Jeg slo dattera mi idag!!!!!!

[Gjest frustrert]

Har vært en stressende dag i dag, med bursdagsselskap hos svigers og lang bilreise og det som hører til. Krever sitt av både store og små. Kommer hjem på kveldingen, da ligger det beskjed på svareren at gubben er ønsket på kveldsvakt pga sykdom så han må bare reise igjen.

Ungene er sultne, så her må det kokkuleres noe enkelt. Minstemann illskriker for han begynner å få tenner og han har litt bleieutslett og er absolutt ikke fornøyd med tilværelsen! De to mellomste er veldig uenige og det er bare så vidt jeg klarer å stoppe dem fra å rive fillene av hverandre.

Eldstejenta på 9 ser at mamma er stressa og vil hjelpe, hjelpe, hjelpe. Neida, dette skal gå fort og det er egentlig ikke så mye du får hjelpt til med, gå heller og hold minsten med selskap, DET er hjelp det! Får maten satt på bordet, har lettere hodepine, minsten hyler, 4-åringen krangler med 6-åringen, og eldstejenta prøver å få alle sammen til å være stille så vi får matro....... uten hell.

Hun vil være veldig hjelpsom og begynner å rydde bordet for mamma. Det går helt bra, helt til hun snubler i teppekanten uheldigvis og ramler i gulvet med en stabbel tallerkner og bestikk. Først ble jeg jo redd for hun skal ha skåret seg eller blitt stukket, så jeg sjekker fort jenta er like hel.

Men i alt skrik og skrål fra de andre ungene, hodepine (og redsel for hun skulle bli skadd.. og lettelse for at hun ikke ble det) så mister jeg beherskelsen helt og slår henne i ansiktet. Ganske hardt tror jeg det var, for selv jeg ble litt øm i håndflata etterpå. Så ble hun redd selvsagt og de andre også, for sånn har de aldri sett mamma. Har alltid klart å opptre behersket uansett hvor mye ståk det har vært rundt meg.

Har gått ei stund nå, og hun sitter oppe og blir trøstet av småsøsknene. Jeg må snakke med henne om det, og det helst før hun legger seg. Men aner ikke hva jeg skal si???????? Det jeg gjorde var ikke annet enn galt. Hun gjorde absolutt ikke noe galt, og uansett om hun hadde gjort det så hadde jeg aldri drømt om at jeg skulle slå henne. Klarer ikke å tenke helt klart her og nå, vet ikke hvor mye av dette hun kan forstå.

Så hva skal jeg si til henne, annet enn at det ikke var hennes feil?

Og hva sier jeg til mannen min? Vil helst at han skal få høre dette av meg. Både han og jeg er fullstendig imot å slå barn, så hvordan kommer han til å reagere på at jeg slo prinsessa hans?

Håper noen har noen råd om saken----- før leggetid!

[Sitri]

Du kan si at det var ikke hennes feil, at du var stresset og det var alldeles ikke meningen at du skulle slå henne.

Men stressingen er jo ingen unnskyldning for det som skjedde da.

Du kan vel ikke si så mye mer enn det, men du må vel kanskje presisere at det var ikke meningen at dette skulle skje.

Hun ville jo bare hjelpe til og hun skjønner jo ikke hvorfor hun da plutselig blir slått i ansiktet.

Kanskje du kan ha henne litt lenger oppe i kveld også snakker dere om saken.

Også kan dere kanskje kose dere med noe etterpå. Kosingen tar ikke vekk det som har skjedd og man glemmer det ikke, men saken er jo at det er hyggelig og kanskje, bare kanskje får tankene over på noe annet for en stund.

Hva du skal si til mannen din vet jeg ikke. Jeg tror ikke jeg hadde turd å si noe i det hele tatt, men kanskje datteren din gjør det.

Håper dere får dette oppklart. Trøsteklem fra meg.

[Gjest Starya]

Uff da, dette var trasig..

Vel, du må ihvertfall passe på at du og jenta er alene når du snakker med henne, ikke la noe annet ta oppmerksomheten din. Hva du enn velger å si, pass på at du ikke formulerer deg slik at det blir unnskyldninger.

Ikke forvent tilgivelse. Ofte er det slik med oss mennesker at dersom vi ber oppriktig om unnskyldning for noe, og den ikke godtas, så reagerer vi med irritasjon. Det er en ofte ubevisst reaksjon som det er verdt å være obs på kan komme.

En takk for at hun ville hjelpe er nok på sin plass. Hvilke ord du skal bruke.. Nei, det kan jeg nok ikke hjelpe deg med.

Når det gjelder å fortelle om det til din mann.. Hvorfor ikke vise ham det du har skrevet her inne?

[Væren]

Kjære deg, jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i din frustrasjon; man blir så sliten og føler seg dratt i alle retninger enkelte ganger, ungene skriker og skråler og krangler om alt, og man har ikke mer å gå på!

Jeg synes ganske enkelt at du skal be datteren din om unnskyldning, og forklare at du var utrolig sliten og gjorde noe dumt som du angrer på. Ikke for å bortforklare og rettferdiggjøre det at du slo, men for å gi en forklaring på hvorfor du reagerte som du gjorde. Si at du har det vondt nå, og at du ikke ville gjort det. Forklar at du trenger å bli tilgitt!

Barn er utrolig rause med oss foreldre, og de er villige til å tilgi og forstå ganske mange av våre tabber, dersom vi tør å innrømme at vi faktisk har gjort en feil!

Våg å vise at du også er et menneske som kan bli lei deg, og som iblant blir sliten og fortvilet, og jeg tror datteren din vil forstå hvordan du følte deg i denne situasjonen.

Antagelig får hun også gjenopprettet det lille hakket i selvbildet hun kan ha fått, når hun ville være snill og hjelpe til, men alt bare ble så dumt.

Forklar henne at du faktisk er svært takknemlig for at hun ønsket å hjelpe deg, og at det var et uhell at hun snublet. Neste gang kan det jo være mamma eller pappa som snubler i teppekanten! Alle kan være uheldige.

Jeg synes du skal fortelle mannen din om episoden, og forhåpentligvis får du litt trøst og forståelse. Det trenger du nå! Du trenger ikke kritikk eller kjeft! Det som hendte hender alle foreldre en eller annen gang. Kanskje når man er som aller mest sliten fra før, og en slik episode dessverre er det siste man trenger...

Men trøst deg med dette:

Nettopp det at du reagerer så utrolig sterkt på din egen reaksjon, og blir skremt av det faktum at du SLO, det er den beste garantien på at det sannsynligvis skal MYE til før du gjør det om igjen!

Håper virkelig at du og datteren din får ordnet opp, og gitt hverandre en kjempestor og varm klem i kveld. Lykke til!

Klem fra trebarnsmammaen som forstår deg!

[Isla]

Du har sikkert hatt praten med henne nå...

Hun er din datter og kan sikkert tilgi deg - sikkert verre med deg selv.

Jeg kan ikke tro at du slo så veldig hardt. Det at du var øm i hånden etterpå er sikkert en brenning etter å ha gjort noe du aldri trodde du ville komme til å gjøre.

Skjønner at du "eksploderte". Men synes kjempesynd på jenten din akkurat nå som bare ønsket å hjelpe sin trette mamma (sier ikke dette for å gjøre det verre, det er bare mine tanker). Du må vise henne at du er glad i henne, at det du gjorde ikke var hennes feil, og at det hun selv gjorde ikke var feil det heller.

Alle foreldre mister besinnelsen sin en eller annen gang og går over en grense de har satt. Vi er ikke perfekte mennesker, vi gjør feil innimellom.

Bruk myyye kvalitetstid med jenten din og vis hvor glad du er i henne - det er alt jeg kan si.

[Gjest mindre frustrert...]

Fikk ikke lest rådene før etter jeg hadde snakket med dem om det da, men takk skal dere ha alle sammen!

Har snakket med både datter og mann nå, og nå sover de trygt og godt begge to. Tok ei stund før jeg kom såpass til hektene at jeg våget meg inn til barna der de satt og spilte kort. Skal si jeg fikk passet mitt påskrevet med en gang av 6-åringen.... "Det var jo meg og Lene du skulle ha dratt til da mamma, for det var vi som bråka så fælt, også Emil da, men han er for liten til å skjønne trur jeg så det hadde ikke hjølpt deg!!!"

Måtte jo forklare for de to mellomste også at det som skjedde var ikke meningen, og det var ikke deres skyld!

Etter at de to var i seng, tok jeg for meg 9-åringen. Det var skikkelig vondt å se den litt ekstra røde venstre kjakan og tårestripene. Fortalte henne det meste dere skrev at jeg burdte si; unnskyld for det første, blant annet at det ikke var hennes feil, mamma var sliten og reagerte helt feil og har det veldig vondt nå, at det var kjempefint at hun prøvde å hjelpe til, de knuste tallerknene gjør ingenting for vi har mer enn nok av dem. Fortalte henne også hvor lettet jeg ble da jeg så at hun ikke skadet seg i fallet; det kunne gått langt verre der hun ramlet over fem knuste tallerkener og et virvar av kniver og gafler. Har lovet henne å hive den matta ut av kjøkkenet for den har vi hatt flere nestenulykker med.

Var litt lenger oppe i dag da og så litt på tv og spiste litt is, for hun hadde jo vært flink til hjelpe til i hele dag faktisk.

Mannen min var veldig forståelsesfull. Kunne skjedd hvem som helst sa han. Og føyet til at antagelig tok jeg mer skade av det slaget enn hun gjorde. Og så sa han som Væren at min reaksjon på hele episoden er en god garanti for at det skal mye til før jeg gjør det om igjen.

Puuuhh! Litt av en dag. Håper jeg aldri måtte få en slik en igjen!!!!!

[Sofia]

Jeg reagerte på en ting. At du faktisk satte deg ned å skrev et innlegg på kvinneguiden istedenfor å prate med dattra di med en gang. Etter en slik hendelse kan jeg ikke forstå at du virkelig klarte å sette deg ned framfor PC'en. Hva slags signaler sendte du dattra di med den gjerningen. At det var viktigere for deg å "komme litt bort fra henne" enn å ta den praten med en gang. Den prioriteringa ville jeg ha slitt med i ettertid...

[Gjest care]

Jeg synes dette innlegget var ekkelt å lese av flere grunner. Jeg tror denne tråden kan utvikle seg negativt etterhvert som som flere leser denne tråden og begynner å svare på den. :blunke: Frustrere bør slette denne tråden hvis hun ikke vil ha flere svar en de hun har fått......

[Gjest Starya]

Enig med care, men klarer likevel ikke holde kjeft...

Jeg reagerte på en ting. At du faktisk satte deg ned å skrev et innlegg på kvinneguiden istedenfor å prate med dattra di med en gang.

Når noe slikt har skjedd, så vil ofte både forelder og barn trenge en liten stund for seg selv for å kjøle ned, og tenke gjennom hva som skjedde. Et barn vil ofte kunne bli så forskrekket og fortvilet at en umiddelbar beklagelse ikke tjener sin hensikt, ikke "når inn". Når mor tar seg tid til å tenke gjennom det som skjedde, vil hun også lettere kunne finne de rette ordene. Unnskyldninger kan raskt slå feil ut, vet du.

Det å skrive et innlegg om saken her, synes jeg faktisk var en bra ting. Ved å skrive ned noe som skjer, enten det er på en side som dette, en dagbok e.l. er til stor hjelp for å sortere egne tanker, og å sette hendelser i perspektiv. Du ser selv at moren her klarte å løse saken uten å lese rådene. Kanskje hjalp det henne å bare skrive ned problemstillingen.

Alle er ikke like her i verden, voksne som barn. Det at man tør å be om råd/hjelp når man har gjort noe feil er en BRA ting. Det kunne flere trengt å gjøre.

[Usikker]

Fint du greide å "rydde opp" i elendigheten hvertfall. Jeg reagerte også på at du gikk til PC'n FØR du snakket med din datter. Men - det var vel også en måte å "få ut dritten på" før du gikk videre. Noen tar seg en røyk for å "roe nervene" - andre skriver på PC'n...........

Voksne er ikke feilfrie. Barna trenger å se det av og til. Men - jeg synes det er veldig viktig at vi sier UNNSKYLD og viser vilje og evne til å rette opp feilene våre. Barn skjønner mye mer enn vi tror - så åpenhet og ærlighet er veldig viktig.

Slike enkelt-episoder MÅ ikke bli til daglige episoder! Stå på du "frustrert" og alle andre slitne foreldre. Ingen foreldre er perfekte foreldre. 8)

[Gjest Torill]

Synes det var helt uproblematisk at du skrev på pc'n før du snakket med henne, hun hadde søsknene sine å være sammen med som pratet med henne og trøstet henne. Så flotte unger du har!

Jeg så at noen her mente du burde forklare at du trengte tilgivelse - ville bare kommentere det, for jeg synes det er feil måte å se det på - det er ikke mammas behov for tilgivelse som er viktig, det er at 9-åringen forstår at mamma gjorde en feil hun er lei seg for, og hvorvidt mamma har behov for tilgivelse er ikke halvparten så viktig som at 9-åringen selv får finne ut når hun vil tilgi mamma - hun har faktisk rett til å synes mamma er "dum" en stund, og skal ikke pålegges å ta ansvar for at mamma skal føle seg bedre!!!!!

Jeg gjorde det samme med 2-åringen min for en stund siden, noe som er mye verre, kan ikke forklare ham noe særlig... jeg er helt alene med ham, og det holdt helt på å rakne for meg etter en periode med null søvn og press fra alle. SELVSAGT slår vi ikke barna våre!! Men som mannen din sa - det spørs nok om ikke vi som mammaer får mer vondt av det enn ungene, så lenge det er en glipp og ikke mishandling på regelmessig basis. Blir jo som regel folk av dem, enda det er mye rare foreldre rundt omkring som gjør verre ting - uten at DET skal være en standard å sette for seg selv, selvsagt, men tross alt - de fleste av oss er oppegående, anstendige omsorgsfulle mennesker, og det er det barna ser i det daglige som teller.

Flink mamma du!

[Gjest Anonymous]

Takker for alle svar (også kritikk).

Men for det første: Jeg løp ikke til pc'en umiddelbart. Hun så ikke engang at jeg var ved pc'en for da var hun oppe på rommet sitt med småsøstrene sine, så jeg trur ikke hun tok opp noen signaler pga det. Hun fikk trøst av søstrene sine og etterpå spilte og lekte de til jeg kom. De har et veldig fint bånd seg i mellom, og jeg trur kanskje det ble litt forsterket etter dette.

For det andre: jeg sa jo unnskyld med en gang det hadde skjedd, men som Starya skrev; det nådde ikke inn der og da. Og skulle jeg begynt å forklart uten den "pausen" trur jeg fort jeg kunne gjort vondt mye verre ved å bortforklare og unnskylde hvorfor det ble sånn. Jeg måtte uansett ha fått lagt babyen før jeg kunne viet min hele og fulle oppmerksomhet mot henne, så litt tid hadde gått uansett.

Jeg skjønner det fullt ut at noen reagerte på at jeg faktisk tok meg tid til å skrive innlegg på KG før jeg tok det opp med henne, men i ettertid føler jeg likevel at jeg gjorde det riktige når det som hadde skjedd, hadde skjedd.

Hun vet at jeg er veldig lei for hva som skjedde, og at det ikke er hennes feil. Det er det eneste som betyr noe for meg.

[Gjest gjest1]

Dette kunne skjedd hvem som helst. Det vesentlige er ikke om hun gikk til PC'n forst og datteren etterpaa. Det vesentlige er jo at hun sa unnskyld og ordnet opp slik en god mor skal gjore! Daarlige modre hadde ikke sagt noe...

Har opplevd frustrasjonen selv om jeg ikke har barn selv. Sosteren min har. Husker da jeg passet henne nesten hver dag, etter en skoledag, masse lekser, prover dagen etter osv. Faa ungen i seng, sette seg ned, og bli avbrutt omtrent 100 ganger... sukk. Sosteren min har ogsaa hatt sine frustrasjoner. Hun ringte meg titt og ofte: "Naa MAA du komme ned hit for jeg hiver ungen i veggen... "

Har ogsaa klart aa sloss med min mamma en gang. Og vi var like skyldige begge to. Da var det sosteren min som maatte ordne opp. Noen ganger koker det bare over...

Syns du gjorde det rette. Du viser du er glad i barna dine, og tar det ansvaret en god forelder skal gjore!

[Gjest Morticia]

"Kunne skjedd hvem som helst"???????

"Din reaksjon vitner om at det ikke kommer til å skje igjen"????

Hva slags argumenter og bortforklaringer er det???? Jeg finner hele historien skremmende - gyselig er det at "stresset" ditt på en måte legalisere denne handlingen din.

Det å være forelder er til tiden en stor prøvelse - og det å kunne beherske seg i ulike situasjoner er etter min mening et av momentene som skiller gode foreldre fra dårlige.

En liten tanke slo meg - hva om denne datteren din hadde oppført seg likedan som småsøsknene sine i forkant av hendelsen?? Hva hadde du da gjort idet du mistet besinnelsen?????

Morticia :evil:

[Gjest Anonymous]

Ja morticia

Det kunne skjedde hvem som helst og morens reaksjon vitner på at det ikke vil skje igjen. Hvis du ikke tror det, vel det er greit, end of story.

Og av og til så renner begeret over, ubevisst. Ingen er perfekt, men man skal ikke henges ut pga det.

Det ER en stor prøvelse å være foreldre i dag ja, men bare fordi hun begår en "feil", så trenger hun ikke en masse pepper for det :x

Jeg vet hvordan det er å være i hennes sted. Jeg har aldri slått, for jeg har klart å beherske meg, men jeg vet altfor godt hvordan det er å være i hennes situasjon. Men hun skal ikke dømmes pga det!

Vi kjenner henne ikke i virkeligheten og kan derfor ikke dømme henne.

Så enkelt er det med den saken.

[Gjest Morticia]

Jeg vet at foreldrerollen fordrer oss STORE prøvelser - jeg er selv mor til 3 barn.

MEN, som forelder så skal man IKKE miste besinnelsen på en slik måte som her beskrevet. Det finnes overhodet ingen unnskyldning for å slå sine barn.

Morticia :evil:

[Gjest Anonymous]

Hva med å stille deg i hennes sko og få vite hvordan hun opplevde dette?

Da hadde du kanskje forstått henne bedre.

Det er mange foreldre som mister besinnelsen og gjør ennå verre ting, men det er ikke så farlig det tydeligvis.

Reaksjonen hennes vitner på at dette aldri vil skje igjen, det er jeg sikker på. Og mannen hennes er jo enig. Det er det som betyr noe ikke hva vi andre skriver her inne.

Og du kan ikke si at man IKKE skal miste besinnelsen når man har barn.

Når en gjeng med unger hyler, griner og sutrer, drar deg i buska og du er trøtt, sliten og utbrent, så kan det skje. Legg merke til at jeg skrev kan det skje.

Og bedre blir det ikke av at man får pepper for alt her inne.

Hun gjorde en feil, greit nok, men vi trenger ikke å strø mer salt i såret.

[Gjest Torill]

Morticia - spar deg. Det er det dummeste, minst innsiktsfulle jeg har hørt noen gang. NEI, man slår ikke barn. Men å påstå at man som forelder ALDRI skal miste beherskelsen, og at det gir et skille mellom gode og dårlige foreldre??? Så naiv går det ikke an å være. Du har aldri hevet stemmen, blitt irritert, opprørt, utålmodig med abrna dine? Alltid en engels tålmodighet, blid og fornøyd og alltid tid til å forklare ting? Tviler jeg på. Det er mange måter å miste besinnelsen på - jeg går ikke med på at masse skriking og verbal trakassering er bedre enn ett slag gitt i sinne. Så svart-hvitt er det ingenting som er!

Men puss glorien din du, og tro du er verdens mest feilfrie forelder. Det er deg sikkert vel unt.

[Gjest Cruella]

Kjære Frustrert!

Synes du taklet denne episoden helt nydelig jeg. Alle som er foreldre forstår situasjonen din. Høres ut som ei god mor du!

Synes du har fått mange usaklige kommentarer her, ikke ta de innover deg.

Til dere som gnåler i vei med det å løpe rett til Pc'n; Skjerp dere!! :evil:

Og du som så formanende skrev om at foreldre ikke skal miste besinnelsen osv; hvorfor tror du Frustrert startet tråden? Var det ikke pga hennes fortvilelse over egen handling??

Klem,

Lisa-Beth

(som også er mamma)

[Fjelltussa]

Synes du taklet situasjonen flott! :-) Det var nok smart å sette seg ned og skrive hva som hadde hendt her, for da fikk du litt tid til å tenke gjennom det som hadde skjedd! Selvsagt skal man ikke slå barn, og det er dumt å miste beherskelsen, men når noe slikt først har skjedd, er det vesentlige å tenke på hvordan man skal ordne opp igjen. Du lærte sikkert en hel del av hendelsen, og det at du skrev dte her, gjør at fler kanskje lærte litt, av din erfaring. :-) Jeg synes du virker som ei god mor! Det er også flott å høre at barna dine har så godt forhold seg imellom! det er viktig!