Tungt å jobbe med barn

[AnonymBruker]

Jeg jobber i en barnehage hvor dem har barn i alderen 1-5 år. Dette er en 1 avdelingens barnehage hvor alle barna er i samme avdeling.

 

Jeg har gjennom di siste 3 årene kjent at det er kjempe tungt å jobbe i barnehage nå som jeg er ufrivillig barnløs og har gått gjennom uttalige ivf forsøk. Vi hadde nylig vårt siste negative forsøk og jeg kjenner at jeg snart møter veggen med å jobbe med barn.

Det er selvfølgelig veldig koselig å jobbe med barn, men det å hver eneste dag få en påminnelse om at jeg kanskje aldri får oppleve egne barn, er utrolig tungt.

 

Noe jeg kan gjøre?

Tror dere det er mulig å få overflytting til en annen jobb i kommunen som ikke innebærer å jobbe med barn?

Anonymkode: ffa8f...6f7

[AnonymBruker]

Du søker og finner deg ny jobb. Eventuelt tar ny utdanning, da vil du få noe annet å fokusere på og du vil få en bedre betalt jobb. 

Anonymkode: 2da0c...fff

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om jeg har noen råd, men jeg forstår GODT hva du går gjennom. Husker det var flere ganger jeg stod med klump i magen og tørket noen tårer når jeg holdt på å legge barna for å sove. Jeg følte sånt på mislykkethet og savn, og tenkte sånt på hva jeg ikke hadde selv. For min del så satt spira til slutt, men det var noen lange år å jobbe med barn underveis... 

ta en prat med sjefen eller noen andre du føler du kan være åpen med om det. 
Sender mange klemmer din vei!

Anonymkode: 9f0cf...293

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du søker og finner deg ny jobb. Eventuelt tar ny utdanning, da vil du få noe annet å fokusere på og du vil få en bedre betalt jobb. 

Anonymkode: 2da0c...fff

Det er ikke bare bare å få seg ny jobb og ta utdanning på nytt i en alder av 36 

Anonymkode: ffa8f...6f7

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke om jeg har noen råd, men jeg forstår GODT hva du går gjennom. Husker det var flere ganger jeg stod med klump i magen og tørket noen tårer når jeg holdt på å legge barna for å sove. Jeg følte sånt på mislykkethet og savn, og tenkte sånt på hva jeg ikke hadde selv. For min del så satt spira til slutt, men det var noen lange år å jobbe med barn underveis... 

ta en prat med sjefen eller noen andre du føler du kan være åpen med om det. 
Sender mange klemmer din vei!

Anonymkode: 9f0cf...293

❤

Anonymkode: ffa8f...6f7

[AnonymBruker]

Da får du endre tankegangen din i stedefor å rømme unna. Hva med adopsjon? Fosterhjem? 
omplassering er mulig men det må du høre med kommunen om

Anonymkode: 55b26...bdc

[Prover91]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da får du endre tankegangen din i stedefor å rømme unna. Hva med adopsjon? Fosterhjem? 
omplassering er mulig men det må du høre med kommunen om

Anonymkode: 55b26...bdc

Dette var utrolig slemt sagt av deg. Prøv heller å være støttende enn å angripe. Di fleste som er ufrivillig barnløs er veldig sårbare, noe man skulle tro du kanskje også er da du er inne på dette forumet.

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke bare bare å få seg ny jobb og ta utdanning på nytt i en alder av 36 

Anonymkode: ffa8f...6f7

Alt er mulig 🙂

Anonymkode: 2da0c...fff

[AnonymBruker]

Vet du hva, da ville jeg faktisk sendt en adopsjonssøknad, og i mellomtiden ville jeg forsøkt å endre tankegangen min (som nevnt av en annen her) og tenkt at dersom du ikke kan få egne barn så er du utrolig heldig som får omgi deg med små barn som er glade i deg hver dag. 

Jeg vet det ikke er i nærheten av å være det samme som å ha et eget barn, men du får i alle fall lekt og tatt del i masse søte små sine liv, lyttet til de morsomme små betraktningene deres og en god klem med lubne små henger rundt halsen din. 

De fleste barnløse går glipp av alt det der, mens de sitter bak kjedelige kontorpulter og utfører de samme meningsløse oppgavene dag etter dag. 

Når det er sagt; Dersom det ikke fungerer, og du virkelig ønsker deg en annen arbeidsplass, så kan du ta en prat med lederen din og forhøre deg om muligheten for å bli meldt inn som omstillingskandidat til andre stillinger i kommunen, men det er mulig de kun tilbyr dette til arbeidstakere som ikke kan fortsette i jobben sin pga. fysiske utfordringer med nåværende jobb (og medfølgende sykmelding)

Anonymkode: 5c257...79b

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vet du hva, da ville jeg faktisk sendt en adopsjonssøknad, og i mellomtiden ville jeg forsøkt å endre tankegangen min (som nevnt av en annen her) og tenkt at dersom du ikke kan få egne barn så er du utrolig heldig som får omgi deg med små barn som er glade i deg hver dag. 

Jeg vet det ikke er i nærheten av å være det samme som å ha et eget barn, men du får i alle fall lekt og tatt del i masse søte små sine liv, lyttet til de morsomme små betraktningene deres og en god klem med lubne små henger rundt halsen din. 

De fleste barnløse går glipp av alt det der, mens de sitter bak kjedelige kontorpulter og utfører de samme meningsløse oppgavene dag etter dag. 

Når det er sagt; Dersom det ikke fungerer, og du virkelig ønsker deg en annen arbeidsplass, så kan du ta en prat med lederen din og forhøre deg om muligheten for å bli meldt inn som omstillingskandidat til andre stillinger i kommunen, men det er mulig de kun tilbyr dette til arbeidstakere som ikke kan fortsette i jobben sin pga. fysiske utfordringer med nåværende jobb (og medfølgende sykmelding)

Anonymkode: 5c257...79b

Takk for gode tips. Men å dag etter dag må gå ut fra avdeling pga tårene presser på er utrolig slitsomt. Dette sliter meg ut psykisk og har gjort det lenge nå.

 

Barn har jeg mange av i familien, tante til 12 små så det er ikke ett problem 

Anonymkode: ffa8f...6f7

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke bare bare å få seg ny jobb og ta utdanning på nytt i en alder av 36 

Anonymkode: ffa8f...6f7

36 er definitivt ikke for sent for å søke ny jobb eller ta ny utdanning. Du har veldig mange år igjen av yrkeslivet. Hvis jobben gjør deg så ulykkelig er det verdt det å bytte beite. 
 

Kanskje nettstudier på deltid er noe for deg? Eller begynn å søke andre jobber? Kanskje fokus på noe annet enn ivf kan hjelpe deg litt også. Det er en veldig altoppslukende prosess, og veldig veldig vondt når det ikke går som planlagt. 
 

Unn deg selv å ha det fint. 

Anonymkode: 2361e...20d

[AnonymBruker]

Har tatt meg selv å bli noe sjalu på foreldrene til barna på jobb, jeg jobber med nyfødte. Det som får meg til å snu tankegangen er at disse barna er ment for sine foreldre, ingen av dem kunne vært mine. Jeg er sikker på at det er noen som blir mine barn en gang, og for at akkurat dét barnet skal bli mitt så må jeg vente til tiden er inne 😊

Anonymkode: 379c6...7cd

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har tatt meg selv å bli noe sjalu på foreldrene til barna på jobb, jeg jobber med nyfødte. Det som får meg til å snu tankegangen er at disse barna er ment for sine foreldre, ingen av dem kunne vært mine. Jeg er sikker på at det er noen som blir mine barn en gang, og for at akkurat dét barnet skal bli mitt så må jeg vente til tiden er inne 😊

Anonymkode: 379c6...7cd

Det er en fin tankegang. Men etter å ha prøvd i så utrolig mange år, brukt mange hundre tusener på forsøk, reiser, medisiner osv, så begynner vi å miste troa. Og da kjenner jeg veldig på at det å jobbe med barn er ikke det rette for meg lengre. Det kommer bare til å plage meg fremover og blir en konstant sorg

Anonymkode: ffa8f...6f7

[AnonymBruker]

Jeg hadde tatt utdannelse, da får du tankene på noe helt annet. Jeg satte meg selv på skolebenken da jeg var 35 år, enslig mor til 2 og jobbet annenhver helg og ferier ved siden av. Og jeg var langt fra den eldste. Det gikk veldig bra.

Har dere tenkt på adopsjon eller fosterbarn?

Men skjønner godt at dette må være utrolig tøft for deg, men da kan det være godt å få et nytt prosjekt, om det er studier eller noe annet.

Anonymkode: 1f027...4e6

[AnonymBruker]

Det er så provoserende at alle skal foreslå adopsjon eller fosterbarn når noe sliter med ufrivillig barnløshet.  Skjerp dere, tror dere virkelig at dere kommer med et godt råd som de ikke har tenkt på selv?

Anonymkode: cd362...3fb

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er så provoserende at alle skal foreslå adopsjon eller fosterbarn når noe sliter med ufrivillig barnløshet.  Skjerp dere, tror dere virkelig at dere kommer med et godt råd som de ikke har tenkt på selv?

Anonymkode: cd362...3fb

Hvordan vet du hva andre har tenkt på og ikke tenkt på?

Det er mange som avfeier fosterbarn eller adopsjon som en mulighet uten å ha satt seg ordentlig inn i det. Som mener å vite at det er for dyrt, for vanskelig, tar for lang tid osv uten å egentlig vite hva de snakker om. Eller som er så oppsatt på å få biologiske barn at det skygger for muligheten til å bli foreldre på andre måter. Jeg har vært der selv. Det er helt forståelig, samtidig som vi er mange adoptivforeldre som angrer på at vi ikke bare satte strek for prøving tidligere, for sett i ettertid gikk det med mye tid, penger og tårer som kunne vært spart. Nå har vi jo et fantastisk familieliv og ville ikke byttet for alt i verden, selv ikke mot biologiske barn!

Jeg synes du skulle gi TS de rådene du ønsker, og la andre skrive det de ønsker. Jeg synes det høres ut som en god ide for TS å i alle fall undersøke adopsjon litt nøyere og se om det kan være en mulighet. Av erfaring vet jeg at de tunge tankene og savnet letner litt med en gang man er i gang med adopsjonsprosessen. Da har man noe å konsentrere seg om, og man jobber seg mot målet om å få et barn. Fokus flyttes fra alle forsøk som ikke gikk og all frustrasjon og sorg det innebar, til det barnet som venter i den andre enden. Det er sikkert ikke sånn for alle, men for oss var det en stor mental lettelse å skifte fokus på den måten. Når prøvingen er så tung som det virker som det er for TS, og det går ut over arbeidet hennes og følelsene rundt det, er det kanskje på tide å se på alternativer? 

Hilsen mamma til to nydelige jenter som er 100% mine døtre, selv om jeg ikke har født dem.

Anonymkode: 94639...b16

[AnonymBruker]

Bit det i deg, livet er i perioder tøft, sånn er det for alle dessverre. 

Anonymkode: af93f...e4b

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan vet du hva andre har tenkt på og ikke tenkt på?

Det er mange som avfeier fosterbarn eller adopsjon som en mulighet uten å ha satt seg ordentlig inn i det. Som mener å vite at det er for dyrt, for vanskelig, tar for lang tid osv uten å egentlig vite hva de snakker om. Eller som er så oppsatt på å få biologiske barn at det skygger for muligheten til å bli foreldre på andre måter. Jeg har vært der selv. Det er helt forståelig, samtidig som vi er mange adoptivforeldre som angrer på at vi ikke bare satte strek for prøving tidligere, for sett i ettertid gikk det med mye tid, penger og tårer som kunne vært spart. Nå har vi jo et fantastisk familieliv og ville ikke byttet for alt i verden, selv ikke mot biologiske barn!

Jeg synes du skulle gi TS de rådene du ønsker, og la andre skrive det de ønsker. Jeg synes det høres ut som en god ide for TS å i alle fall undersøke adopsjon litt nøyere og se om det kan være en mulighet. Av erfaring vet jeg at de tunge tankene og savnet letner litt med en gang man er i gang med adopsjonsprosessen. Da har man noe å konsentrere seg om, og man jobber seg mot målet om å få et barn. Fokus flyttes fra alle forsøk som ikke gikk og all frustrasjon og sorg det innebar, til det barnet som venter i den andre enden. Det er sikkert ikke sånn for alle, men for oss var det en stor mental lettelse å skifte fokus på den måten. Når prøvingen er så tung som det virker som det er for TS, og det går ut over arbeidet hennes og følelsene rundt det, er det kanskje på tide å se på alternativer? 

Hilsen mamma til to nydelige jenter som er 100% mine døtre, selv om jeg ikke har født dem.

Anonymkode: 94639...b16

Jeg har også to barn som ikke er mine biologiske barn. Men å rope ut om adopsjon og fosterbarn er så utrolig korttenkt. Det er som å si til noen som har mistet sitt barn: Kan dere ikke bare få et til da? 

Så utrolig provoserende og korttenkt! Det er som å sparke noen som ligger nede og dekker kun ditt behov for å gi råd ikke mottakeren behov, dessverre. 

Anonymkode: cd362...3fb

[AnonymBruker]

Det er da helt vanlig å bytte felt i 30-40-årene. Du har jo minst 30 år igjen å jobbe, mest sannsynlig sikkert 40. Da er det bare å ta seg en ny utdanning å gjøre noe nytt. Du kan jo også vurdere en yrkesutdanning. Togkonduktør, togleder, yrkessjåfør eller noe sånt.

Anonymkode: cee56...845

[AnonymBruker]

På 25.1.2020 den 19.42, AnonymBruker skrev:

Takk for gode tips. Men å dag etter dag må gå ut fra avdeling pga tårene presser på er utrolig slitsomt. Dette sliter meg ut psykisk og har gjort det lenge nå.

 

Barn har jeg mange av i familien, tante til 12 små så det er ikke ett problem 

Anonymkode: ffa8f...6f7

Det høres ut som du er ganske oppi det her og nå og driver og prosesserer det siste forsøket. Den måten du kjenner det på nå, vil endre seg. Det vil alltid være en sorg, men den vil endre form. Jeg anbefaler deg å ta noen timer hos psykolog neller lignende for å få snakket litt ut om sorgen og kanskje be legen om en sykemelding hvis du bare gråter på jobb. Har selv gjennomgått mange forsøk, foreløpig uten resultat, og har i perioder måttet være delvis sykemeldt fra en jobb som virkelig krever at jeg er til stede for andre mennesker. 

Anonymkode: 1fabe...d67