AnonymBruker Skrevet 25. januar 2020 #1 Skrevet 25. januar 2020 Jeg var gjennom et samlivsbrudd for et snaut år siden. Det var en tøff og hard tid og i denne tiden skaffet jeg meg en valp. det hjelp meg mye å ha noe annet å tenke på. Nå - 11 måneder etterpå så ser jeg på den lille kroppen og jeg føler en uendelig kjærlighet. Hun er så hengiven og grei. Jeg virkelig elsker denne pelsdotten. Jeg har barn, og barna kommer selvfølgelig langt før hunden, men jeg har også søsken. Jeg hadde reddet hunden min før søsknene mine, uten tvil. Jeg klarer ikke å være lenge borte av gangen, for jeg vil ikke at hunden skal være alene. Jeg bærer og koser på henne store deler av kvelden. Hun sover i samme seng som meg. Jeg elsker følelsen av å gni hele ansiktet ned i peisen hennes og bare lukte inn lukta. Jeg tror det må være noe galt med meg. Jeg har alltid hatt dyr, men jeg har aldri elsket de på denne måten. Og ja, hun er bortskjemt, men allikevel veloppdragen. Trener lydighet og gikk på kurs etc. Men spørsmålet er, kan man elske dyr så mye at det blir sykelig? Anonymkode: 746f0...d7f 13
AnonymBruker Skrevet 25. januar 2020 #2 Skrevet 25. januar 2020 Peisen = pelsen. Anonymkode: 746f0...d7f
Gjest theTitanic Skrevet 25. januar 2020 #3 Skrevet 25. januar 2020 1 minutt siden, AnonymBruker skrev: Jeg var gjennom et samlivsbrudd for et snaut år siden. Det var en tøff og hard tid og i denne tiden skaffet jeg meg en valp. det hjelp meg mye å ha noe annet å tenke på. Nå - 11 måneder etterpå så ser jeg på den lille kroppen og jeg føler en uendelig kjærlighet. Hun er så hengiven og grei. Jeg virkelig elsker denne pelsdotten. Jeg har barn, og barna kommer selvfølgelig langt før hunden, men jeg har også søsken. Jeg hadde reddet hunden min før søsknene mine, uten tvil. Jeg klarer ikke å være lenge borte av gangen, for jeg vil ikke at hunden skal være alene. Jeg bærer og koser på henne store deler av kvelden. Hun sover i samme seng som meg. Jeg elsker følelsen av å gni hele ansiktet ned i peisen hennes og bare lukte inn lukta. Jeg tror det må være noe galt med meg. Jeg har alltid hatt dyr, men jeg har aldri elsket de på denne måten. Og ja, hun er bortskjemt, men allikevel veloppdragen. Trener lydighet og gikk på kurs etc. Men spørsmålet er, kan man elske dyr så mye at det blir sykelig? Anonymkode: 746f0...d7f Kjærlighet er en god følelse og det er godt for deg å ha hunden. Likevel bør det ikke begrense deg så du ikke kan gjøre ting uten henne eller om du gjør noe som burde gi deg glede, blir mer opptatt av å tenke på hunden, enn å sosialisere med venner. Eller om menneskeliggjør den og tilegner den å ha tanker om at du burde vært hjemme fremfor at du går feks på kino.
AnonymBruker Skrevet 25. januar 2020 #4 Skrevet 25. januar 2020 Nei, det er nettopp dét. Jeg sitter på jobb og bekymrer meg ang hunden og jeg kan fort si nei til venner pga hunden. Tilegne henne menneskelige følelser tror jeg ikke at jeg gjør, men jeg vil ikke at hun skal føle seg alene, noe jeg tror hunder, som jo er flokkdyr, kan gjøre. Anonymkode: 746f0...d7f 1
AnonymBruker Skrevet 25. januar 2020 #5 Skrevet 25. januar 2020 Om det er noe trøst, har jeg det likedan med kattene mine 🤪 Anonymkode: 90464...f42 10
AnonymBruker Skrevet 25. januar 2020 #6 Skrevet 25. januar 2020 16 minutter siden, AnonymBruker skrev: Nei, det er nettopp dét. Jeg sitter på jobb og bekymrer meg ang hunden og jeg kan fort si nei til venner pga hunden. Tilegne henne menneskelige følelser tror jeg ikke at jeg gjør, men jeg vil ikke at hun skal føle seg alene, noe jeg tror hunder, som jo er flokkdyr, kan gjøre. Anonymkode: 746f0...d7f Jeg føler det samme som deg. Er ufattelig glad i hunden min og vil gjøre alt for at han skal ha det bra. Han sover i sengen min om natten. Jeg synes det er vanskelig å reise ut med venner når jeg vet at han er alene, så det skjer sjeldent. Derfor har jeg planer om å flytte nærmere familien min, slik at han kan leke med søskene sine i ny og ne. evt. være der for sosialisering. Da slipper jeg den dårlige samvittigheten når jeg skal et eller annet, fordi jeg vet at han koser seg der. Anonymkode: 57aea...033 8
AnonymBruker Skrevet 25. januar 2020 #7 Skrevet 25. januar 2020 1 minutt siden, AnonymBruker skrev: Om det er noe trøst, har jeg det likedan med kattene mine 🤪 Anonymkode: 90464...f42 Jeg også😂 Men selv om jeg hadde redder samboer over katten, tror jeg at jeg elsker begge to like høyt. Anonymkode: cabe2...f28 1
AnonymBruker Skrevet 25. januar 2020 #8 Skrevet 25. januar 2020 Helt normalt. Anonymkode: 81bdb...76c 4
AnonymBruker Skrevet 25. januar 2020 #9 Skrevet 25. januar 2020 Jeg føler det samme for min hund. Ville gjort hva som helst for den. Livet mitt handler i stor grad om at den skal ha det bra, til alle døgnets tider. Hunden min skal leve i et visst antall år og jeg skal gi den det beste livet den kan ha. Anonymkode: 0fc87...e13 15
AnonymBruker Skrevet 25. januar 2020 #10 Skrevet 25. januar 2020 Har det akkurat slik med hunden min også, han er en veldig viktig del av familien og vi strekker oss langt for han. 45 kilo «liten» men ligger fortsatt i armkroken og får komme opp i senga og morgnene for litt kos. Anonymkode: a5cbe...816 4
AnonymBruker Skrevet 25. januar 2020 #11 Skrevet 25. januar 2020 Høres helt normalt ut, og akkurat som det bør være om man har hund spør du meg. Ser det som en selvfølge at man er glad i /elsker hunden sin og ikke vil la den være alene hjemme mer enn man må. Anonymkode: 083d1...9ec 13
AnonymBruker Skrevet 26. januar 2020 #12 Skrevet 26. januar 2020 Helt enig med anonym over, akkurat slik det skal være. Dersom man ikke er villig til å gi hele sin fulle kjærlighet og mye av sin tid til en hund burde man ikke skaffe den. Anonymkode: 54cfd...804 3
Djungelvrål Skrevet 26. januar 2020 #13 Skrevet 26. januar 2020 Det er noe sykt med mennesker som ville reddet en hund før et menneske, et menneske som vill reddet ei bikkje over sitt eget kjøtt og blod er bare ufattelig tragisk og trist. Har ikke ord..... 3
AnonymBruker Skrevet 26. januar 2020 #14 Skrevet 26. januar 2020 Jeg liker ikke både hunder og hunde eiere. Anonymkode: ebae2...8f8 1
AnonymBruker Skrevet 26. januar 2020 #15 Skrevet 26. januar 2020 3 minutter siden, Apocalypte skrev: Det er noe sykt med mennesker som ville reddet en hund før et menneske, et menneske som vill reddet ei bikkje over sitt eget kjøtt og blod er bare ufattelig tragisk og trist. Har ikke ord..... Jeg hadde nok reddet moren min, men ingen andre. Fordrar ikke mennesker. Anonymkode: 18f47...322 1
Butternut Skrevet 26. januar 2020 #16 Skrevet 26. januar 2020 Helt normalt. Hunden min er virkelig lyset og gleden i livet mitt og hadde reddet han over hvilket som helst menneske:) 3
AnonymBruker Skrevet 26. januar 2020 #17 Skrevet 26. januar 2020 Sålenge du faktisk behandler hunden som en hund, så ser jeg ingen problem. Jeg er litt der selv, men respekterer hundens eget språk og legger til rette for hundens behov. For at en hund skal ha det godt må den bli forstått. Jeg er også en av de «syke» som ville reddet hunden min fremfor et fremmed barn, selv om jeg sikkert hadde slitt med det i ettertid. Ville nok prøvd alt jeg kunne å redde begge, men hvis jeg måtte velge hadde jeg prioritert hunden min. Mye fordi jeg ikke kan fordra barn eller generelt mennesker, og syns dyr er verdt mer enn oss. Anonymkode: 5f0f7...190 4
AnonymBruker Skrevet 26. januar 2020 #18 Skrevet 26. januar 2020 21 timer siden, AnonymBruker skrev: Jeg var gjennom et samlivsbrudd for et snaut år siden. Det var en tøff og hard tid og i denne tiden skaffet jeg meg en valp. det hjelp meg mye å ha noe annet å tenke på. Nå - 11 måneder etterpå så ser jeg på den lille kroppen og jeg føler en uendelig kjærlighet. Hun er så hengiven og grei. Jeg virkelig elsker denne pelsdotten. Jeg har barn, og barna kommer selvfølgelig langt før hunden, men jeg har også søsken. Jeg hadde reddet hunden min før søsknene mine, uten tvil. Jeg klarer ikke å være lenge borte av gangen, for jeg vil ikke at hunden skal være alene. Jeg bærer og koser på henne store deler av kvelden. Hun sover i samme seng som meg. Jeg elsker følelsen av å gni hele ansiktet ned i peisen hennes og bare lukte inn lukta. Jeg tror det må være noe galt med meg. Jeg har alltid hatt dyr, men jeg har aldri elsket de på denne måten. Og ja, hun er bortskjemt, men allikevel veloppdragen. Trener lydighet og gikk på kurs etc. Men spørsmålet er, kan man elske dyr så mye at det blir sykelig? Anonymkode: 746f0...d7f Det er ganske vanlig at mennesker tilegner mennesklige kvaliteter til feks hundene sine. "Hunden forstår meg, trøster meg og er der alltid for meg".... Sannheten er at du er matmor og dyret er avhengig av deg. Det er heller ikke særlig sunt å bære rundt på en hund hele tiden. Det har den ikke godt av. Gå litt i dybden. Håndter heller kjærlighetssorgen enn å distrahere/overføre den via hunden. Anonymkode: e2dab...08b 2
Pås Skrevet 26. januar 2020 #19 Skrevet 26. januar 2020 15 minutter siden, AnonymBruker skrev: Jeg liker ikke både hunder og hunde eiere. Anonymkode: ebae2...8f8 Jeg liker verken hunder eller hundeeiere. Bare måtte si det... 3
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå