Mannen min er skjermavhengig

[AnonymBruker]

...og jeg tenker på skilsmisse på grunn av det selv om vi har barn sammen.

Han er aldri sosial med andre enn familien, og veldig lite med oss også. Han ser på skjerm og har hodetelefoner på mesteparten av tiden vi er hjemme. Jeg snakker til ham og får «hæ». Jeg har aldri hans fulle oppmerksomhet.

Han er ikke med og begrenser skjermtiden for våre barn. Det gjør jeg. De får være på skjerm én time om dagen, resten må de finne på andre ting. Jeg finner på mye med dem av den grunn.

Jeg savner å ha en kjæreste som faktisk vil tilbringe tid med meg. Jeg føler meg som en som forstyrrer hans skjermtid. Kontakten mellom oss er borte, og intimiteten lider under det. Nevner jeg noe om det blir han hissig og sier jeg ikke unner ham å slappe av. Å være med meg og barna er altså ikke å slappe av...

Jeg savner som sagt kontakt. Slik det er nå føler jeg også at han hindrer meg i å leve som jeg vil. Jeg vil gjøre ting, ikke bare konsumere. Ha genuin kontakt med folk.

Har noen vært i samme situasjon?

Anonymkode: cb36a...9bf

[AnonymBruker]

Gammel post dette, men jeg har det helt likt som deg. Jeg ønsker ikke skillsmisse men nå vet jeg snart ikke hva annet jeg kan gjøre. Vi har vært hos samlivsterapi, men det gikk knapt to uker og nå er han tilbake der han var. Som om han ikke bryr seg. Jeg føler meg så ensom men likevel sier han at JEG ikke bryr meg om han.. at jeg skal være «på» selv om han har oversett meg til fordel for skjermen over lang lang tid. Han synes jeg er kald siden jeg ikke er tent på han lengre. Så det er liksom min skyld. 

Anonymkode: 1cfa9...acc

[AnonymBruker]

Uff, er i samme situasjon. Han lar seg liksom ikke rive ut av bobla si. Jeg har vært på nippet til å gå fra ham to ganger, det har klart å få ham ut av bobla si i noen uker, men så sklir det ut igjen, og tilbake til den samme tralten. Jeg vil leve, ikke få livet filtrert gjennom en skjerm. Han sitter med hodetelefoner på, og jeg må trygle ham om å ta de av. "Jeg hører", sier han, "men jeg kan jo ikke vite om du hører meg når du har på høretelefoner, det er unaturlig å snakke til noen med høretelefoner på", sier jeg. Akkurat som det også er unaturlig å snakke til noen som stirrer ned i telefonen og sier "mhm". Over matbordet skal vi egentlig ikke ha telefon, men han må bare sjekke ditt og datt. Alltid en eller annen viktig ting som må googles. Snakker vi om at tante Gerda har vært i Langtvekkistan, må han hente opp Langtvekkistan på maps, osv. osv. "Men vi skulle jo ikke ha telefon", sier jeg. "Ja, men jeg skal bare", sier han. Er så ydmykende og fortvilende hele greia. Ungen vår kan bli sittende i timevis foran TV-en når de er hjemme alene, for tiden bare flyr forbi for han. Jo mer tid med skjer for ungen, jo bedre, for da får han mer tid på skjerm.

Nå orker jeg snart ikke mer. Synd, for han er egentlig en bra og pen mann. Tror det er den nye samfunnssykdommen. Menn rammes nok hardere fordi de har større tilbøyelighet til isolering og avhengighet til ting generelt. Da vi møttes for 7 år siden, hadde han ikke smarttelefon. Tror den teknologien har vært svært nedbrytende for oss som par og familie. 

Anonymkode: ee173...eec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Uff, er i samme situasjon. Han lar seg liksom ikke rive ut av bobla si. Jeg har vært på nippet til å gå fra ham to ganger, det har klart å få ham ut av bobla si i noen uker, men så sklir det ut igjen, og tilbake til den samme tralten. Jeg vil leve, ikke få livet filtrert gjennom en skjerm. Han sitter med hodetelefoner på, og jeg må trygle ham om å ta de av. "Jeg hører", sier han, "men jeg kan jo ikke vite om du hører meg når du har på høretelefoner, det er unaturlig å snakke til noen med høretelefoner på", sier jeg. Akkurat som det også er unaturlig å snakke til noen som stirrer ned i telefonen og sier "mhm". Over matbordet skal vi egentlig ikke ha telefon, men han må bare sjekke ditt og datt. Alltid en eller annen viktig ting som må googles. Snakker vi om at tante Gerda har vært i Langtvekkistan, må han hente opp Langtvekkistan på maps, osv. osv. "Men vi skulle jo ikke ha telefon", sier jeg. "Ja, men jeg skal bare", sier han. Er så ydmykende og fortvilende hele greia. Ungen vår kan bli sittende i timevis foran TV-en når de er hjemme alene, for tiden bare flyr forbi for han. Jo mer tid med skjer for ungen, jo bedre, for da får han mer tid på skjerm.

Nå orker jeg snart ikke mer. Synd, for han er egentlig en bra og pen mann. Tror det er den nye samfunnssykdommen. Menn rammes nok hardere fordi de har større tilbøyelighet til isolering og avhengighet til ting generelt. Da vi møttes for 7 år siden, hadde han ikke smarttelefon. Tror den teknologien har vært svært nedbrytende for oss som par og familie. 

Anonymkode: ee173...eec

Vet ikke om det er du som er TS men dette høres så kjent ut som min situasjon. Her er mannen også en «bra» mann og jeg vil jo egentlig ikke kvitte meg med han men jeg drømmer om å slenge tlf hans i havet.. om ikke annet for at han skal se oss andre den stunden det tar for han å skaffe seg en ny.  Er ikke det bare trist? 
Tenk å vurdere skillsmisse pga en tlf? Jeg synes det er så dårlig gjort av han. I tillegg er han muggen fordi han føler seg oversett. Dette er fordi jeg ikke gidder å legge meg på rygg lengre når jeg får null oppmerksomhet ellers. Jeg ønsker meg en mann det er mer tak i. En som løfter blikket og som vil finne på noe. Jeg blir så lei meg når jeg tenker på alt dette. Vi har et så fint liv ellers.. men at en TLF skal ødelegge mellom oss.. 

Når jeg har tatt det opp så blir han meget muggen, synes synd på seg selv og vrir det til at det er min skyld. Er så lei. 

Anonymkode: 1cfa9...acc