg. Selv om det var han som gjorde det slutt er jeg glad for at det er slutt - for jeg orket ikke å gå på nåler mer. Er veldig bevisst på at barnet vårt ikke skal merke noe til disse følelsene mine som har nå blitt så vonde nå at jeg bare vil ha minst mulig kontakt med han. Så jeg holder de inni meg og er så normal som mulig ved overleveringer. Men det er så vondt at han er slik han er. Jeg er helt satt ut over at jeg valgte en sånn fyr - men forelskelse gjør blind...Det er skremmende når det går opp for en.  

Dette er nok ganske vanlig. Søs og ex hadde det slik i noen år til begge fikk nye kjærester. Det er ikke alltid lett å være behjelpelig spesielt hvis man er den som ble forlatt. Så dette må du bare finne deg i, og bruke familien din når du trenger hjelp, selv om du får mer stressende dag. 

Anonymkode: 56c09...888

[AnonymBruker]

Jeg er også som din eks. Jeg blir bare sur av det hele for hver gang jeg spør om hjelp så får jeg bare svar som: nææææh, passer litt dårlig i dag. Likevel, så kaster de nærmest ungen inn døren hos meg fordi at de f.eks plutselig skal på en kjæresteferie, og de gidder ikke å spørre om det passer. De bare forventer at jeg stiller opp...

Anonymkode: 2c08d...2f1

[AnonymBruker]

Jeg er ikke akkurat bestevenn med eksen. Men vi hjelper hverandre gjerne om noen skal noe i sitt samvære. Uten å holde telling. All ekstra tid med barna våre er jo bare en bonus. Men om vi ikke kan ta ungene ekstra, så må vi selvsagt respektere et nei, og selv skaffe barnevakt eller avlyse planene våre.

Du kan nok ikke kreve at eksen din skal hjelpe deg i dine uker, selv om greie ekser ville gjort det så godt det lot seg gjøre.

Anonymkode: 03eae...49a